November var en bra musikkmåned med mange gode utgivelser. Popklikk har skrevet om 10 album som vi liker så godt at de fort kan dukke opp når vi skal kåre årets beste plater. Gå ikke glipp av spillelista nederst i saken!

Jørund Vålandsmyr & Menigheten: «Hvite dager, mørke kvelder»

På «Hvite dager, mørke kvelder» utvides det musikalske universet ytterligere fra pop og Bruce Springsteen-rock til musikk mer ala Joakim Thåstrøm og tysk industrirock. Jørund selv spiller gitar med mer selvtillit enn tidligere. Hans autoritet som sanger av toppklasse har det aldri vært tvil om. Jeg har ikke tenkt til å gå gjennom alle låtene på albumet. Du kan sjekke dem ut selv og finne din personlige favoritt. Kanskje ender du opp med de flotte «Stengt opp i et hjørne» eller «Verkesteder». Flotte, storslåtte, utforskende og hardtslående låter. En fest å høre på! Plata avsluttes på beste mulige måte med den vare «Å redigere bort livet». Man skriver gjerne at dette er artistens beste plate så langt, og selv om Jørund & Menigheten vant Spellemann for forrige album, er nok denne enda bedre. Om de igjen blir nominert til Spellemann og skulle få en pris, er det dermed mer enn fortjent, men finn enn annen pris enn countryprisen! (Tormod Reiersen)

Ulf Lundell: «Telegram»

Å lytte på ordene som triller ut fra «Telegram» er på en og samme tid både givende, poetisk og en anelse overveldende. Når det mørke hullet nærmer seg, slippes det ofte inn litt lys. Men tekstene reflekterer likevel først og fremst rundt hvordan det oppleves når mennesker faller fra, ensomheten setter inn og det faktum at vi alle før eller senere skal synke ned i en dyp, svart sjø. Og sånn sett er «Telegram» også en vemodig plate der fortiden er i ferd med å slukke og nuet brenner sterkere enn noen gang. For når fremtidshorisonten blir stadig mindre, er det viktig å foredle de øyeblikkene man har igjen på blokka. 12 låter er ikke en låt for mye, når resultatet er så til de grader gjennomført, forførende, intimt og sterkt. «Telegram» må sies å være en musikalsk triumf fra en av Nordens aller beste artister som endelig har funnet fram til kjernen i musikken sin igjen. Musikk med klare likhetstrekk til artister som Tom Waits, Leonard Cohen, Bob Dylan og Thåström. (Espen A. Amundsen)

The Parson Red Heads, «Lifetime of Comedy» 

Portland-bandet The Parson Red Heads har gitt ut plater jevnt og trutt på 2010-tallet. Vi snakker finfin folkrock her, med ett bein plantet i litt utflytende Crazy Horse-territorium og det andre i melodisterk gitarpop. Et band jeg tenker på i denne forbindelsen er Grand Drive. The Parson Red Heads har noe av det samme drivet som de hadde, med sterke melodier, catchy arrangementer og en åpenbar kjærlighet til låtskriverhåndverket! Alt dette høres på den meget korte, men effektive introen på plata: «Heaven Knows I’m Trying». Så fortsetter det med «All I Wanted», en Fleetwood Mac’sk folkrocker der steel-gitaren og et gjentagende gitartema understreker låtskriver Evan Ways lengselsfulle vokal. Tittellåta og «Coming Along» tar seg bedre tid. Her er det lengre gitarpartier og en dempetnerve som man gjerne kjenner fra 70-tallets folkrock og Laurel Canyon. Det flyter litt ut, men holdes allikevel så konsist at man ikke faller av. Nydelige saker, rett og slett! (Espen D.H.Olsen)

Roger Græsberg & Foreningen: «Årringer»

Omgitt av ro, dyreliv, bekkens lydløse ferd og nattens stjernehimmel, har Græsberg snekret sammen tidvis metafortunge tekster om livet på godt og vondt. Og Græsberg er flink med ord, tidvis veldig flink.  Noe tittellåta og «To bokstaver», «Et nytt kapittel», «Kunsten å leve et liv» og «Vent» er flotte eksempler på. Men det er ikke bare ordene som fungerer på «Årringer». Græsberg og gjengen evner også å lage svært melodiøse og tiltalende låter i krysningspunktet rock, country og soul. Når de på nevnte «Et nytt kapittel» og «Kunsten å leve et liv» supplerer lydbildet med bratsj, cello og fiolin er veien til himmelhvelvingen kort. Det slår også litt ekstra gnister hver gang Unnveig Aas’ vakre stemme dukker opp. Musikken som titter fram bak trestammene sender ofte tankene til artister som Bjella, Hellbillies og Di Derre. Men det er neppe tvil om at Græsberg også har et nært forhold til heartlandrockere som Petty, Mellencamp og Springsteen. (EAA)

Nick Cave: «Nick Cave Alone at Alexandra Palace»

Jeg tilhører dem som synes Nick Caves spill på tangenter er flott å høre på, og stemmen er blant rockens aller beste. Låtene blir avkledd. Borte er The Bad Seeds herlige teatralske øs, og noen vil også si at det er en fordel at Ellis Wilis’ elektronikabidrag fra de siste platene også er borte. Man kommer nærmere Nick Cave, tåka fra hans siste tre album har lettet, samtidig er ytterligere et lag av mystikken som har omgitt ham borte. Mest på godt, men kanskje også litt på vondt, sånn rent kunstnerisk sett. Uansett, det er fortsatt mye å grave seg ned i, mye å forstå. Mye man aldri vil forstå fra denne rockens yppersteprest. Dette er vakre og flotte låter fremført med stor innlevelse. Såpass ulike låter som «(Are You The One) That I’ve Been Waiting For?» fra «The Boatman’s Call» (1997), «Waiting For You» fra «Ghosteen» (2019) og «The Mercy Seat» fra «Tender Prey» (1988) glir helt uanstrengt over i hverandre, selv om originalene representerer helt ulike epoker og musikalske retninger i Nick Caves karriere. (TR)

