Mars har vært en svært god musikkmåned med mange gode utgivelser. Popklikk har skrevet om 18 album som vi liker så godt at de fort kan dukke opp når vi skal kåre årets beste plater. Gå ikke glipp av spillelista nederst i saken!

Jonathan Wilson: «Dixie Blur»

«Dixie Blur» er så langt unna lo-fi man kommer – vellyden er total. Produksjonen er så myk og detaljrik at man som lytter flyter avgårde på en varm lydbølge. Samtidig oppleves på ingen måte «Dixie Blur» som et flinkis-album, dette er først og fremst et album der særdeles dyktige musikere utfyller hverandre på utsøkt vis. Å plukke ut favoritter er vanskelig, men jeg skal innrømme at vemodige, rørende og tilbakeskuende «69 Corvette», gir meg frysninger over hele kroppen hver gang den tråkker forsiktig på gasspedalen. «Golden Apples», som får meg til å tenke på Harry Nilsson og livsbejaende «So Alive», er også mesterstykker. Men som sagt; «Dixie Blur» er og blir en eksepsjonelt fin plate. Vi snakker kvalitet i alle ledd og litt til. (Espen A. Amundsen)

The Strokes: «The New Abnormal»

The Strokes var et friskt pust da de «new wave revival»-snøvlet seg inn i alle rockehjerter med sin Velvet/Television-inspirerte debut i 2001. Dette er første album på mange år, etter at Casablanca og Hammond har holdt på andre ting/band i mellomtida, og heldigvis har de den umiskjennelige formelen intakt, ihvertfall fall på deler av albumet. Litt Prince- inspirasjon på åpningslåta, og ellers ganske varierte grep gjennom albumet . De er best når de holder seg unna FM-rockflørten som ødelegger minst en låt her (Eternal Summer).  Men The Strokes er fortsatt ett av ganske få band fra dette århundret du kjenner igjen før vokalisten er i gang – det skal de ha. Begynn med «The Adultd are Talking», «Bad Decisions» og «Why are Sundays so Depressing». (Morten Solli)

Waxahatchee: «Saint Cloud» 

Låtene som renner mot deg når du åpner «Saint Cloud», kan i all enkelhet beskrives som en deilig blanding av americana, folk og indie. Musikken på «Saint Cloud» kan minne om artister som Rilo Kiley/Jenny Lewis, Neco Case, Kathleen Edwards, Anna Burch, Big Thief og Bonny Doon (som spiller på skiva). De mest melodiøse låtene på plata, som «Can’t Do Much» og «Lilacs», kan med letthet beskrives som poplåter med en tvist. Og selv om tekstene byr på litt motstand, er «Saint Cloud» først og fremst et usedvanlig tiltalende og vakkert album. Omgitt av delikat og litt slentrende lydbilde, synger Crutchfield med innlevelse og pondus både om de vakre og de litt mørkere tingene som omgir oss. (EAA)

The Switch: «Macca/Jawaka: «Songs from the Teenage Equator»

En ting Popklikk liker veldig godt er inkluderingen av et par kassegitarlåter som «These Trails» og «Four Winds» (med gitarist Filip Roshauw på vokal) der de viser en mer sårbar side. Ikke dumt innimellom de mer intrikate og særdeles intelligente pop-låtene. Popklikks absolutte favoritt på plata er allikevel «Pete Townsend Eyes (The Days Are Justed Packed». For en låt, for en låtskriving, for en vokal, for en koring og for en fin slide-gitar! Dette er tidløs pop av topp klasse. Her er det rett og slett lytteplikt! Vi tar kanskje noen ganger litt for store ord i munnen i Popklikk, ikke minst fordi vi skriver om ting vi liker. Det er lett å bli litt revet med da, glade amatørskribenter som vi er. Men, sann mine ord: The Switch viser nok en gang at de er landets beste pop-band i den relativt åpne klassen! (Espen D.H.Olsen)

Rebekka Lundstrøm: «Carousel»

