Januar og februar har vært så gode musikkmåneder at Popklikk-redaksjonen faktisk var så uenige da vi skulle plukke ut de beste utgivelsene at vi, for å oppnå fred og fordragelighet, måtte klinke til med hele 20 album. Mange av de utvalgte platene er nemlig så knallgode at de lett kan dukke opp når musikkåret skal oppsummeres.

Her kan du lese hva vi mener om platene. Sjekk også ut spillelista nederst i saken:

Nick Cave & Warren Ellis: «Carnage» 

For den som er mest glad i den melodiøse enden av Cave-materialet er det masse å hente her – aller vakrest er kanskje «Abuquerque», som reflekterer over den tidsåndsriktige frustrasjonen over at vi ikke kommer oss dit vi hadde tenkt. Før det har vi mektige «White Elephant», med smått politiske overtoner og et refreng som messer på i mektig gospelrock, med dertil massivt kor, om «the kingdom in the sky». Det kan minne om Spiritualized på sitt mest intense, men også Stones’ «Salt of the Earth». Plata ebber ut i det melodiøse hjørnet, og det er få som overgår Nick Cave i kunsten styggvakker melankoli, som demonstreres mektig og vakkert på de siste tre-fire låtene her  – at tiden vi er inne i ber på sine knær om et slikt album passer jo da veldig godt. (Morten Solli)

Hilma Nikolaisen: «Heritage»

Hilma Nikolaisens tredje album har en tiltalende og avstemt ro over seg. Hun gjør alt selv, med unntak av fresk vokalstøtte på avslutningslåta. Arrangementene er minimalistiske, men også fantasifulle og spennende. Sangene er i stor grad skrevet på nylonstrenger-gitar, men utvides med klarinett, piano, fløyte, bassgitar, perkusjon og tolvstrenger. Det låter suverent. At forskjellige personer har stått for miksing av enkeltsangene, bidrar til at hver låt framtrer distinkt, med sin egen karakter. Det er særlig sangharmoniene som jeg blir sittende å lytte til. De er utsøkte. Det siste sporet «All In (into the outset)» opplever jeg som en livsbejaende programerklæring til åpenhet og den friske friheten i hvert eneste øyeblikk. Noen favoritter på plata; «Untitled (where are you now)» «New Kids»  og «Time Out Interlude». (Eivind Sigurd Johansen)

Kiwi Jr.: «Cooler Returns»

Her er det mye å glede seg over for de av oss som liker vår 80-talls jangle-pop og post-punk og 90-tallsindien slik vi kjenner den fra et band som Pavement. De trekkes gjerne fram som et typisk referansepunkt når det gjelder Kiwi Jr., og ja, Jeremy Gaudets vokalstil minner ikke så rent lite om Stephen Malkmus. Det som er sikkert: Her er det nok melodiske hooks, allsangvennlige refrenger og gitarskurr til å holde på interessen til Popklikks utskremte indie-connoiseur. Vi får blant annet post-punk og «call-response» refreng i «Undecided Voters», lett køntrifisert indie-pop i nydelige «Only Here For A Haircut», Fugazi-stuk med innlagt folky munnspill i «Omaha» og lettere gitar-pop i smått fantastiske «Nashville Wedding». Når de avslutter med det som kanskje er platas beste låt i power pop-perlen «Waiting In Line», så må det sies allerede nå: Dere kommer høyt på årsbestelista i 2021, Kiwi Jr.! (Espen D.H. Olsen)

The Weather Station: «Ignorance» (album)

«Ignorance» er et både umiddelbart, friskt, usedvanlig rytmisk og fremoverlent album. Tamara Lindeman har funnet fram til en uimotståelig musikalsk formel som det skal bli vanskelig å måle seg mot. En formel der hun virkelig får leke seg med detaljer og musikalske nyanser og ikke er redd for å la elementer fra både dansebeats, disco og jazz slippe gjennom. Det er også en aldri så liten fest å høre hvordan hun slipper stemmen sin løs – noen ganger rett fram og direkte, andre ganger skjør og forsiktig. Når hun nærmer seg falsettens høyder, som på «Separated» og «Parking Lot», oppstår det musikalsk magi. Å velge ut enkeltlåter blir bare tullete når så godt som alt fungerer, men det kan være greit å vite at de to første, «Robber» og «Atlantic», muligens trenger noen ekstra gjennomlyttinger før alt faller på plass. Men, uansett hvordan man snur og vender på det: stort bedre enn dette blir det ikke! (Espen A. Amundsen)

Cassandra Jenkins:  «An Overview on Phenomenal Nature» (album)