Trevor Beld Jimenez: «I Like It Here»

«I Like It Here» er Jimenez første soloalbum. Et album som frelste meg etter første favnetak. Man skulle nesten tro at Jimenez hadde skreddersydd det til meg. Vi snakker melodiøs, vakker og delikat countryrock med begge beina planta på den amerikanske vestkysten. Vi snakker deilige harmonier, lekne gitarer, sobre tangenter og en sjelfull stemme. Vi snakker peace & love og selvfølgelig utrolig mye annet snacks. Noen ganger blir Jimenez så lett til beins at han med den største selvfølgelighet beveger seg over i softrockens magiske landskap. For meg er «I Like It Here» så til de grader gjennomført at min at kritiske røst er forstummet. Noe som ofte skjer når man faller pladask. Om noen uker eller to vil det trolig dukke opp noen innvendinger, men akkurat nå velger jeg å nyte et album som i mine ører er så godt som perfekt. (EAA)

Kristofer Åström: «Hard Times»

Denne gangen har Åström samlet et habilt band og dratt av gårde til et studio i de värmlandskeskoger. I løpet av tre dager spilte de inn et vellydende country-rockalbum der instrumentene er gitt et luftig lydbilde og Åströms vokal er navet som låtene kretser rundt. Åström innehar den fine evnen det er å skrive låter der melodiene sakte, men sikkert smyger seg rundt og til slutt omsvøper lytteren med gjenkjennelige hooks og melodisignaturer. Dette er spesielt åpenbart på de saktebrennende Neil Young-rockerne her, som innledende «Inbetweener» og avsluttende «Night Owl». Låter som «In the Daylight» og  «Another Love» er roligere, mer akustiske numre, hvor melankolien sitrer. I førstnevnte tror jeg det er sviket fra ungdomsforelskelsen som gjenfortelles, mens duetten «Another Love» (sunget sammen med Britta Persson) antyder en mer generell kjærlighetslede. Trist? Ja. Nydelig? Ja! (EDHO)

Johnny Red & The Prayerhouse People: «To Moritz»

Plata gir meg mye å filosofere over. På mange måter føles det som å kaste puslespillbrikker opp i lufta og prøve å få dem til å treffe sånn noenlunde riktig plass på brettet. På brettet slik det passer for meg vel og merke. Plata er lang, 16 låter på til sammen én time. Dette er mye å gape over når sangene inneholder så mye stoff som her, og lenge følte jeg nok at brikkene falt mer på plass på første halvdel av plata enn andre halvdel. I den grad det er en innvendig, er det bare pirk, for her er det gode låter hele veien. Og de siste låtene løfter seg når jeg spiller siste halvdel av plata først! Ett av årets aller beste norske album toner til slutt også musikalsk ut omtrent som det starter. Om du har strømmetjenesten innstilt på repetisjon, legger du knapt merke til hva som er avslutning og hva som er begynnelsen på plata. (TR)

Jonas Lundquist: «Dubbla Fantasier»

«Dubbla Fantasier» er Lundquists fjerde, og så langt, beste album. Når det er sagt, alle platene hans fortjener oppmerksomhet. Han er rett og slett en knallgod låtsnekrer. At Lundquist kommer fra Göteborg skjønner man allerede etter cirka 10 sekunders lytting. For akkurat som Håkan Hellström, Joel Alme og Hästpojken, lager Lundquist musikk med et så sterkt Göteborg-preg at man befinner seg i Vasastaden før man vet ordet av det. Noe som igjen betyr at mye av musikken til Hellström, Hästpojken og Lundquist definitivt har mange likhetstrekk. Slenger man inn band som Avantgardet og Florence Valentin i den samme gryta, siver duften av noe som kan minne sterkt om Jonas Lunquist sitt musikalske univers opp fra rillene. Men, det viktigste er selvfølgelig kvaliteten på låtene, og på «Dubbla Fantasier» server Lundquist hjem samtlige låter på første forsøk. Man er som lytter sjanseløs. Det er rett og slett klin umulig  ikke å la seg trollbinde av Lunquists usedvanlig melodiøse og sjarmerende poplåter. (EAA)

Neil Young: «Archives Vol 2»

Er du ny til Neil Youngs musikk, er ikke archives Vol 2, stedet å starte. Men er du mer enn gjennomsnittlig interessert, er dette en skattekiste, og aller flest for meg nye godbiter finner du på diskene «Everdybody’s Alone» (1972–1973), «The Old Homestead» 1974) og «Dume» (1975). Kanskje lager du deg i første omgang én spilleliste med tidligere uutgitte låter og én med tidligere uutgitte versjoner, så får man heller spille hele boksen inkludert kjente godbiter noe sjeldnere. Akkurat det med spillelister er dog enklere når boksen seinere – kanskje i mars 2021 – blir tilgjengelig på mer ordinære strømmetjenester. Men et abonnement til 200 kroner for full tilgang til neilyoungarchives.com er uansett ingen upris, ingen «GreedyHand» der, altså.. (TR)