September og oktober har vært så gode musikkmåneder at Popklikk-redaksjonen måtte klinke til med hele 18 album. Mange av de utvalgte platene er nemlig så knallgode at de lett kan dukke opp når musikkåret skal oppsummeres.

Her kan du lese kortversjonene av hva vi mener om platene. Sjekk også ut spillelista nederst i saken:

Daniel Romano: «Cobra Poems»

På «Cobra Poems» går det fra energisk riff-rock til mer følsomme pop-uttrykk. Alltid med en egen holdning og en ekstremt god sans for slående arrangementer, melodiske hooks og et lydbilde med trøkk. Tidligere har han spilt inn alt selv, nå tas låtene opp live i studioet Camera Varda (også tittel på sistekuttet) med det meget solide backingbandet Outfit på plass. Og for et band! David Nardi gir oss en oppvisning i gitarspill, i tillegg til saksofon og tuba, Roddy Rosetti balanserer låtene perfekt med spretten rockebass, Ian Romano sitrer formelig bak trommesettet og sist, men ikke minst, leverer Julianna Riolino vokalprestasjoner fra øverste hylle! Derfor er det kanskje bare naturlig at Romano også lar Riolino ta føringen i et par låter. Mest iørefallende er det på midtempo-genialiteten «The Motions»! Snakker vi kanskje om den fineste låta fra 2021 her? Og det er mer å dykke ned i, folkens. Det er bare å ta for seg av Daniel Romanos overflødighetshorn av perfekt og poetisk retro-rock! (Espen D.H.Olsen)

Tønes: «Thilda Bøes legat» 

På «Thilda Bøes legat» lykkes Tønes med å lage låter som er både underfundige, alvorlige, rørende, morsomme og folkelige. På tittellåta og «Spleiselag/Waldorfsalat», sendes tankene til en herlig miks av Oslolosen og artister som Bare Egil og Stein Torleif Bjella. Teksten på sistnevnte låt er så morsom, hysterisk, snål og sørgmodig at den fortjener å bli kjernepensum i norskfaget på videregående skole. Når en lett opphisset Tønes vrenger av seg at folk ikke kan lage Waldorfsalat, MEN SÅ LAGE DI LIGAVEL, er det på en og samme tid både svært latterfremkallende og en anelse trist. På «Genseren bag fram» utfordrer Tønes på elegant vis folks sviktende evne til å tolerere det som er litt annerledes eller skiller seg ut. Beskrivelsene av det tidvis mildt sagt spesielle persongalleriet er ubetalelig og hentet fra øverste hylle. «Thilda Bøes legat» er et skoleeksempel på hvordan gode tekster og velklingende melodier kan skape musikalsk magi på en enkel og effektiv måte. (Espen A. Amundsen)

Ducks Ltd. – «Modern Fiction»

Og Ducks Ltd. er ikke et band, men en duo – selv om det ikke akkurat høres sånn ut. Tom Mc Greevy (som synger) og Evan Lewis deler instrumentene mellom seg og får det til å høres ut som et uekte barn født av savnede The Go-Betweens, Shop Assistants og The La’s – noe sånt – men utstyrt med trommemaskin og et knippe elektriske 12-strengere. En sjelden gave for melodier med klister-effekt kombinert med selverklært kjærlighet for obskure eller i hvert fall litt ukjente jangle-pop-band fra åttitallet, er ofte en god oppskrift på lyttbar gitarpop. Det skal gjerne noe til for å begeistre denne anmelderen når den musikalske inspirasjonsgryta er såpass velkjent som dette, men «Modern Fiction» er et så tidløst stykke «indiegitarpop» at lysten til å stå imot kveles fra første takt. Hvis du liker musikk med melodi og gitarer, og ikke faller pladask for låter som «18 Cigarettes», «How Lonely are You» eller «Fit to Burst», bør du snarest konsultere nærmeste ørenesehals-lege. Ikke gå glipp av dette! (Morten Solli)

