Mai har vært en svært god musikkmåned med mange gode utgivelser. Popklikk har plukket ut 11 album som vi liker så godt at de fort kan dukke opp når vi skal kåre årets beste plater. Gå ikke glipp av spillelista nederst i saken!
The Waterboys: «Where The Action Is» (album)
På sitt forrige album, «Out Of All This Blue», følte jeg at Mike Scott og The Waterboys endelig hadde funnet tilbake til seg selv. Og på «Where The Action Is» følger de opp med nok et fint og tidvis sprudlende album. De to vitale og rocka åpningslåtene, tittellåta og «London Mick» (som handler om Mick Jones), er proppet fulle med elleville gitarer og galopperende tangenter. På ingen måte nyskapende, men mer enn tøft nok. Det fungerer likevel best når Scott roer det ned og tar på seg Van Morrison-hatten, som på «Out Of All This Blue» og platas beste spor, «In My Time On Earth». Jeg gir også tommel opp for «Ladbroke Grove Symphony», en klassisk The Waterboys-låt som drives framover av piano, tøffe gitarriff, stødig tromming, litt torden og fele. (Espen A. Amundsen)
Beezewax: «Peace Jazz» (album)
Kraftpop og gitarpop av den typen vi hører på «Peace Jazz» forbindes ofte med noe ungdommelig. Beezewax viser at man kan bringe noe vitalt til sjangeren også etter lang fartstid og noen pauser. Det er rett og slett en veldig bra plate de har laget, kjennetegnet av driv og energi, men også ettertanke og noe mer dvelende, både instrumentelt og tekstlig. Det høres at vokalist og låtskriver Kenneth Ishak er produsent, her er det skrudd et distinkt og detaljert lydbilde som utfyller de obligatoriske gitarene. Dette hjelper også de litt lengre låtene, som det er flere av på plata. «Peace Jazz» er gitarpop som ofte strekker seg over treminuttersformelen, i varierte låter der gitarer, keyboard og strykere sømløst beveger seg inn og ut av lydbildet. (Espen D.H Olsen)
Doug Tuttle: «Dream Road» (album)
«Dream Road» er en aldri så liten maktdemonstrasjon for de av oss som setter pris på melodiøs og drømmende musikk i skjæringspunktet mellom pop, rock og americana. Musikk som sender tankene til soft/powerpop, den amerikanske vestkysten og artister som Tom Petty, Boz Scaggs, Big Star, Eagles, Jeff Lynne, Jonathan Wilson, Dire Straits og Matthew Sweet. Lydbildet, som flyter avgårde på en varm og solfylt bølgetopp, domineres av Tuttles svært velklingende og delikate gitarsprell (det både jingler og jangler). For selv om lydbildet fylles opp med både mellotron, synth og prikkfri tromming, er «Dream Road» først og fremst et deilig gitaralbum som gynger avgårde mot solnedgangen. (EAA)
Ulf Lundell: «Tranorna kommer» (album)
Ulf Lundell høres først og fremst ut som seg selv, men tankene flyr likevel nå og da til artister som Bruce Springsteen, The Waterboys, Bob Dylan og Neil Young. Et av platas mest sjarmerende spor,«Sommarens vattenspridare», hadde passet fint inn på opptil flere Van Morrison-skiver. Vakre og tilbakeskuende «Klockorna» kunne glidd rett inn på Lundell-klassikeren «Evangeline». Det finnes ingen svake spor på «Tranorna kommer». Alle låtene har sin egen greie, sitt eget musikalske landskap. De store kontrastene mellom den lett svaiende tittellåta og dirrende og oktandrevne låter som «Ett som är säkert» og «Definitivt religion», tilfører musikken variasjon både lyd-og tekstmessig. (EAA)
Roseanna Reid: «Trails» (album)
Roseanna Reid, dattera til The Proclaimers Craig Reid, har laget et usedvanlig vakkert debutalbum. Godt hjulpet av produsent Teddy Thompson, har hun tryllet fram musikk preget av nydelige detaljer, og låter som drives framover av iørefallende og lavmælte melodier. «Trails» blander country, folk, soul og pop på forbilledlig vis. At Steve Earle dukker opp på et av platas beste spor, «Sweet Annie», er midt i blinken. Liker du artister som Ronnie Lane, Gillian Welsh, Van Morrison og Steve Earle, er «Trails» definitivt en plate du bør sjekke ut. Låtmaterialet er usedvanlig sterkt, men akkurat nå er det «Amy», «Heading N0rth», «I Love Her So», «Levy», «Me Oh My», «Out In Space» og «Sweet Annie» som sloss mest om oppmerksomheten. (EAA)
Bob Hund: «0-100» (album)
