Mars har vært en så god musikkmåned at Popklikk-redaksjonen faktisk var så uenige da vi skulle plukke ut månedens 10 beste album at vi, for å oppnå fred og fordragelighet, måtte klinke til med 11 album. Mange av de utvalgte platene er av så høy kvalitet at de lett kan dukke opp når musikkåret skal oppsummeres.

Her kan du lese hva vi tenker om det vi mener er de 11 beste platene som ble gitt ut i mars (spilleliste nederst i saken):

Strand Of Oaks: «Eraserland» 

«Eraserland» bugner over av vellyd og tidvis storslåtte og melodisterke låter. Godt hjulpet av folk fra My Morning Jacket og medprodusent Kevin Ratterman maner Timothy Showalter fram rocka og tidvis hardtslåenende musikk. Det kanskje fineste med «Eraserland» er at det store og mektige lydbildet aldri står i veien for de gode melodiene. Noe «Ruby», «Final Fires», «Weird Ways» og «Keys» er svært gode eksempler på. Flere av låtene, og da kanskje spesielt «Visions», har et drømmende slør hengende over seg som tilfører låtene en sårbar og følelsesladet dimensjon.

Robert Forster: «Inferno» 

Å høre Forsters særegne stemme er alltid en sann glede, en glede som forsterkes når hans kone, Karin Baümler, bidrar med både vokal og fiolin på enkelte av låtene. Noe «This Morning» er et lysende eksempel på. Platas ni spor er pakket inn i et varmt og luftig lydbilde som tilfører musikken en positiv energi og store doser med kunstnerisk overskudd. Med unntak av «Inferno (Brisbane In Summer)» og «I’m Gonna Tell It», er dette en rolig og harmonisk plate der det gis mye rom til kassegitarer, fiolin og piano. Flere av låtene, som for eksempel nevnte «This Morning», «Life Has Turned A Page» og «One Bird In The Sky», er ganske enkelt nydelige.

Son Volt: «Union» 

«Union» er et av Son Volts beste album. At enkelte av sangene spenner litt bein på hverandre og koster rundt i det samme bøttekottet, gjør ingenting så lenge kvaliteten på låtene holder høy klasse. Og det gjør de. «The 99», «Devil May Care», «Reality Winner», tittellåta og «The Reason» er i følge våre ører utmerkede låter. For Popklikk er sistnevnte, der ekkoet av The Byrds ligger på lur, et av årets musikalske høydepunkt så langt. Farrars evne til å mikse svært iørefallende låter med et tekstmessig univers med plass til store doser empati og kritiske rykninger, er både beundringsverdig og et bevis på at Jay Farrar fremdeles er en ypperlig låtskriver med mye på hjertet.

The Loch Ness Mouse: «The Loch Ness Mouse II»

Allerede etter første gjennomlytting var det aldri tvil om at musikken på «The Loch Ness Mouse II» er både spenstige og svært tiltalende. Vi snakker elegante bevegelser over lista og myke landinger. Vi snakker låter som henger sammen som perler på en snor, og bør høres som en helhet snarer enn som enkeltlåter. Og vi snakker en produksjon med så mye luft, kjærlighet og estetisk teft at lykketermometeret slår hjul. The Loch Ness Mouse viderefører mye av den samme estetikken og elegansen som løftet deres forrige album rett til himmels. Kanskje litt mer nedpå denne gangen, men bandet lager fortsatt poplåter som er både myke, elegante og uimotståelige.

I Was A King: «Slow Century»

På «Slow Century» har I Was A King gått «ad fontes» og hanket inn selveste Norman Blake fra Teenage Fanclub som produsent. Ringen er altså tilsynelatende sluttet siden bandet slo gjennom med singelen «Norman Bleik» på debutplata fra 2009. Resultatet er en slående bra plate der myk powerpop av og til møter et litt drømmende pop-uttrykk kjent fra Anne Lise Frøkedals soloplater. Powerpopens skimrende gitarer og en stødig rytmeseksjon er basisen i de fleste låtene, men det er virkelig vokalharmoniene og samsyngingen til Strømstad og Frøkedal som løfter det hele ett hakk eller to. «Slow Century» er en effektiv og konsis plate. De tolv låtene gjøres unna på rundt halvtimen.