The War On Drugs: «I Don’t Live Here Anymore»

Måten Adam Granduciel og gjengen pisker låtene framover, er fremdeles like avhengighetsskapende, og gitarene som fyller opp det storslåtte lydbildet side om side med millimeterpresis tromming og svevende synther, fremdeles like imponerende. Sporene fra 80-taller er like fremtredende som på forgjengerne, akkurat som inspirasjonskildene. Noe jeg setter stor pris på, så lenge The War On Drugs makter å flytte dem inn i sitt egen samtid og sitt eget, unike lydbilde. Noe de klarer med god margin. At alle låtene har noe å by og oppleves som en godt gjennomtenkt helhet, er ikke akkurat hverdagskost i dagens musikkunivers, der enkeltlåter, og ikke helhet, for mange synes å være fokuset. Og der mange artister rusler rundt i et nakent og innadvent musikalsk uttrykk, velger Granduciel, ved å trykke på alle knappene samtidig, å lage deilig og svært iørefallende «big music». (EAA)

Dean Wareham: «I Have Nothing To Say to the Mayor of LA»

Det er ingen tvil om at musikken gir meg Luna-vibber, men den første musikalske referansen som dukket opp var faktisk Robert Forster, og da både som soloartist og låtskriver i The Go-Betweens. Godt hjulpet av produsent Justin Quever, har Wareham lyktes med å skape et luftig og  innbydende lydbilde der særlig lyden av lekne og velklingende gitarer skaper en harmonisk og særdeles lun stemning. Warehams lett vaklevorne stemme, som nå og da støttes opp av Britta Phillips’ nesten hviskende vokal, tilfører plata både særpreg og nerve. Foruten å være en briljant gitarist, evner Wareham også å smelte sammen nydelige melodier med interessante, smarte, humørfylte og tidvis politiske tekster. (EAA)

Gabrielle: «KLIPP MEG I TI OG LIM MEG SAMMEN»

Med de forhåndsutgitte singlene «ting som ILU» og «Neil Young» inntreffer et herlig og overraskende omslag når den saktegående og pianodrevne albumåpneren på Gabrielles nyeste «KLIPP MEG I TI OG LIM MEG SAMMEN» plutselig avlastes av en rask og fyldig beat. Som et «tok deg!»-øyeblikk innvarsler skiftet et tyngre og klubbvennlig sound, med et sterkt driv som viser seg å gjennomløpe albumets konsentrerte 31 minutter med sjelfull R&B som liksom bare glir av gårde. Såpass så at når Gabrielle på «eg ser deg» bemerker at «tørre øyne er ikke ment for meg», låter det likevel frigjørende, som en lettelse! Og om vi her er på tekstlig kjent grunn, er «KLIPP MEG I TI» innholdsmessig fortsatt svært interessant, båret frem av en allsidig stemme. For uroen som hefter ved å bli den man er, et hovedtema hos Gabrielle, fremstår her mer utkrystallisert enn tidligere, som i sin endelige form. (Peter Johansen)

David Ritschard: «Blåbärskongen»

Som på forgjengeren lager Ritschard musikk i skjæringspunktet country, rock, blues, pop, soul og svensk visetradisjon. Som en ekte crooner og trubadur, legger Ritschard stor vekt på at tekstene skal skinne i kapp med melodiene. Noe han definitivt lykkes med; man skal lete lenge etter en bedre historieforteller i dagens musikkunivers. Vi snakker varme, snodige, hverdagslige, vittige, hjerteskjærende og samfunnsengasjerende tekster som alltid tar parti med hverdagheltene og folket på gølvet. Produksjonen er velsignet med et lydbilde der det er holdt av god plass til både steelgitarer, feler, blåsere av ymse slag, fløyter og mye mer. Er usedvanlig raust og velfungerende lydbilde som kler opp låtene på perfekt vis. 10 suverene låter som én etter én sjarmerer lytteren i senk. Noe som fikk meg til å innse at Blåbärskungen trolig er synonymt med Kungen av svensk country-og visemusikk. (EAA)

