Mars har vært en svært god musikkmåned med mange gode utgivelser. Popklikk har plukket ut 12 album som vi liker så godt at de fort kan dukke opp når vi skal kåre årets beste plater. Jada, vi vet at to av platene ble gitt ut i februar, men vi rakk ikke å anmelde dem før nå. Gå ikke glipp av spillelista nederst i saken!

Sondre Lerche:  «Avatars Of Love»

«Avatars Of Love» er et høydepunkt så langt i karrieren. Lerche mener virkelig alvor denne gangen og leverer et ambisiøst og bunnsolid verk. Mesterverket på skiva er den buldrende mektige, over ti minutter lange (!), «Dead Of The Night». Kompleks og vakker i all sin pompøse prakt. Sondre Lerche spiser kirsebær med Arcade Fire og drikker te med David Bowie. Dette er avansert popmusikk. Gjennomført og smart. Det er imponerende hvor lekende lett Lerche tar overgangen fra en enkel kassegitar i det ene øyeblikket og fullt storband i neste. At Lerche er sjangeroverskridende er kjent, men det er likevel litt av en øvelse han demonstrerer på denne plata. Produksjonen er en ren nytelse, signert Lerche selv i samarbeid med kompetente folk som Iver Sandøy, Chris Holm og Matias Tellez. Det er også verdt å notere seg at Lerche spiller alt av gitarer selv. Albumet avsluttes med en klassisk duett mellom Lerche og Aurora Aksnes. Et naturlig valg av duettpartner all den tid Lerche har nærmet seg Aurora musikalsk og vice versa. Skilt ved fødselen og endelig sammen igjen. Det er umulig å ikke la seg imponere denne gangen. Det er bare å ta av seg hatten for Sondre Lerche og hans «Avatars Of Love». Om ikke gudene er legemliggjort, så er definitivt Lerches komposisjoner gjort guddommelige. (Jon Erik Eriksen)

Øyvind Holm: «The Unreliable Narrator»

Når det gjelder låtskrivertalent, meloditeft og poparrangementer er Holm i aller høyeste grad til å stole på! Denne gangen har han brukt multi-talentet sitt til å mikse sammen en låt-cocktail som har noe større bredde enn sist. Det er mer «skurr» her og låtene er i større grad preget av arrangementsmessige brudd og krumspring. Åpneren «Ghost Dance» understreker dette. Den innleder med en lett forvrengt saksofon-solo før det ruller på med en stødig gitarpop-låt der Holms karakteristiske stemme står i sentrum. Lydbildet her er preget av «distinksjon», med instrumentene porsjonert perfekt ut i «bredden», hvis det gir mening. Det er en plate som gjør seg særdeles godt i fysisk format, i hvert fall.  «The Stranger» tar ting i en litt annen retning: Her får vi en slags pop-ballade der vekselsangen mellom Holm og gjestevokalist Kirsti Huke virkelig er slående. I et mer rettferdig musikkunivers ville dette vært en stor hit. I det hele tatt er det et overflødighetshorn av en plate dette. Et utall av instrumenter – alt fra gamle synther, moog’er og strykere til mellotroner, glir sømløst inn og ut av disse nydelige låtene. Slik sett er «The Unreliable Narrator» en skikkelig «grower» av en plate der nye lag av melodier, hooks og arrangementer åpenbares ettersom man blir bedre kjent med den. Øyvind Holm er en av våre aller beste låtsmeder, og «The Unreliable Narrator» er en «poptastisk» triumf! (Espen D.H.Olsen)

BODEGA – «Broken Equipment»

Låtene på «Broken Equipment» er en utsøkt miks av hip-hop, rap, punk, post-punk og rock. En uimotståelig miks som i min verden sender tankene til artister som The Clash, Big Audio Dynamite, Talking Heads, Run-D.M.C., Beastie Boys, The Jam og The B 52’s. Den første låta jeg hørte, singelen «Statuette on the Console», fyker avgårde i et vanvittig tempo, drevet framover av hissige gitarer og tettsittende tromming. Vi snakker ren nytelse og hæla i taket. «NYC (disambiguation)», «Pillar on The Bridge of You» og «How Can I Help You» er tre herlige rocklåter som (i mitt hode) hadde passer perfekt inn på platene The Clash og The Jam lagde på 80-tallet. På de to åpningslåtene, «Thrown» og «Doers», smeltes art-rock, punk og hip-hop sammen på finurlig vis. Noe som selvfølgelig fungerer aldeles utmerket. «C.I.R.P» er en hardtslående perle, som banker hodet i veggen over et intenst og gjentagende tema. Etter å ha jaget samtlige låtene framover med hjelp av både pisk og gulrot, velger BODEGA og avslutta herligheten med nydelige og stillegående «After Jane». Selvom Ben Hozie på ypperlig vis står for brorparten av syngingen/snakkingen, bidrar Nikki Belfiglio også med forfriskende vokal på to av låtene. Noe som tilfører plata både variasjon og en sjarmerende vri. (Espen A. Amundsen)

