August og september har vært litt slappe, men likevel gode musikkmåneder med mange fremragende utgivelser. Popklikk har skrevet om 15 album som vi liker så godt at de fort kan dukke opp når vi skal kåre årets beste plater. Gå ikke glipp av spillelista nederst i saken!
Lars Winnerbäck: «Eldtuppen» (album)
Med «Eldtuppen» viser Winnerbäck nok en gang at han er en av Nordens beste låtskrivere. I mine ører høres dette ut som hans beste plate siden «Daugava» fra 2007. Winnerbäck, som er en utmerket ordsmed, makter å fylle tekstene med både mørke og lys; det gis plass til både tvil, usikkerhet, vemod, fortvilelse, oppgitthet, lysglimt og framtidstro. Lydbildet er sobert og effektivt, og låtene bygges i stor grad opp rundt Winnerbäcks lett sørgmodige stemmme. At musikken hans har likhetstrekk med Lundell, Thåström og Sundström, er et kvalitetstegn så lenge han makter å stå på egne ben. Noe Winnerbäck selvfølgelig makter, han er ikke en av nåtidens mest populære svenske artister uten grunn. Plata kan slå i bordet med mange knallåter, men akkurat nå hører jeg mest på den lett Van Morrison-inspirerte avslutningslåta, «Hymn». En låt der teksten virkelig skinner. ( Espen A. Amundsen)
Pernice Brothers: «Spread the Feeling» ((album)
Pernice Brothers har hele tiden kretset rundt låtskriver, gitarist og sanger Joe Pernice. Han lager gitarpop med lette folkrock-tendenser, følsomme og smarte tekster og melodier alle pop-elskere bør tilbe! «Spread the Feeling» er et nydelig album som bør få alle tidligere fans til å spisse ørene og nye bør strømme til. Pernice Brothers er på sitt beste når det høres ut som Joe og bandet nesten ikke prøver. Catchy melodier, hooks, perfekte gitarer og smarte tekster strømmer ut av høyttalerne eller hodetelefonene, og det føles rett og slett bare helt riktig. Uanstrengt er ordet jeg leter etter. Joes vokal er av den litt sarte, men troverdige sorten og resten tar bandet seg av. Av og til er det kammerpop, andre ganger powerpop eller en akustisk ballade. Perfekt pop er det okke som! (Espen D.H. Olsen)
The Switch: «Birds of Paradise» (album)
The Switch har laget et meget vellydende album; de sier selv at noe av målet har vært å lage en gjennomført lydopplevelse. «Birds of Paradise» er en plate som er skapt for godlytting i den beste plassen foran anlegget eller med noen gode hodetelefoner.Ikke misforstå: det er ikke en plate kun for medlemmer av hifi-asylet. Låtene står fremst her. Åtte i tallet, alt fra relativt konsise pop-låter til et par mer utflytende eksperimenter i gitarpopens randsone. «Eyes Up» åpner det hele, en intrikat pop-låt med ganske sterke elektroniske impulser og en bunn som ikke er helt vanlig i den streitere delen av gitarpopen før låta tilføres mye luft i refrenget med nydelig koring og strålende vokal fra Sagbråten. Låta setter standarden, melodiene som ligger til grunn er sterke, men det er de intrikate arrangementene og små instrumentelle innstikkene som virkelig stikker seg ut på «Birds of Paradise», en plate som vise seg å bli et stykke norsk pophistorie. (EDHO)
Jesse Malin: «Sunset Kids» (album)
Malins varemerke, de melodiøse og filmatiske balladene med hjertet utenpå skjorta, spiller nok en gang hovedrollen. Noe «Shane», «Promises», «Revelations» og «My Little Life» er utsøkte eksempler på. Førstnevnte, en rørende hyllest til Shane MacGowan, er en skikkelig innertier. Men Malin er også i sitt ess når han skrur opp lyden en anelse og beveger seg over i et landskap der pop møter rock og konturen av musikken til Bruce Springsteen, Tom Petty, Ron Sexsmith og Paul Westerberg skimtes i bakgrunnen. Et landskap tre av platas beste spor, hysterisk fengende «Chemical Heart», «Shining Down» og «Gary Skies Look so Blue» befinner seg i. Når «Strangers & Thieves», med Green Days Billy Joe Armstrong på vokal, dundrer avgårde, er det umulig ikke å trampe takten og trekke på smilebåndet. Med «Sunset Kids» beviser Malin at han akkurat nå er en av rockens og popens mest spennende og viktigste artister. En artist som på elegant vis klarer å forene sine inspirasjonskilder med både egenart, smartness og troverdighet. (EAA)
The Needs: «You Need The Needs» (album)