Billy Bragg: «The Million Things That Never Happened»

Førstesingelen «I Will Be Your Shield» er så vakker, var, øm, trøstende og velprodusert at jeg blir helt satt ut hver gang den kommer min vei. Men det er mange låter som vil opp og fram på Braggs siste opus. Låter som er pakket inn i en nydelig produksjon der det foruten gitar, bass og trommer også er gjort plass til både fioliner, strykere, mellotron, steel-gitar og Hammon-orgel. Det er en ettertenksom, reflektert og søkende Bragg som kommer oss i møte i tekstene. En 63 år gammel mann som ser både framover og bakover i tid, og som lurer på hvem han var og hva han  er blitt. En ung og fremadstormende artiste som møter en mer ydmyk versjon av seg selv. Etter et par runder i spilleren er det bare å innse at man er i besittelse av nok et praktfullt album skapt av en gammel helt som i godt voksen alder har laget et av sine beste album. (EAA)

Lilly Hiatt: «Lately»

Etter to herlige plater, føltes «Lately» som en liten nedtur etter noen gjennomlyttinger. Men så feil kan man ta, for plata har vokst seg både stor og sterk. Sammelignet med forgjengerne oppleves «Lately» som mer dempet og tilbakelent. Produksjonen er tidvis enkel, men effektiv. Lyden av enslige el-gitarer, steelgitarer og enkle synth-arrangementer dukker rett som det er opp. Noe som tilfører flere av låtene et slentrende og rufsete uttrykk som kler Hiatts utrykksfulle stemme godt. Men, som alltid, evner Hiatt å lage låter der gode melodiene støttes opp av følelsesladede og interessante tekster. Låter som beveget seg i et musikalsk landskap ikke ulikt det pappa John, Jason Isbell og Lucinda Williams oppholder seg i. «Lately» er definitivt en plate som kommer til å få mye spilletid i årene fremover. (EAA)

Hellbillies: «Blå dag»

På «Blå dag» spiller gitarene fremdeles hovedrollen, men det luftige og svært generøse lydbildet gir god plass til både nyanser og musikalske krumspring. Produksjonen til Lars Haavard Haugen er rett og slett usedvanlig lekker. At brorparten av plata er spilt inn i et digert lokale i hjembygda Ål, tilfører musikken både vitalitet og energi. Det er lett å høre at det var en svært inspirert gjeng som rigget seg opp for å lage ny musikk for første gang på fire år. En inspirasjon som har resultert i sprudlende rock med høy gitarføring og svært god meloditeft. Flere av låtene, som for eksempel «Du og meg i kveld», «Orienteringstabbe», «Shangri-la» og «Den store reisa» (med deilige blåsere), er så iørefallende at det nesten nærmer seg popmusikk. Men bare nesten, for overalt i lydbildet dukker Lars Haavard Haugens gitarer opp i en eller annen form. Med «Blå dag» inviterer Hellbillies lytteren ut på nok en suveren musikalske reise der både overskudd og spilleglede triller ut av rillene. (EAA)

Amyl and the Sniffers: «Comfort To Me»

«Comfort to Me» er født i Covid-tida og det er lett å kjenne på dette bandets frustrasjon over ikke å ha fått spilt live – jeg tipper det er bra moro for penga. Uansett leverer australierne med den herlig ordspyttende vokalisten Amy Taylor så det holder på dette albumet! Vi snakker knallhard, men alltid underholdende og ganske variert punkrock, med en strålende «in your face»-holdning som gjennomsyrer hele plata – og heldigvis en solid dose ladet humor innimellom «ikke kødd med meg»-tekstene. Morsomst er latterlig fengende «Security». «Freaks to the front» og «Maggots» er to andre låter som står ut. Det er ellers energien som vinner her – Taylor er som en litt råere og slemmere kusine av Courtney Barnett, backet av et intenst og deilig rått band, med gitarer som leverer som de skal, en høyenergisk trommis og akkurat passe variasjon i uttrykket. Befriende, rått og morsomt! (MS)