Det er få band som befinner seg på dette nivået av originalitet og særegenhet. Det er umiskjennelig «rart» på den bobhundske måten, men aldri snirklete, navlebeskuende eller kjedelig. Litt gammeldags moog her, litt spaghettiwestern-gitar, et og annet stort kor, dansbare rytmer og allsang-refenger – alltid med Öbergs evigunge røst sentralt i midten.Etter å ha laget noen av nittitallets absolutt beste album, er det befriende å konstatere at selv om revolusjonen ikke er på gang lenger drøyt 20 år og 13 album senere, er det fortsatt en gnist, energi og oppfinnsomhet i dette bandet som for band med større pretensjoner og mindre talent sjelden blir noe annet enn en selvbedragersk illusjon. (Morten Solli)
Cate Le Bon: «Reward» (album)
På sitt femte album smeller walisiske Cate Le Bon til med et feiende flott popalbum som er både lett å like, litt vindskeivt og en anelse snodig. Flere av låtene vakler på sjarmerende vis avgårde på litt for høye hæler, noe som tilfører musikken både friskhet og originalitet. Ved hjelp av en fascinerende miks av pop, jazz, electronica og funk, makter Le Bon å lage musikk som er både variert, melodiøs, interessant og utfordrende. Åpningslåta «Miami», med synth og saksofon, er både repetitiv, fin og sær, før melodiene gis litt større plass på to av platas beste spor, «Daylight Matters» og «Home To You». På et annet høydepunkt, «Mother’s Mother’s Magazines», blandes post-punk, jazz, krautrock og funk på finurlig vis. «Reward» er et album som, foruten å ikke gi ved dørene, definitivt også åpner en del dører. (EAA)
Luther Russell: «Medium Cool» (album)
På «Medium Soul» klarer Russell kunststykket å skape et eget musikalsk uttrykk med røtter i noe av den fineste musikken som er laget til dags dato (Big Star, The Replacements). Han står med andre ord godt på egne ben. Låtmaterialet på «Medium Soul» er imponerende sterkt. Miksen av drivende og melodiøse rockere («Deep Feelings», «Can’t Be Sad», «Corvette Summer»), og myke, varsomme ballader («The Sound Of Rock & Roll», «At Your Feet», «Talking To Myself»), treffer ihvertfall meg midt i hjertet. For meg er dette årets musikalske funn så langt. (EAA)
Richard Hawley: «Further» (album)
Om du lurer på om en av Sheffields store sønner, Richard Hawley, er en av Englands beste låtskrivere, er det bare å plukke fram album som«Low Edges», «Coles Corner» og «Hollow Meadows». På «Further» er han, nok en gang, i toppform. Måten han veksler mellom melodiøse ballader og mer rocka og gitardrevne låter er utsøkt. At Hawley, som henter mye inspirasjon fra både 50-og 60-tallet, lager musikk som tidvis minner om britiske artister som Elbow, I Am Kloot, Cherry Ghost, Tindersticks og Morrissey, er selvfølgelig helt topp. «Further» fungerer best som en lytteopplevelse fra A-Å, selvom låter som «Off My Mind», «Alone», «Emilina Says», tittellåta og «Midnight Train» muligens skinner en anelse sterkere enn resten av gjengen. (EAA)
Local Store: «Magpie and the Moon» (album)
For en sommerbris av et album dette er! Helt ut av det blå for denne anmelderen, har Local Store sluppet sin debutplate. Der første som slo meg var hvor uanstrengt, friskt og «florlett» «Magpie and the Moon» hørtes ut. Med florlett mener jeg ikke at dette er enkle saker som gjør seg best som bakgrunnsmusikk når oppvasken tas. Jeg tenker mer på at plata framstår som lett og ledig, som organiske låter kledd i et friskt og tiltalende lydbilde. De fleste låtene på plata kjennetegnes av tålmodighet, det er lite som haster av gårde eller utføres med dårlig tid eller rastløshet. «Yellow Umbrella» er typisk for plata i så måte. Dette er en nydelig folk-ballade som sakte bygger opp mot en perfekt temperert gitarsolo. En tidlig favoritt på plata. (EDHO)
Faye Webster: «Atalanta Millionaires Club»
På sitt andre album slår den 21 år gamle amerikaneren Faye Websters musikk ut i full blomst. «Atalanta Millionaires Club» er et sofistikert og behagelig album der country, soul og jazz blandes på fortreffelig vis. Websters varme og litt sløye stemme svever rundt i et delikat lydbilde der det gis plass til både steelgitarer, piano/keyboard, vispene trommer, småsjenerte blåsere, lettbente strykere og svale gitarer. Noe som tilfører musikken en uanstrengt og tidvis tilbakelente stemning. Låtene vokser for hver gjennomlytting og musikken som smyger ut av rillene kan sammenlignes med artister som Lambchop, Chris Isaak, Steely Dan og Prince. (EAA)