Måten Jenkins balanserer finslepne melodier med er rikt tekstunivers overgår det meste jeg har hørt så langt i år. Åpningslåta, «Michelangelo», som umiddelbart sender tankene til Aimee Mann, begynner forsiktig med kassegitarer, følges opp med litt fuzzgitar før strykere overtar hovedrollen. Over det hele svever Jenkins’ nesten viskende vokal. En oppvisning i hvordan man skal bygge opp en låt, spør du meg. Selv om jeg setter pris på alle låtene, har jeg falt litt ekstra for «Crosshairs», kanskje platas mest umiddelbare låt. Kombinasjonen av avmålte kassegitarer, tangenter i lenestoler, fløyter og strykere, en leken elgitar og Jenkins’ nydelige stemme sender meg rett opp i sjuende etasje hver eneste gang. (EAA)

Aaron Lee Tasjan: «Tasjan! Tasjan! Tasjan!»

Etter å ha hørt «Tasjan! Tasjan! Tasjan!» svært mange ganger, er det bare å slå fast at han med stor sannsynlighet har laget sitt beste album så langt i karrieren. Et album som tidvis høres ut som det har blitt skapt i en britisk pub et sted midt i mellom Liverpool og London. Vi snakker musikk inspirert av artister som The Beatles og The Kinks. Melodiøs musikk som passer godt inn i de fleste radioformater. Cowboyhatten forblir på hylla, men det er fremdeles ganske mye power i pop’en Tasjan lager. Noe de tre første låtene på plata, «Sunday Woman», «Computer Of Love» og «Up All Night», kan skrive under på. Tre energiske og svært melodiøse låter som lett kunne vært produsert av Jeff Lynne fra Birmingham, UK. Som igjen gjør at de to Lynne-produserte Tom Petty-platene, The Travelling Wilburys og ELO dukker opp på radaren. Noe som jo også var tilfelle på «Karma For Cheap». (EAA)

Black Country, New Road – «For the First Time»

Black Country, New Road er et nytt og temmelig annerledes bekjentskap fra den nye Windmill/Brixton-scenen i London. Debutalbumet byr på en slags balkanisert indie-jazzrock jeg tror jeg knapt har hørt maken til før. Et vell av blåsere drar mye av showet her, med en tydelig sigøynermusikk-inspirert (er det lov å si det nå?) vri, mens frontmann/gitarist/vokalist Isaac Wood snakkesang-leverer smått kryptisk poesi med en frasering ikke ulik en nervøs og overtent Lloyd Cole (og der stopper den sammenlikningen). Jeg tror det er på tide å begrave det gamle «jazz er feigt»-slagordet fra åttitallet for godt nå – her er i alle fall et godt motbevis. Black Country, New Road selv beskriver seg som dels klassisk skolert – og det er neppe gitaristen, men heller blåserne det omhandler da. De 40 minuttene på «For the First Time», fordelt på seks lange låter, byr på springende, rar og underfundig musikk ulikt noe du har hørt på en stund. Er du klar for noe nytt – sjekk dette! (MS)

Julian Baker: «Little Oblivions» 

Julian Baker, som tidligere har samarbeidet med blant andre Phoebe Bridgers, har laget et album der sterke og personlige tekster jager i takt med tidvis uhyre sterke melodier. Musikalsk beveger Baker seg i et landskap der elementer av rock, shoegaze og pop dominerer lydbildet. Produksjonen er mektig, ja tidvis nesten storslått, men flere av låtene er likevel akkurat så nedpå at «Little Oblivions» oppleves som et variert og lekent album. Baker synger med så stor innlevelse og autoritet at desperasjonen som ofte ligger på lur får akkurat passe stor boltreplass. Å hevde at «Little Oblivions» er en maktdemonstrasjon er på ingen måte en overdrivelse. Beste kutt: «Hardline», «Heatwave», «Relative Fiction», «Bloodshot», «Ringside» og  «Faithhealer». (EAA)

Cloud Nothings: «The Shadow I Remember» 

Cloud Nothings kjenner jeg ikke så mye til fra før, selv om de har eksistert en stund. Hvis du er sulten på litt klassisk amerikansk indierock i frisk nittitallsstil, kan dette definitivt være noe for deg. På det ferske albumet «The Shadow I Remember», er låtene forbilledlig korte og gitarene skarpe hele veien, krydret med små doser piano og hissig tromming. Den flate vokalen bidrar til et tidvist litt anonymt preg, men plata har sine definitive vitaminpiller. Og så er det alltid gøy med utenlandske band (de er fra L.A) som har «norske» låttitler. Beste kutt: «Oslo», «Nara», «Am I Something». (MS)

Needlepoint: «Walking Up That Valley»

