David Crosby:  «Here If You Listen» (album, 2018)

Jeg er litt usikker på hvilken plate Robert Christgau likte minst når han anmeldte McCartneys «Red Rose Speedway» som «Quite possibly the worst album ever made by a rock and roller of the first rank – unless David Crosby counts.»

Brutale ord. David Crosby kunne for mange være personifiseringen av overbetalt og høylydt egofiksert navlebeskuelse.  Men det lå en tragisk historie og en sorgprosess bak «If I Only Could Remember My Name». Seinere ble plata anerkjent som en klassiker.

Dennis Hoppers karakter i «Easy Rider» var basert på David Crosby, den alltid like engasjerte rebellen og barrikadekjemperen. Han var et uroelement i de fleste band-sammenhenger, med sine meningers steile mot og en gjenstridighet, som ble balansert med uventede og særegne gitarakkorder, og de unike sangharmoniene han perfeksjonerte sammen med Graham Nash.

I år er det 50 år siden Roger McGuinn og Chris Hillmann kjørte motorsyklene sine til Crosbys tilfluktssted i Laurel Canyon, og erklærte at de hadde fått nok, at David Crosby ikke lenger var med i The Byrds. På det neste albumet, som sangeren og låtskriveren i høyeste grad hadde vært med på å utforme, var han erstattet med en hest på omslaget.

I motsetning til de de fleste av sine samtidige har Crosbys produksjon vært begrenset. Men de siste årene har han blomstret for fullt, med en perfekt medspiller i Michael League. Dette er ham vel unt, etter årene med tung narkoavhengighet, fengselsopphold og en lang og kronglete vei tilbake til kreativiteten og ny musikk.

Jeg fikk ikke sett han da han spilte i Oslo på sensommeren. Men jeg har hørt mye på de siste skivene hans; «Croz», «Lighthouse» og  «Skytrails». Det nye albumet topper elegant disse. Det er nesten like spennende å høre dette nye materialet, som da jeg først ble kjent med musikken hans på «Deja Vu» og «Four Way Street». 

Selv med låter som «Almost Cut My Hair», «I See You», «Wooden Ships» og «Eight Miles High» på repertoaret, har det alltid vært det akustiske uttrykket hans jeg har hatt mest sans for. Derfor er det godt å konstatere at denne plata får fram det aller beste i David Crosbys tonespråk.

«Here If You Listen» er gitt ut i Crosbys navn, men det er først og fremst et bandprosjekt. Et samarbeidsprosjekt der Crosby, med sedvanlig ubeskjedenhet, inntar rollen som fyrtårnet. Slik han nok ser seg selv. 

Det er en flott utvikling fra «Lighthouse». Musikerne låter mer samspilte og engasjerte, med deling av hovedvokal og låtskriving. Bortsett fra ferdigstilling av et par låter, som strekker seg flere tiår tilbake, er dette nyskrevne låter.

Blandingen av stemmene er utsøkt. For vokalmessig er dette sjeldent flott, med harmonier som også trekker linjer og en sammenheng bakover, helt til «If I Only Could Remember My Name.» Et par steder hører jeg også en gjenklang av Joni Mitchell.  Instrumentalt synes opphavsmannens særegne signatur, med åpne stemminger på Martin-kassegitarer.

Tangenter samt en og annen elektrisk gitar kompletterer lydbildet. Tekstmessig hører vi refleksjoner over forgjengeligheten og en ens egen dødelighet, slik vi finner det i buddhismen. 

Når plata rundes av med en nydelig versjon av «Woodstock», kan jeg slå fast at dette er et av David Crosbys aller beste album. Samarbeidet med yngre musikere og sterke med-vokalister har gjort ham godt.

David Crosby: «For Free» (album, 2021)

Tittellåta kommer fra Joni Mitchells piano og penn, og handler om at musikkopplevelsen ikke lar seg fange – men alltid er frisk, tilgjengelig og helt gratis – uavhengig av status eller rolle.

Av den opprinnelige trioen eller kvartetten er det underlig nok de minst profilerte; David Crosby og Graham Nash – som fremdeles leverer interessante utgivelser. Her vil jeg driste meg til å hevde at CSN med eller uten Y musikalsk alltid er/var/har vært veldig overvurdert.

Mest underlig er det nok at David Crosby er den mest aktive av herrene. Han har funnet nye samarbeidspartnere som kler ham godt. Musikken Crosby har kommet med de siste årene – hører hjemme blant hans fineste ting. «The Other Side Of Midnight» fra denne plata, har likheter med det beste han gjorde med Graham Nash – særlig de to første skivene deres (som begge toppet moderskipet)

Det småfunky åpningssporet «River Rise» svinger fint og låter behagelig forførende. «Rodgriuez for A Night» er et bidrag fra Donald Fagen. Det er lett å høre, men jeg vet ikke om dette er David Crosby på sitt beste. «Secret Dancer» er mer åpen i uttrykket – med slike akkordskifter og harmonier som få gjør bedre enn Crosby.

Det er mye fint på albumet, men jeg synes lyden er i overkant stram og formatert. Det oppleves sammenpresset – på en måte som jeg ikke er så glad i – pent og «riktig» men også ganske trangt. Her er det lite som klirrer og vibrerer utover det strengt tilmålte.

«Boxes» er frisk og åpner seg spennende opp. På «I think I» gir akustisk gitar lyden mer bredde. «Shot At Me» titter tilbake mot moderskipet. Det sterkeste sporet er avslutningslåta «I Won’t Stay For Long» Det er ekte og følelses-nært, slik David Crosby alltid har fremstått; noen ganger kanskje i overkant. Men det har også vært styrken hans. Crosbys stemme har blitt spakere, men han mener like mye, og like sterkt som han alltid har gjort.

Foto: BMG