«You Need The Needs» er herlig ukomplisert pop-punk med et par tendenser mot en slags powerpop. De tolv låtene tar ikke mer enn 26 minutter. Pang, så kan du spille den en gang til! For dette er ganske uimotståelig og fengende saker. De tighte riffene dominerer, Brænne synger med litt mer pondus enn på soloplatene, og rytmeseksjonen er tight som et velpolert amerikansk pop-punkband med en hit eller to på listene. Albumet avslutter med to kjempelåter. Først «First to Go» som er nærmest det uttrykket Brænne har hatt på egne soloplater, en litt mer poppa låt, med synth og litt mindre trøkk. Et finfint og velkomment avbrekk fra de andre, mer direkte låtene. Til slutt serverer Oslo-bandet «Stay at Home Friend» som kanskje er platas beste. En kombinasjon av alt det beste plata består av. Skurrete, men konsise gitarer, trøkk i trommene og en smittende melodi! (EDHO)
Obijan: «Holoprogram» (album)
Obijan aka Jan Eivind Bertelsen (Fjorden Baby!) sitt andre album er en aldri så liten triumf. Omgitt av et luftig og krystallklart lydbilde pøser Bertelsen ut 10 låter som veksler mellom å leke seg i et musikalsk landskap der pop, elektro, soul og reggae dominerer. Den suverene tittellåta hadde passet fint inn på opptil flere The Style Council-album, og platas første singel, «Ut av denne verden», er en av årets fineste poplåter så langt. Andre favoritter er «Så lenge eg lever», «Sånn som det her» og «Uansett». Sistnevnte fremstår i all sin enkelhet som en poplåt med gullkanter. At tankene nå og da går til Manchester og Fred Perry er selvfølgelig et kvalitetstegn. Så joda, vi snakker oppsig, folkens. Skikkelig oppsig! (EAA)
The Hold Steady: «Trashing Thru The Passion» (album)
Etter å ha levert tre knallgode soloalbum, har Craig Finn funnet tilbake til sitt gamle band, The Hold Steady. Noe vi skal være veldig glade for. «Trashing Thru The Passion» er nemlig et av bandets beste album. Som vanlig leverer gjengen musikk som støyer, svaier, fenger og engasjerer. Musikk som sender tankene til artister som Bruce Springsteen, Hüsker Dü, The Replacements og Meat Loaf. Godt hjulpet av et lydbilde proppet fullt av el-gitarer, blåsere og hissige tangenter, fyker låtene ut av startblokka. Tekstene til Finn holder som alltid et høyt nivå, og bandet er så tight og samkjørt at man nesten blir overveldet av overskuddet og entusiasmen som popper opp fra rillene. (EAA)
Young Guv: «Guv I» (album)
Ta en kanadier med gitarjobber i punk og hardcore-band, flytt han til Brooklyn i New York City, plasser han i en trang leilighet… og ut kommer noe av den mest fengende gitarpopen i 2019! «Guv I» består av gitarpop og powerpop som uten blygsel drar veksler på det mange av oss holder som sjangerens storhetstid, altså 90-tallet. «Patterns Prevail» ville plasset perfekt på Teenage Fanclubs fine rekke av plater fra det nevnte tiåret, mens «Roll With Me» får meg til å tenke på den tida da The Lemonheads fortsatt ga ut latterlig fengende kassegitar-låter med en solid dose attitude. Det låter friskt, ekstremt fengende og klokker inn på 22 effektive minutter. Ben Cook kaster ikke bort tida, låtene er kontante og rett på sak. På «Didn’t Even Cry» dras man inn i Young Guvs univers i løpet av 10 sekunder! (EDHO)
Jens Carelius: «OPSI» (album)
Jens Carelius synger med klart mer autoritet enn på tidligere plater, det er større bredde. Dette kjennes som et helhetlig verk som bør lyttes til i ett strekk. Lyden er «stor». Den rommer både akustisk klimpring, «konkrete» popsekvenser og langt mer utflytende, nærmeste proggete rock. Produksjonen er skrudd sammen til et komplekst lydbilde som bør ha lang holdbarhet for de som tar tiden til hjelp. «OPSI» er en stor overraskelse og en bragd av et album. Jeg leter etter referanser, men de er egentlig overflødige. Dette holder fjellstøtt som en plate i seg selv. Eller for å bli litt pompøs (det må være greit i denne sammenhengen!) og parafrasere tysk filosofi: «OPSI» er Ding an Sich. (EDHO)
The Berries: «Berryland» (album)