Jenny Lewis: «On The Line»

Lewis beveger seg fremdeles i et landskap der popmusikken og de gode melodiene legger premissene. Måten 70-talls vibber blandes med spor av 80-tallets tidvis storslåtte og voluminøse produksjonsmetoder, tilfører plata et kraftfullt og tettsittende lydbilde der Lewis melankolske og drømmende ballade-pop trives svært godt. Åpningstrioen, «Heads Gonna Roll», «Wasted Youth» og «Red Bull & Hennessy», er låter med gullkanter, men tittellåta, «Hollywood Lawn» og «Party Clown» er også meget sterke. At Lewis fortsetter å synge som en gudinne som muligens kan ha hentet noen få dråper inspirasjon fra Stevie Nicks, Kate Bush og Chrissie Hynde, gir plata et ekstra løft.

Yola: «Walk Through Fire»

Debutplata til Yola, «Walk Through Fire, er dels skrevet og hele veien lekkert gitarkrydret av det fritt sjangeroverskridende amerikana-geniet Dan Auerbach. Plata er full av tidløse sanger fra evigheten, i en musikalsk reise gjennom inspirert Bacharach/Dionne Warwick-aktig  soulpop, Roy Orbison-tangerende operettepop, midt på veien-countryrock og stingende soul. I motsetning til så altfor mange som pretenderer å synge soul, er det lite vokalgymnastikk å spore her, heller en balansert tilbakeholdenhet, et naturlig rasp som kommer til uttrykk bare av og til og aldri er overdrevet. «Walk Through Fire» er trolig den beste plata fra UK i soulsjangeren siden Amy Winehouse’ «Back to Black».

Edwyn Collins: «Badbea»

På sitt tiende soloalbum, «Badbea», fyker Collins ut fra startblokken med tre kruttsterke låter som det svinger noe voldsomt av. Fengende, energiske rocklåter kledd inn i strøkne arrangementer der det gis god plass til høylytte blåsere og mye stilig gitararbeid. På låt nummer fire, «It All Makes Sense To My», roer Collins det helt ned. Omgitt av strykere og fuglekvitter, synger han vakkert om de enkle, men akk så viktige tingene i livet. Resultatet er stupvakkert! Å følge opp en slik rekke er selvfølgelig vanskelig, men Collins bare kjører på videre. Låter som «Glasgow to London» og «Tension Rising» fyker avgårde som ekspresstog, melodiøse og kompromissløse på en og samme tid.

Jack Stillwater: «Norwegicana»

På sitt fjerde album leverer Jack Stillwater sitt beste album så langt. Et album som blander rock og americana på en så fin måte at bandet burde lekt seg på lister i langt flere land enn Norge. Produsent Bendik Brænne har foruten å skru på de aller fineste knottene, også bidratt med stor suksess som låtskriver sammen med bandets gitarist og sanger, Terje Espenes. JS lager først og fremt melodiøse sanger som henger på det samme hjørnet som musikken til Bruce Springsteen, Tom Petty, Chris Isaak og Sam Outlaw. Lydbildet, som nå og da krydres med blåsere, tilfører låtene en variasjon der det er plass til både varme, ettertenksomhet og trøkk.

E.B. The Younger: «To Each His Own»

Vokalist og gitarist i Midlake, Eric Pulido, sitt debutalbum er en melodiøs gavepakke for folk som setter pris på pop med røtter i den amerikanske vestkysten. Liker du artister som Father John Misty, Harry Nilsson, Rayland Baxter, Teddy Thompson og Dan Auerbach, er dette plata for deg. Det luftige lydbildet, der palmesus, tangenter, kassegitarer og deilige koringer ofte spiller hovedrollen, er både lettbent og tiltalende. Stort nærmere softpop, eller for den saks skyld, yachtrock, kommer man ikke i dagens musikkunivers. «To Each His Own» er som skapt for sol, sommer og bølgeskvulp.

Andrew Bird: «My Finest Work Yet» 

Det er sikkert bare oss, men etter å ha hørt plata mer enn to ganget dukket 70-tallet og artister som Cat Stevens, Elton John og James Taylor opp i horisonten. Ja, også noen doser The Beatles, selvfølgelig. Noe som igjen resulterer i at nykommere som Rufus Wainwright og Father John Misty også popper opp i bevisstheten. Produksjonen er svært delikat og en nytelse å forholde seg til. Lydbildet er dempet samtidig som det gir rom for mange nydelige detaljer. En fin blanding av kassegitarer, strykere, synth, piano og ikke minst Birds sublime plystring, tilfører låtene en sober og tilbakelent kvalitet. Miksen av Birds meloditeft, hans lett underfundige tekster og det varme og inkluderende lydbildet, gjør at man med letthet snur plata når stiften roper om hjelp.