The Weather Station: «How Is It That I Should Look At The Stars» 

«How Is It That I Should Look At The Stars» består av 10 nydelige komposisjoner som lister seg framover på en måte som får meg til å holde pusten hver gang de nærmer seg. Fordi musikken er så til de grader skjør og stillegående, tok det litt tid før den fullstendig overrumplet meg. Men når nyansene og de subtile musikalske grepene faller på plass, åpenbarer det seg 10 særdeles vakre låter som alle springer ut av Tamara Lindemans skjøre og varme stemme. En stemme som i hovedsak støttes opp av et enslig piano. For å tilføre musikken nyanser og vitamintilskudd, har Lindeman alliert seg med med en særdeles kompetent gjeng med musikere fra Torontos jazzscene. En gjeng, som ved hjelp av saksofoner, klarinetter, fløyter, ståbass og Wurlitzer, kler opp låtene med deilige og svært behagelige bidrag. På to av låtene bidrar Ryan Driver på vokal, noe som tilfører musikken enda en dimensjon. «How Is It That I Should Look At The Stars» er et album som krever ro, stillhet og minimalt med forstyrrelser. Å lytte på plata oppleves litt som å sitte alene på en stubbe omgitt av skogens ro. En ro som kun brytes av en kongle som mister grepet, eller en fugl som slipper vingene løs.(EAA)

Lo Moon: «A Modern Life»

På «A Modern Life» er det ikke mye motstand i materien annet enn en og annen produksjonsmessig vekker. Frontmann i Lo Moon, Matt Lowell, har en stemme med en vakker, lys klang. Vokalen er opplagt et sterkt kort og gir tidvis assosiasjoner til en såpass merittert mann som Bryan Ferry. Keyboards (Crisanta Baker) har en fremtredende plass i lydbildet. Det hele minner ikke så lite om Coldplay, litt The 1975 og en god porsjon Death Cab For Cutie.Chris Walla (tidligere gitarist i, nettopp, Death Cab For Cutie) og Yves Rothman er tungt inne på produksjonssida. Den første halvdelen av plata er kanskje sterkest, med fine «Carried Away», fulgt av «Dream Never Dies». Den klart beste låten på skiva er singelen «Expectations», som noe trivielt handler om en 16-årings forventninger til livet, jenter og sånn. Låta er midttempo pop-rock med falsett-vers og et rungende refreng som garantert vil fungere som et perfekt soundtrack til en amerikansk TV-serie og dermed løfte Lo Moon opp mot pophimmelen. På «Eyes on the Prize» høres Lowell artig nok litt ut som Lars Lillo Stenberg. «Digging Up The Dead» er også et høydepunkt med sin fine retro-produksjon. Lo Moon er selve essensen av letthet, men det er inspirert låtskriving å spore her. (JEE)

Minor Majority: «Kiss Off»

Resultatet er en vakker og gjennomarbeidet plate bestående av musikk i skjæringspunktet kammerpop og rock tilført noen små drypp med jazz. Som alltid tilfører Angelsgårds varme og lett melankolske stemme låtene en ekstra gnist.En av grunnene til at jeg er blitt så utrolig glad i plata, skyldes Roar Nilsens praktfulle produksjon, der særlig bruk av strykere og treblåsere virkelig gjør susen på fira av platas beste sanger, tittellåta, «Nosedive», «Hopeful» og «Concerning David Palmer». Førstnevnte en nydelig duett der Angelsgård og Christel Alsos synger seg halvveis til himmelrosa (og litt til), sistnevnte med en stilig og smart tekst om en fyr som en gang for lenge siden sang i Steely Dan. På låter som «Briliant Mistake» og «To Let You Win» går tankene til Dire Straits/Mark Knopler, mens a-ha kicker inn for fullt på platas kanskje mest pop’ete låt, «The Best Of Us». De to siste sangene, «Hold On» og «Meat and Potatoes Metal», avrunder plata på herlig vis. To låter med litt mer krutt i seg enn resten av gjengen. Jeg blir mer og mer overbevist om at «Kiss Off» er en av Minor Majoritys beste plater så langt i karrieren. Det er rett og slett en av de fineste platene jeg har hørt på en god stund. Ja, kanskje til og med den aller fineste. (EAA)