The Northern Belle: «The Woman in Me»

Sammenlignet med forgjengeren, er tempoet skrudd en anelse ned. Melodiene er fremdeles utsøkte, men langt mer dempede og subtile. Noe som kanskje kommer tydeligst frem på  «Chicago», der stemmene til Andreassen, Malin Pettersen, Ida Jenshus, Signe Marie Rustad, Mari Sandvær Kreken og Louien, vibrerer i kapp med hverandre. Omringet av et lydbilde fylt med hardingfele, kassegitarer og tangenter, er resultatet ren nytelse.  På «Only Stupid Kids Get Bored» har bandet valgt å samarbeide med gjengen i Orions Belte, noe som har resultert i et langt mer eksperimentelt lydbilde der kombinasjonen tung tromming, el-gitarer, synth, hardingfele, pedal steel og midi orchestra,  nailer alt som nailes kan. The Northern Belle har laget nok et album med stor så stor wow-faktor at det fortjener all den oppmerksomheten det kan få pluss litt til. En wow-faktor som i stor grad også skyldes viljen til å eksperimentere, dyktige medprodusenter, fantastiske musikere og gjesteartister og sist men ikke minst – låtskriverkunst fra øverste hylle. (EAA)

Strand Of Oaks: «In Heaven» 

To år etter suverene «Eraserland» er Strand Of Oaks aka Timothy Showalter tilbake med nok et album det slår gnister av. Der luftige og raffinerte lydbildet fylles på elegant vis opp med driftige el-gitarene, synth og eminent tromming. På «Carbon» får en fele spille hovedrollen, noe som funker utmerket og umiddelbart sender tankene til The Waterboys. Ellers har musikken mange likhetrekk med artister som Bruce Springsteen, The War On Drugs, Pink Floyd og Jonathan Wilson. Nå og da sendes vi også lydmessig tilbake til 80-tallet og band som U2 og The Psychedelic Furs.  Akkurat som på «Eraserland» står det atmosfæriske, drømmende og mektige lydbildet aldri i veien for de gode melodiene som gjennomsyrer hele plata. Etter å ha hørt «Eraserland» og «In Heaven» etter hverandre er der bare å slå fast at Timothy Showalter og hans Strand of Oaks i løpet av en toårsperiode har laget to glimrende album som bugner over av melodisterke låter rammet inn av et usedvanlig sprekt og tidvis spektakulært lydbilde. (EAA)

Artisanals: «Zia»

På «Zia»lykkes Artisanals med stort sett det meste. Vi snakker varm, lun og svært melodiøs sydstatsrock pakket inn i et atmosfærisk og forfriskende lydbilde. At det også er plass til både psykedeliske innfall og noen deilige gitarsoloer, er med på å gi musikken både særpreg og et ekstra løft. Låter som «Always Taken Care Of», «The Road», «Plant The Seed» og «Violet Light» er så lettbente og melodiøse at de oppleves som en uimotståelig kombinasjon av heartlandrock og popmusikk. At sistnevnte sender tankene til både Springsteen og The Killers, er et kvalitetstegn i min bok. Herlige «Way Up» hadde passet fint inn på SUSTOS’ «& l’m Fine Today», og på «Driftwood» beveger bandet seg langt inn i et deilig psykedelisk landskap. Åpningslåta, balladen «Fear To Fail», er av det svært vakre slaget. (EAA)

Veronica Maggio: «Och som vanligt händer det något hemskt (Kapitel 1)»