«Blow Up»holder skyhøyt nivå. Låten handler om at man ikke må la andre få definere hvem man er. Og gjerne bryte gamle tankemønstre. Det har Rebekka til de grader gjort gjennom å satse på musikken i en alder av 40 år. «Talk With You»er en duett med produsent Einar Fadnes. Nå hører ikke jeg mye på radio, men denne skulle man tro har stort radiopotensiale. En fin melodi og et fengende refreng. «Smoke» fremstod som litt anonym de første gangene jeg hørte den. Nå har den åpenbart seg i all sin prakt. Nydelig låt! «My Melody» – mye fint musikalsk som duver under overflaten. Etter få dager med albumet er det for tidlig å slå fast at dette kommer til å bli en klassiker, så jeg vil bare forsiktig antyde det. Gi plata mange runder! (Tormod Reiersen)

Ephemera: «Seasons»

Denne plata formidler en variant av luftig visepop, så lett at jeg løftes rett opp fra asfalten mens jeg holder meg fast til en ballong av det letteste popstoff. Ephemera synger sanger om kjærlighet, tilhørighet og naturens bevegelser. Slik alt liv puster, fra start til opphør og ny begynnelse. Gruppas låter er bygd rundt tette harmoner med luftige stemmer, piano og kassegitar med stålstrenger. Sangene er deretter pakket atmosfærisk inn i svevende arrangement, gjennom et lydbilde fullt av lekre og lekne digitale detaljer. Nærheten i sangene tas likevel godt vare på. En risiko i et slikt prosjekt er at det kan bli i overkant lett og like næringsrikt som sukkerspinn. Men Ephemera står stødig i midten, observerer og navigerer med en tyngde som gir sangene på «Seasons» både retning og framdrift.  Låtene beveger seg fra det florlette til det mer substansielle. (Eivind Sigurd Johansen)

Tommy Tokyo: «The Remaining Days of Life»

Tre av de fire første låtene på plata er usedvanlig sterke. Tittellåta, som åpner ballet, har en sår, men likevel optimistisk tekst om hva fremtiden kan bringe. Melodien, som drives framover av strykere, kassegitarer og lettbente tangenter, er både tiltalende og vakker. Neste låt ut, «Country Girl», er på alle måter vidunderlig. En deilig, romantisk tekst støttes opp av nydelige koringer, en gullkantet melodi med et herlig refreng – stort bedre kan det ikke gjøres! Spor fire, «The Extra Mile», er muligens den mest iørefallende låta Tokyo har laget så langt i karrieren, og bør spilles på alle radiostasjoner verden rundt til Dovre faller. Resten av sangene på plata holder også høy kvalitet, noe det luftige og tidvis sparsomme, men likefullt detaljrike lydbildet, skal ha mye av æren for. (EAA)

Mats Wawa: «Rock Omelette» 

Oj, som jeg trengte en plate som dette nå! Mats Wawa er her og redder inne/balkong/terrasse/gressplen-våren 2020 med noe av den friskeste og smarteste retro-popen du vil høre fra et norsk band dette året. Ledet an av låtskriver og frontfigur Mats Mentzen Wang, har en hel bråte med åpenbart talentfulle folk bidratt på et vellydende fløyelsteppe av en plate med beina godt plantet i 60- og 70-tallsestetikken. Det er som bandet selv sier mer AOR enn indie dette, låtene glir sømløst og pop-vakkert av gårde med gyldne hooks og smarte arrangementer i sentrum. Det er både melodiøst og groovy, med klare kammerpop-tendenser i strykerne som strøs lekkert over flere av låtene. Norsk musikk er virkelig i slaget for tiden og Mats Wawa er nok et eksempel på denne fine trenden. (EDHO)

Jerry Leger: «Songs From The Apartment»

«Songs From The Apartment» er omtrent fem år gammelt overskuddsmateriale. Leger synes det var givende å ta frem disse låtene. Innspillingen av dem var ren terapi i en tid med isolasjon. Leger har det som skal til for å mestre dette formatet. Han har stemmen. Den har jeg ikke nevnt før. Særpreg og sjel. Han har sangene. Alle låtene på albumet havner på skalaen et sted mellom fine og fantastiske. You & Louise» er den eneste sangen som tidligere er utgitt, og da i en helt annen form med et sideprosjekt. «Katie Come Back» er en annen strålende låt. Lavmælt, følsom, Jerry bak elektrisk piano. En forsiktig og nydelig melodi. «Poor Man’s Farewell» er også en av disse saktegående låtene som treffer meg i musikknerven. Jeg elsker slike låter. Men alt er ikke helt nedpå. På fine «Can’t Stop A Bridge That Needs To Be Burned» skrues tempo opp noen hakk, en flott og fengende låt. (TR)

Maria McKee: «La Vita Nuova»

