April har vært en god musikkmåned med mange gode utgivelser. Popklikk har plukket ut 10 album som vi liker så godt at de fort kan dukke opp når vi skal kåre årets beste plater. Gå ikke glipp av spillelista nederst i saken!
The Pearlfishers: «Love & Other Hopeless Things» (album)
The Pearlfishers lager symfonisk soft-pop pakket inn i et lydbilde som strekker seg mot himmelhvelvingen. Vi snakker et hav av tangenter, kassegitarer, nydelige harmonier, strykere og blåsere som på sofistikert vis pakker inn Scotts svært melodiøse, oppløftende, melankolske, gladtriste og nostalgiske musikk. Noe som selvfølgelig også er tilfellet på «Love & Other Hopeless Things», et album bestående av 11 låter som holder et så høyt nivå at det synes meningsløst å fremheve enkeltlåter. Selv albumets eneste instrumentale spor, «A Woman On The Verge Of Becoming A Cyclist» (for en tittel!), treffer blink. Når du har hørt gjennom hele plata er sjansen derfor stor for at du umiddelbart rykker tilbake til start. (Espen A. Amundsen)
Kevin Morby: «Oh My God» (album)
At «Oh My God» er et ambisiøs konseptalbum høres fra første låt. Her finner vi tittellåta: en pianodrevet låt som inneholder nesten alle elementene plata kjennetegnes av! En fantastisk innledning med en ganske sløy saksofon-solo som avslutning. Vakkert er det! «No Halo» introduserer orgel og håndklapping, til stor effekt. Et stort refreng, distinkt bass og en herlig tverrfløyte og tonen er satt fra disse første sju minuttene av albumet. «OMG Rock’n Roll» er Morby som kanaliserer sin indre Lou Reed med skranglegitar og en veldig tilstedeværelse, men så overrasker han ved å avslutte låta med et «englekor» som sender oss rett ut i kosmos. Det er ingen hit’er eller åpenbare singler på skiva, snarere en «mood» som setter seg etter en lytt eller tre. (Espen D.H. Olsen)
Weyes Blood: «Titanic Rising» (album)
Weyes Blood (les: Natalie Mering) har laget et ypperlig og storslagent popalbum av den symfoniske sorten. Det pøses på med strykere, piano, orgel, synther, el-gitarer og klavikord som pakker Merings vakre stemme inn på utmerket vis. Plata har mange likhetstrekk med John Grants særdeles vellykkede album, «Queen Of Denmark», fra 2010, men artister som ABBA, Roxy Music, Rufus Wainwright, The Carpenters og Brian Eno er også hørbare referanser. At Mering, som vokste opp i et kristen hjem, søker etter nytt tankegods og en ny kosmologi, er en av flere måter å tolke tekstene hennes på. Men det viktigste er at hun synes å finne både håp og inspirasjon til å lage musikk utenom det vanlige. Musikk som omfavner verden med begge hendene. (EAA)
Lawrence Arabia: «Lawrence Arabia’s Singles Club» (album)
Med «Singles Club» klinker Lawrence Arabia aka James Milne til med sitt beste album så langt i karrieren. Et variert, melodiøst og energisk album som spiller på mange strenger. Første gang jeg hørte skiva, gikk tankene til The Sleepy Jackson, men etterhvert ramlet også artister som The Jam, Pulp/Jarvis Cocker, Crowded House, Squeeze og The Beach Boys inn i bevisstheten. Lydbildet er fylt med både bølgeskvulp, tøffe gitarer, lettbente tangenter, strykere, trekkspill, cembalo og synth. At Milne har fått selveste Van Dyke Parks til å arrangere avslutningslåta, «Just Sleep, Your Shame Will Keep», er både stilig, gøy og særdeles fint. (EAA)
Jens Lekman og Annika Norlin: «CORRESPONDENCE (album)
Jens og Annika (Hello Saferide, Säkert), to av de fineste folka fra søsterlandet, har laget plate! Det er en begivenhet for Popklikk, såpass må vi kunne si. I 2018 sendte de to hverandre musikalske «postkort» hver måned. Dette er nå blitt til de tolv låtene på «CORRESPONDENCE». De har ikke samarbeidet, men utfyller hverandre på et fint vis. Låtene var opprinnelig akustiske og «nakne», men flere av dem har fått strykere på albumutgivelsen. Begge er låtskrivere med øye for hverdagens detaljer, eksistensielle spørsmål og gjerne med følelsene utapå. Så også her. Det er intimt og til dels bekjennende, med store gjenkjennelsesfaktor for de fleste av oss. (EDHO)