Skjønt vi fra før av kjente de største låtene på dette innforståtte pandemialbumet, de livsbekreftende klubbvennene «SE MIG» og «Varsomhelst/Närsomhelst», er disse fortsatt rystende sterke. Tematisk er dette albumet (eller dets første «kapittel»), innrammet av de saktegående «På en buss» og «Förlorat mot världen». Der «Förlorat» inneholder en forsinket erkjennelse, er det elskverdige åpningssporet «På en buss» langt tryggere i sin sak. Det er en bestemt forsonlighet over denne låten, omhandlende møtet med en annens standhaftighet og tro på eget forhold, lydsatt til et medrivende pianospill som liksom beveger seg i takt med Maggios refleksjoner. Med slike ufrakommelige melodier og en umiskjennelig søken i blikket, har vi her altså å gjøre med et klassisk Maggio-album. Og nettopp derfor elsker vi henne. (PJ)

The Shivas: «Feels so Good // Feels so Bad»

I en lang tradisjon som dette skal det godt gjøres å skille seg voldsomt ut, og det skal sies at denne smått jazztobakk-luktende utgaven av mer og mindre utflippa vestkyst-rock i paisley-mønster således ikke akkurat utgjør noe paradigmeskifte. Men hvem kan vel motstå en sånn gjeng som dette? De ser ut som de er klippet ut av et fanzine-arkivbilde fra 1968 og når som helst kan lette på teppet de sitter på! Vi snakker übertrivelig rock med skurregitarer i arven etter The Creation/Electric Prunes/Tomorrow/tidlig Pink Floyd/George Harrisons psykedeliske zenith i Beatles-låta «It’s All too Much» og Nuggets-samlingene med garasjerock, og da er denne anmelder lett å forføre.Legg til en slags eksponentiell nypsykedelia-revival-revival med band som Plasticland, My Bloody Valentine, Kula Shaker og Soundtrack of our Lives som typiske holdeplasser langs ruta til det flyvende teppet, med en liten luftetripp innom californiasurf og doowop for ekstra inspirasjon. Kort oppsummert er dette fornøyelig fengende, rett og slett. (MS)

Jesse Malin: «Sad And Beautiful World»

På «Sad And Beautiful World» fortsetter Malin der han slapp på «Sunset Kid», hvilket innebærer en herlig kombinasjon av melodiøse og filmatiske ballader og låter der rock og pop møtes på elegant vis. Og selv om Malin tilsynelatende fremdeles har latt seg inspirere av artister som The Rolling Stones, Bruce Springsteen, Tom Petty, Graham Parker og Paul Westerberg, klarer han nok en gang å forene sine inspirasjonskilder med både egenart, smartness og troverdighet. Kombinasjonen av Malins lett nasale stemme, noen ganger akkompagnert av piano og kassegitarer, andre ganger av av ivrige el-gitarer, et forbilledlig lydbilde og låter som treffer både melodi-og tekstmessig, gjør meg sikker i min sak. Jesse Malin har aldri vært bedre. Vi snakker en skikkelig fulltreffer! (EAA)

Solen: «Totalalbum»

Om bandnavnet er ironisk, vites ikke, men det svenske bandet Solen lager på ingen måte solskinnsmusikk, snarere tvert imot. Omgitt av et lydbilde, som sender tankene til artister som Olle Ljungström og Kent, kastes lytteren ut i et musikalsk univers der det melankolske og vemodige dominerer. Det hviler også en desperasjon over enkelte av låtene som tilfører musikken en nesten ekstatisk dimensjon. Noe «Gävle» og «Rosa» er to gode eksempler på. Men frykt ikke, alt er ikke mollstemt – nå og da slippes lyset inn i den luftige og gitadrevne produksjonen der pop og rock møtes på herlig vis. Tekstene på plata er langt over gjennomsnittet, og treffer stort sett hele følelsesregisteret hos lytteren. Tekster pakket inn i nydelige melodier som er usedvanlig slitesterke. (EAA)