Hailey Whitters – «Raised»

Foruten å lage svært umiddelbare og iørefallende låter, skriver Whitters, godt hjulpet av folk som Bobby Pinson, Brandy Clark, Hillary Lindsey og Lori McKenna, utrolig fine og jordnære tekster der hun på en varm og humoristisk måte beskriver sin oppvekst i en liten by i USA. Albumet bugner over av musikalske sjarmbomber som for eksempel «Everything She Ain’t», «Boys Back Home», «Everybody Oughta», «Beer Taste Better» og «Pretty Boy». De fleste av tekstene er vanskelig å tolke som noe annet enn kjærlighetserklæringer til Whitters egen oppvekst og egen røttene. Tekster som rører noe i lytteren uten at det blir verken klissete eller patetisk. Nevnte «Pretty Boy» er nesten utenomjordisk fin. Lydbildet, som fylles opp med strykere, tangenter, feler, steelgitarer, kassegitarer, er så luftig og krystallklart at detaljene virkelig kommer til sin rett. At noen låter er bedre enn andre sier seg selv, men alle låtene på «Raised» fortjener din oppmerksomhet. Som for eksempel «Middel Of America» og «College Town» som sender tankene til herrene Mellencamp og Petty. På førstnevnte bidrar Popklikk-favorittene American Aquarium. (EAA)

Beachheads: «Beachheads II»

Bak mikrofonen finner vi Børild Haughom som overbeviser stort, understøttet av Vidar Landa på gitar, bassist Marvin Nygaard og Espen Kvaløy ved trommesettet. Det låter rett og slett tight og særdeles samspilt! Åpningslåten «Break It Off» setter tonen, med et kontant gitarriff, en tekst om relasjoner og brudd, før det det smeller fra rytmeseksjonen. Bakgrunnsvokalen og koringen legger et videre grunnlag for en kongelåt: og så er denne anmelderen solgt ved den første, skeive gitarsoloen. Lydbildet på «Beachheads II» er anelsen mer konsist enn på debuten, med instrumentene plassert litt tydeligere mot hverandre. Samtidig er låtutvalget mer variert: fra en punkete holdning i «Nothing», jangly gitarer i «Change», powerpop-godteriet i «Jupiter» til solskinnspopen i «Down South» der Popklikk-favoritten Anne Lise Frøkedal gjester på vokal. Og da har jeg kun nevnt låter fra vinylutgavens A-side! Denne variasjonen gir slitestyrke og et ønske om å lytte mer, for eksempel på «Shine», et stykke frihetspop der refrenget løftes mot himmelen. Denne «hverdagsindien» med vekt på temaer som familieliv, unger og tvilen vi alle av og til kjenner på, utliknes noe av platas politiske omdreiningspunkt: «Death of a Nation». (EDHO)

Jarle Skavhellen: «Monochrome Sunset»

Jarle Skavhellen skriver tidløs, vakker folkrock, med mye nostalgi og gode retrovibber. Imponerende nok har hankomponert, framført og produsert «Monochrome Sunset» for egen maskin. Selv med sin forkjærlighet for skranglete pop/folk, og med bruk av ganske enkle midler, har Skavhellen maktet å gi denne utgivelsen et fyldig og profesjonelt uttrykk. Den flotte åpningslåten «Levitate», høres litt ut som Minor Majority på en god dag, bare med litt alternativ instrumentering. «Daydreaming» drives av et nydelig akustisk gitartema, litt som om Kings Of Convenience skulle skrevet den. På mange måter låter det hele umiskjennelig bergensk/vestlandsk. Den nydelige kjærlighetslåten «Graceland», er en klassisk folk-ballade. Skavhellen får det til å høres enkelt ut, men det krever utvilsomt sin mann. Det akustiske lydbildet krydres med mellotron, fine atmosfæriske, elektriske gitarer (og rhodes?). Hør for eksempel på glimrende «Don’t Look Back» med sitt drømmende kor og avanserte gitarfigurer. Det er ikke en svak låt å spore på albumet. Med «Monochrome Sunset», skriver Skavhellen seg helt opp i det øvre lag av folk-artister her til lands. (JEE)