Aldous Harding: «Designer» (album)
Godt hjulpet av produsent og trollmann, John Parish, har Harding, ved hjelp av nylonstrenger, akustiske gitarer, piano, fiolin, mellotron, blåseinstrumenter, strykere, congas og noen snodige lyder, laget et album som rusler avgårde med nydelige melodilinjer under armen. De fine og merksnodige tekster gjør at man spisser ørene litt ekstra. Låtmaterialet på «Designer» holder jevnt over en meget høy klasse, men låter som «Fixture Picture», «Designer», «The Barrel» og «The Weight of The Planet» er så til de grader suverene at vi snakker verdensklasse.Aldous Harding har utvilsomt laget et av årets beste album så langt, et album et sted midt i mellom Nick Drakes og Nicos musikalske universer. (EAA)
Drugdealer: «Raw Honey» (album)
Drugdealer aka Michael Collins lager på sitt andre album, godt hjulpet av blant andre Weyes Bloods Natalie Mering, Douige Pool og Harley Hill-Richmonds, deilig og tidvis solfylt musikk med minst ett ben vandrende rundt i gatene i Laurel Canyon. Låtene hentet i hovedsak sin kraft og inspirasjon fra 60-0g 70-tallet, og artister som James Taylor, tidlig Chicago, Boz Scaggs og John Lennon. Vi snakker med andre ord om en herlig miks av softpop, singer/songwriter, americana og yacht-rock. Etter å ha vrengt ørene rundt «Honey», «Lonely», «Lost In My Dream» og «If You Don’t Know, You Never Will», vil du oppdage at «Raw Honey» er en liten perle av et album. (EAA)
Elva: «Winter Sun» (album)
«Winter Sun» er et friskt og melodiøst indiepop-album i en eller annen slags tradisjon etter band som Belle and Sebastian, Yo La Tengo og The Go-Betweens. Det er kanskje noe litt nostalgisk over musikken, men samtidig låter det moderne, gjerne med et slags nyere folk-uttrykk. Vispende trommer og (akustisk) gitarplukking er oppskriften for de fleste låtene, så løftes de gjerne av en fint temperert gitarsolo eller finurlige tekster. Det er som regel et dempet lydbilde, som i «DreamingWith Our Feet», «Harbour in the Storm» og «Don’t Be Afraid», for så å være anelsen mer up-tempo i «Tailwind», «Ghost Writer» og «Airport Town». Elva er duoen Elizabeth og Ola Morris Innset. Elizabeth er australsk og kjent fra twee-pop’erne Allo’ Darlin, mens Ola er norsk og kjent fra Making Marks og The Sunturns. At de bytter på å synge, gir plata en fin variasjon og dynamikk. (EDHO)
Craig Finn: «I Need A New War» (album)
The Hold Steadys’ frontfigur Craig Finns siste bidrag i triologien som startet med «Faith In The Future» (2015), er låtskriverkunst på sitt beste. Om du liker Springsteen og Willy Vlautin (Richmond Fountain, The Delines) og Mark Eitzel, er denne plata som skapt for deg. Som alltid rir Finn inn i låtene med melodiene godt plassert i sadeltaskene, og som historieforteller er han helt fenomenal. Produksjonen er gammeldags og moderne på en og samme tid, og lydbildet krydres ofte med blåsere og deilige harmonier. Tekstene er fylt opp med et persongalleri som både leter, lengter, sliter og håper. Et fascinerende persongalleri som ikke slipper taket før klokka slår tolv. (EAA)
Chris Cohen: «Chris Cohen» (album)
Chris Cohen er en produsent, låtskriver og utøver fra LA som har jobbet med folk som låtskriversmeden Cass McCombs og støy-pop’erne i Deerhoof. Uttrykket her er mye nærmere CassMcCombs, de støyete innslagene glimrer med sitt fravær. Andre referanser er Mac Demarco, Destroyer, Yo La Tengo, kanskje en dæsj The Kinks og alskens folk-rock fra overgangen mellom 60- og 70-tallet. Det er noe lavmælt og veldig lite direkte over dette veldig fine og vellydende pop-albumet. Men, dynamikken er der og låter som jangly «What Can I Do?» og vestkystpop’eren «Heavy Weather Sailing» er i ferd med å sette seg i hjernebarken. Sjekk ut Chris, smart hverdagspop er viktig det også.