Trenger du litt breezy indie-rock før høsten slår til for fullt? The Berries kan godt være svaret! Seattle-bandet musikk gis ut på det samme plateselskap som Young Guv, et band vi hyllet her i Popklikk på sensommeren. The Berries er ikke powerpop; de fusjonerer 70-tallsestetikk ala Neil Young med 90-tallsindie som Swervedriver eller Mercury Rev. «Berryland» er ingen revolusjon, det ruller og går i midtempo-låter om hjerte og smerte, rammet inn av både konsist og utflytende gitarspill. Små instrumentelle krumspring løfter det hele: plutselig er det en liten fløytesolo eller et atmosfærisk orgel som tar over hovedrollen. Favorittlåter så langt: «Fruit, «Passing Scene», «D.Y.W.I.B» og «Pedestal». Anbefales? Ja! (EDHO)
Whitney: «Forever Turned Around» (album)
På sitt andre album fortsetter Whitney å fylle lydbildet med blåsere og gitarer. Låtene trenger litt tid før de slipper seg løs, men om man er litt tålmodig, vokser de seg etter hvert både store og sterke. Der debutalbumet lente seg mest mot 70-tallet og artister som The Band og George Harrison, beveger mange av låtene på «Forever Turned Around» seg rundt i soulen og softrockens myke og sjarmerende univers. Flere av melodiene er så silkemyke og nydelige at man blir i godt humør bare av å tenke på dem. Noe som også gjelder de eminente blåsearrangementene. Selv om det er helheten som holder i tøylene, står enkeltlåtene mer enn godt nok på egne ben. Den varme og inkluderende produksjonen tilfører musikken en lun og smittende energi som driver låtene framover i et lett tilbakelent og behagelig tempo. (EAA)
Peter Bruntnell: «King Of Madrid» (album)
Peter Bruntnell har siden debuten «End Of The Earth» (2003) gitt ut et knippe meget gode album der (power)pop, rock og americana forenes på utsøkt vis. En tradisjon som videreføres på «King Of Madrid», hans beste album så langt i karrieren. Bruntnells lune og tiltalende stemme, pakket inn i et lekkert og nyansert lydbilde, tilfører de melodiøse og tidvis vare og svært vakre låtene, både særpreg og varme. Noe tittellåta, «Memory Hood», «Snow Queen», «Thief of Joy», «Broken Wing» og «National Library» er sabla gode eksempler på. Liker du artister som Wilco, Matthew Sweet, The Smithereens, The Byrds, Mark Eitzel, R.E.M. og The dB’s, kommer du (nesten) garantert til å sette stor pris på Bruntnells musikalske univers. (EAA)
Adam Green: «Engine Of Paradise» (album)
Newyorkeren Adam Green, mest kjent som en halvpart av kultbandet The Moldy Peaches, har siden bandet ble lagt på hylla, gitt ut flere fine og lett underfundige soloalbum. «Engine Of Paradise», som klokker inn på 21 minutter og 55 sekunder, er trolig blant hans beste. Greens sjarmerende barokkpop er usedvanlig lett å like og kan minne om en snodig blanding av Jonathan Richman og Scott Walker. Omgitt av strykere, tangenter og kassegitarer, bruser låter som «Freeze My Love», Escape from This Brain», Cheating On A Stranger», «Let’s Get Moving» og «Reasonable Man» skikkelig med fjærene. Countryinspirerte «Gather Round» holder også høy klasse. (EAA)
The Rubinoos: «From Home» (album)
Da jeg var ung hørte jeg i en periode utrolig mye på The Rubinoos’ gitardrevne musikk, og da i særdeleshet det selvtitulerte debutalbumet (1977) og «Back To The Drawing Board» (1979). To album bestående av ekstremt mange melodiøse låter i krysningspunktet mellom softrock og powerpop. På «From Home» fortsetter de å pøse på med svært iørefallende låter der gitarene og deilige koringer spiller hovedrollene. Liker du artister som The Knack, Nick Lowe, Cheap Trick, The Raspberries, Paul Collins og Dwight Twilley, er det bare å begynne og lytte umiddelbart. Foruten å produsere plata har gitarhelten Chuck Prophet (Green On Red) skrevet låtene i samarbeid med The Rubinoos’ Tommy Dunbar. Noe som har resultert i et album som vibrerer av energi og overskudd. (EAA)
Liam Gallagher: «Why Me? Why Not» (album)
På sitt andre soloalbum klinker lillebror Gallagher til med et album det tidvis slår gnister av. Et album som høres ut som en herlig blanding av artister som John Lennon, Shack og Liams første band, Oasis. At det ikke er spesielt originalt betyr nada så lenge man spar fram sjarmerende og svært iørefallende låter som «Shockwave», «One Of Us», «Once», «Now That I Found You», «Alright Now», «Meadows», «Misunderstood» og «Glimmer». Litt mange låter, javel, men alt i alt er «Why Me? Why Not» en skikkelig gladmelding av et album! (EAA)