Endelig er Maria McKee, 13 år etter sin forrige utgivelse, tilbake med «La Vita Nuova», ei plate som trolig er hennes beste så langt! For hver gjennomlytting  dukker det opp nydelige detaljer rundt nesten hvert hjørne.Omgitt av et lass med strykere, tangenter og noen gitarer her og der, synger McKee så vakkert og følelsesladet at månen nesten faller ned. Tekstene er så til de grader poetiske, litterære og personlige at man bør lytte litt ekstra etter. At hun har hentet inspirasjon fra Dante, Keats og Blake, for å nevne noen, gir plate en ekstra dimensjon – hun tør å være både hudløs, romantisk og svulstig uten at det vipper over i det patetiske. Både på det personlige og det musikalske plan er dette, slik jeg oppfatter det, et album som handler om både forandring og bevegelse mot noe nytt. Om det nye livet – «La Vita Nuova». (EAA)

Honey Harper: «Starmaker»

Selv beskriver Harper musikken sin som «celestial honkey tonk», en særdeles treffende beskrivelse spør dere meg. At han på enkelte låter nesten faller i kitschgrøfta, gjør det bare enda mer sjarmerende. Å sammenligne musikken til Harper med andre artister er ikke så lett, men av og til dukker navn som Simon & Garfunkle, Sam Outlaw, Tame Impala, David Crosby, Harry Nilsson og Jimmy Webb opp i mitt hode. Tematikken i tekstene synes å være undring og hjerte & smerte. Noe som fungerer fint. Godt hjulpet av kona Alana Pugnitti, som har vært med på å skrive låtene, og Sébastian Tellier på tittellåta, har Harper laget et album jeg sent vil glemme. Et album som gir meg følelsen av å sveve rundt på moder jord iført moonboots, cowboyhatt og et stjerneskudd i hånda. Så joda, Honey Harper er definitivt en Starmaker. (EAA)

Nap Eyes: «Snapshot of a Beginner»

De fire første låtene er alle som en både sjarmerende, iørefallende og akkurat passe skakke. Det er først etter at firkløveret har takket for seg at lytteren må feste lyttelua ekstra godt rundt øra. Som for eksempel på «Fool Thinking Ways» som snirkler seg avgårde før et vakkert refreng puster liv i låta. Det kanskje fineste med plata er vekselvirkningen mellom det vare og repeterende og det kantete og skranglete. Der enkelte partier av låtene knapt nok tør å gå på grønt lys, dundrer andre, gjerne i form av en skranglete gitar, over på rødt. En vekselvirkning som er med på å holde lytteren på tå hev. Jeg har blitt veldig glad i alle de finurlige gitarinnfallene som preger plata. Det både svaier, klimpres og gasses på. Noe som får meg til å tenke på artister som The Velvet Underground, Television, Pavement og Yo La Tengo. (EAA)

Kristian Kaupang: «I morra kjører du forbi» 

Sangene på plata beveger seg i et lett minimalistisk landskap, med synther og programmerte trommespor i fin kombinasjon med mer analog lydtilnærming. Det låter digitalt og sprukkent på samme tid. Dette er popsanger som følger noe velkjent og «helnorskt», men som tidvis skifter retning mot noe som er eget og annerledes. Låtene bærer et klart personlig uttrykk, med tekster om tid og sårbarhet. Smerten ved å prøve å holde fast i alt som det ikke er mulig å holde fast i. «En gang til», med Malin Pettersen på gjestevokal, er en flott poplåt. «Den alvorlige litt sentimentale» er en nær beskrivelse av nattens tankegods. En flott oppbygging git framdrift og løft. «Transformatorhuset» er særlig spinkel og løser seg nærmest opp i åpen luft. De instrumentale partiene og bruken av saksofon og fløyte, gir farge i sanger som beveger seg i melankolsk stillstand, med en nesten rå inderlighet. (ESJ)

Early James: «Singing For My Supper»