Bedroom Eyes: «Sisyphus Rock»

Musikken som fyker ut av rillene på «Sisyphus Rock», kan med letthet beskrives som gitarbasert rock et sted midt i mellom artister som The Replacements, Matthew Sweet, Teenage Fanclub, Nada Surf og Pixies. Om vi forflytter oss til Norge, går tankene til band som Beezewax, I Was A King, Flight Mode, Sanderfinger og Posterboys. Selvom de energiske gitarene driver de fleste låtene framover på svært overbevisende vis, roer Jonsson og gjengen tempoet en anelse på enkelte av platas åtte spor. På nevnte «One of Those Things», gis for eksempel tangentene mye spillerom i det luftige lydbildet, og er sånn sett det nærmeste man kommer en ballade på plata. Den mest sjarmerende låta på plata er ikke overraskende «Paul Westerberg», en slags hyllest til The Replacements frontfigur. En svært melodiøs og energisk låt med en smart og morsom tekst. Samtlige låter på plata er skreddersydd for musikkelskere som setter pris på rock med ekstra store doser power. Produksjonen er både tøff og forseggjort, og selvom lydbildet domineres av skarpskodde el-gitarer, er det også plass til både luft og musikalske nyanser i lydbildet. Noe platas eneste svenskspråklige låt, «Det store blå», kanskje er det beste eksemplet på, en deilig og storslått poplåt, fremført på jämtska,  det er umulig ikke å bli fullstendig hekta på. (EAA)

Destroyer: «Labyrinthis»

«Labyrinthis» er intet mindre enn Destroyers trettende album i rekken(!). Bejar har uttalt at det er nettopp et av målene ved bandprosjektet, å eksperimentere seg fram og variere uttrykket. På «Labyrinthitis» når bandet virkelig sin katarsis på flere låter. De får maksimalt ut av konseptet, og på sitt beste er dette er et livsbejaende og berusende album. Samtidig som det er rene berg og dalbane. Plata er dynamisk og velprodusert, men det er uvisst om Bejar egentlig kom i mål med denne skiva. Den passende tittelen refererer da også til en øreinfeksjon som framkaller svimmelhet og forvirring. «Labyrinthitis» kan best beskrives som slags art rock med elementer av jazz, funk og elektronika. Det høres kanskje ikke så forlokkende ut, men Destroyer mestrer heldigvis kunsten å holde fokuspå selve låten. Til tider høres de litt ut som et moderne Lloyd Cole and the Commotions. Destroyer åpner ballet med bruk av seks strengers barytongitar på «It’s In Your Heart Now». Jeg er skikkelig svak for barytongitar, et instrument som ble flittig brukt av band som The Cure og New Order på 80- og 90-tallet. Det hviler i det hele tatt en new wave-vibe over plata. Etter den vinnende åpningslåten, får vi «Suffer»,  som åpner seg som en forundringspakke når de massive gitarene endelig kicker inn. «June» lener seg hardt på bassgangen, mens «All My Pretty Dresses» er platas mest optimiske og reneste poplåt. (JEE)

Young Gov: «Guv III»

Som på de to foregående platene, består «Guv III» av ekstremt fengende gitarmusikk med beina godt plantet i både England og USA. Det tar ikke langt tid før slektskapet til band som The Beatles, Big Star, The Byrds, Cheap Trick, Oasis, Marshall Crenshaw, Syl Sylvain, The Rubinoos, Paul Collins Beat og Teenage Fanclub, dukker opp i horisonten. Og da har jeg bare nevnt noen få av favorittbandene mine jeg hører gjenklangen av på plata. I sine anmeldelser på Popklikk av Young Govs to foregående platene, skrev Espen (den yngre) at Young Guv hadde gitt ut noe av den kuleste og mest fengende gitarpopen på denne siden av 2000-tallet. Noen Cook og gjengen definitivt har fortsatt med på «Guv III» som består av 11 låter der favorittene bokstavelig talt står i kø! Med unntak av det nydelige, Kinks-aktige avslutningssporet, «April of My Life», er låtene av den svært fremoverlente sorten. Som små, driftige raketter fyker de rett til himmels. Omgitt av et lydbilder der gitarer, trommer og bass dominerer, sitter alle låtene umiddelbart. Da jeg her forleden hadde hørt plata tre ganget på rappen, ville jeg  bare ha mer. Og sånn sett kan man si Young Gov lager svært avhengighetsskapende musikk som man aldri blir lei av å høre på. (EAA)

Team Me: «Something in the Making» 

Skiva åpner med den fine «Five Hour Flight Into the Light» og fortsetter med skivas kanskje beste spor, «Song for a Drummer». Låten oser av overskudd og nyvunnet pågangsmot. Artig nok minner Team Me her ikke så rent lite om gode gamle australske, Midnight Oil. «Every Little Dream» er også inspirert låtskriving, stemningsfull og sterk i uttrykket. Det samme kan sies om «Green Crystal Rain on a Star» med sitt herlige støyparti. Når det er sagt, så holder alle låtene et upåklagelig høyt nivå på denne plata. En personlig favoritt er for eksempel den intense shoegazeren «Into the Wild» med sitt utsøkte gitartema og brusenderefreng. Det er noe evig ungdommelig med vokalen til Drogsås Hagen, som sammen med den oppdaterte produksjonen bidrar til at Team Me låter friskt også 2022. En annen godlåt er «Just Another Sleepless Night in the Dark», krydret med glimrende vokal av Elida Inman. Eller hva med den jublende poplåten «High Street». Inmans vokalbidrag er forresten en svært viktig brikke i lydbildet til Team Me. (JEE)

Moddi: «Bråtebrann»

Låtene på «Bråtebrann» finner sin naturlige plass i den nordnorske visefloraen. Som vanlig kledd i Moddis akustiske gitarspill, kontrabass, forsiktige perkusjon og ganske mild instrumentering, med unntak av «Omnangår» og «I det blå» som begge har tøffe støypartier. «Ei ny tid» beskriver skremmende godt samfunnsendringene vi ser i nord. Dette er det nye nord slik Moddi ser det når han nå vender hjem. Vindturbinene, gruvedeponiet, den voksende turistnæringa, kapitalen og oppdrettsanleggene. Den samme tematikken følges opp i tittellåta. Moddis engasjement for miljøvern utbasuneres i den fantastiske «I det blå» hvor elgitarene får hamre løs i låtens crescendo og Moddi synger og roper ut sin ode til/og bekymring for havet, alt mens det akustiske arpeggioet repeteres som om Tom Waits hadde regien. Platas mest inderlige og storslagne låt er det klassiske nordnorske eposet «Tranøy fyr», fremført med mektig koring av Vokal Nord, en låt som Moddi har skrevet sammen med Stein-Gunnar Bondevik. Det er umulig å ikke bli berørt av denne urkraften om du noen gang har vært nord for Sinsenkrysset. Låten har samme effekt som Kari Bremnes’ «E du nord» og fortjener tilsvarende status. (JEE)

Seatbelts: «A World Inbetween»

Fire år etter at Seatbelts så dagens lys, er debutskiva endelig her. Et usedvanlig velspilt, melodiøst og energisk album som sender tankene i retning av 80-talls helter som The Go-Betweens, The Smiths, Orange Juice, The Triffids, The Saints og Talking Heads. Selvom det er mange gitarer i sikte plata gjennom, er «A World Inbetween» først og fremst fylt med musikk der de gode melodiene styrer showet. Platas mest umiddelbare låt er muligens «Another Passing Day, drevet framover av handclaps og velsmurte gitarriff, men det er mye å velge mellom. Som for eksempel åpningssporet «Citylines» og «Black Spring». Det er også rom for variasjon, noe både «Song For Vonnegut» og «Hey, Hey Tiger» er deilige eksempler på. To låter som tillater seg å bevege seg rundt i litt andre musikalske landskap. Foruten å stå godt på egne ben, klarer Seatbelts, sammen med band som Rolling Blackouts Coastal Fever, The Coral, The Goon Sax og Ducks Ltd., å gjenskape noe av den samme magien flere av de ovennevnte bandene tryllet fram på 80-og 90-tallet. (EAA)