Om jeg skal sammenlikne James med andre artister, er det kanskje Daniel Romano jeg først vil trekke fram. Musikken til Early James er leken med en rekke utsøkte melodier, og med mye særpreg i stemmen. Folk, pop, litt Blues? Ja, kanskje, men plata fremstår likevel som helhetlig. Første låt er flotte «Blue Pill Blues» som handler om en periode da James, som ble behandlet for depresjon, sluttet med antipsykotiske medisiner. Også høydepunktene «Easter Eggs» og «High Horse» er eksempler på låter som dveler ved hans mørkere sider. Og vi får låter om brutte forhold. Men det er ikke mørke tekster jeg tenker på når jeg hører James, det er de fantastisk vanedannende melodiene og temaene underveis. Dan Auerbach har sammen med David Ferguson gjort en fantastisk flott jobb som produsenter – et perfekt og tidløst lydbilde, lekre gitardetaljer og så mye, mye mer. (TR)

The Pinkertons: «Poor Pretty Poet / Pretty Poor Poet»

Lyden av The Pinkertons i 2020 er en av et band som fortsatt har beina godt plantet i den euforiske delen av rocken. Det er nok litt garasjerock fortsatt, men fremfor alt er det etvariert lydbilde og et knippe låter som spenner fra den knalltøffe indie-rocken i «Make Ends Meet», en form for synth-pop i «Gone Tonight» til sakte oppbyggende stadio-rock i «Blue Moon» og en sår ballade som i avslutningssporet «Brother». The Pinkertons graver seg en egen liten åre ut fra rockehistorien. Det er rock’n’ roll dette, men med kunstpop-krydder i arrangement, så vel som instrumentering.Det er bare å gratulere bandet med et strålende «comeback» fem år etter debutplaten. Ja, de er blitt mer voksne, men uten å miste feelingen for følelsesladd og euforisk rockemusikk. (EDHO)

Lilly Hiatt: «Walking Proof»

Det musikalske slektskapet til pappa John lusker selvfølgelig rundt i kulissene. For akkurat som sin far har Lilly en usedvanlig god evne til å blande myke ballader med litt mer hardtslående låter. De myke variantene på plata, som «Rae», tittellåta, «Candy Lunch» «Move» og «Drawl», er alle sikre vinnere for folk som liker dempede americana-låter med tidvis hudløse og følelsesladede tekster. Når Lilly skrur opp volumet fungerer det også stort sett hele veien. For det er neppe tilfeldig at jeg står og hopper i sofaen hver gang tøffinger som «P-Town», «Some Kind of Drug» og «Never Play Gitar» dundrer ut av høyttalerne. Så, joda, Lilly Hiatt makter fremdeles å blande det såre og hudløse med det tøffe og fandenivoldske, samtidig som hun tilfører låtene både særegenhet, energi og en stor mengde ektefølt pathos. (EAA)

The Panhandlers: «The Panhandlers»

Er du klar for ny og flott countrymusikk, heng på! Dette er kanskje ikke nyskapende. Plata høres fin ut ved første lytt, og man kan kanskje mistenke at den har litt lite motstand å by på. Jeg har likevel satt den på igjen og igjen og koser meg virkelig med selve historiene enten den musikalske innpakningen er flotte ballader eller litt høyere tempo. Når alt kommer til altt; det er da ikke mye som slår steelgitarer, banjo, gitar, slaginstrumenter, dobro og heftig fele?  Åpningslåten «West Texas In My Eye» setter umiddelbart tonen. Rett og slett en herlig låt. Fine låter følger. Fjerde låt, «Panhandle Slim», med sin James Taylor-aktige vokal, er en favoritt hos meg. Men det er egentlig unødvendig å plukke frem enkeltlåter. Bli med på en reise til West Texas, du også. (TR)

Supersofa: «Byen Beibi»

Bandet spiller tettbygd gitar-rock eller pop/rock tradisjonsmusikk av beste merke. Gruppa er sterke på oppbygging til store refrenger. «Beibi» traff meg hjemme umiddelbart. Jeg var ute av hengekøya allerede før det første refrenget! På de første to låtene ligger vokalen litt nede i miksen, og det synes jeg funker godt. Jeg har en kone fra Bergen. Det kan ha med det å gjøre. Det er tettheten og drivet som bærer musikken til Supersofa. Låtene følger en enkel struktur. Men det er en oppegående og smittende spilleglede i det de gjør. Flotte og presise detaljer i gitarene. Koringene sitter akkurat der de skal. Musikken henter inspirasjon fra syttitallsrock, punk og tiden etterpå. Enkelte steder tenker jeg på Blue Oyster Cult, uten at jeg egentlig kan utdype det nærmere. Men denne sjangerblandingen gjør de til sitt eget uttrykk, med både spenst og dristighet. (ESJ)