Jeg likte den første plata veldig godt. Men jeg liker denne enda mer! Det virker som om Needlepoint har bedre tid. Jeg hører en avslappet og trygg lekenhet. Vi blir invitert inn til et hus som er fylt med musikk. Samspillet er fantastisk. Vokalen er høyere i miksen og Bjørn Klakegg synger sikrere, med myk og ærlig stemme. «Walking Up That Valley» er en samling flott komponerte låter som viderefører åpenheten fra debuten. Lydbildet er variert og instrumentene gir rom til hverandre. De puster sammen. Jeg liker det rurale fargespillet i instrumenteringen, med fløyte og fele, i tillegg til et nennsomt utvalg analoge klangbrett. Klakegg, Wallumrød, Hængsle og Olsen spiller med evne og nysgjerrighet. En integrert eleganse av samtidighet, i elegante skiftninger mellom tempo, farger og stemninger. (ESJ)

Sivert Høyem: «Roses of Neurosis»

Der er også deilig å konstatere at Høyem for tiden oppholder seg i et musikalsk landskap der poputtrykket og vektleggingen av gode melodier står høyt i kurs. Høyems vokalprestasjoner er som alltid helt der oppe. På «Queen of My Heart» synger han med hele seg, og når han går opp et par hakk i refrenget for deretter å skru til enda et hakk, treffer han meg midt i sjela. På storslåtte og særdeles romslige «Run Away», går tankene både til George Harrisons «All Things Must Pass» og den mystisk vakre John Lennon-låta, «#9 Dream». Med «Roses of Neurosis» opplever jeg at Sivert Høyem har tatt nye musikalske steg. Steg som ikke revolusjonerer, men som har forløst en ny kraft i hans musikalske univers. For de fem nye låtene Høyem leverer er definitivt noe av det beste han har skapt så langt i karrieren. (EAA)

Annette Gil: «Teenage Rage»

Det er en sterk nærhet over denne plata. Annette Gil har et stort hjerte for musikken som har inspirert henne og den hun lager selv. Gil er lyden av musikk. Hennes tredje album kjennetegnes av vilje. Temaet for plata er drømmer om musikk, musikkens helende kraft og menneskene i livet hennes. En formidling av selve musikkopplevelsen. Sangene på plata favner inspirasjonskildene hennes fra slutten av syttitallet og framover. Det er deilig musikalsk. Albumet spenner mellom det alternative til radiovennlig og heftig festivalsommer-pop. Gils stemmen har stor rekkevidde, og er lekende flott i fantasifulle harmonier. Jeg hører både Kate Bush og David Bowie. Noen ganger i samme sang.  Aller best liker jeg «New Girl In Town» like deler rørende som lekkert presentert. Lyden er gjennomarbeidet detaljert, lik et digitalt broderi, og er til til tider fantastisk (ESJ)

Hayley Williams: «FLOWERS for VASES/descansos» 

Ok, muligens et par låter for mye, men du verden så nydelig dette har blitt. Williams lager vakker, stillegående og ettertenksom musikk med hjelp av svært enkle hjelpemidler. Omringet av kassegitarer, piano og strykere bygges det opp et varmt og effektivt lydbilde som tilfører låtene en autentisk glød. Williams finstemte vokal leder låtene elegant framover uten store fakter. Tekstene dveler rundt oppvekst og livserfaringer på en fin og følsom, men også nøktern måte. Noe låter som «Trigger», «Over The Hills», «Inordinary» og «No Use I Just Do» og «Find Me Here» trolig er de beste eksemplene på. (EAA)

Tindersticks: «Distractions»

Som alltid med Tindersticks, bærer Stuart A. Staples helt spesielle frasering og vokalstil med seg et særpreg som gjør at bandet uanstrengt kan krysse sjangrer med æren i behold. Albumet inneholder hele tre coverlåter, hvorav Neil Youngs «A Man needs a Maid», fra Harvest, er mest kjent. Denne versjonen er en sånn der tolkningen tar eierskap – herlig annerledes fra originalen. Tung tristesse preger mye av albumet. «Tue-Moi» er en nydelig, fransk-sunget pianosak som  ifølge Staples reflekterer over terrorangrepet mot konsertstedet Bataclan, i Paris i 2015, et sted tekstforfatteren kjenner godt. Cohen-aktige «The Bough Breaks» abslutter albumet i et rolig, meditativt stemningsleie med fuglesang og greier. Sårt og fint, og det er vel to ord som i grunnen beskriver albumet som helhet også (MS)

The Hold Steady: «Open Door Policy»

På «Open Door Policy» kliner Craig Finn og bandet til med nok et fyrverkeri av et album. Produksjonen er gammeldags og moderne på en og samme tid, og lydbildet krydres ofte med blåsere og deilige harmonier. Tekstene er som alltid fylt opp med et persongalleri som både leter, lengter, sliter og håper. Om noen tenker at rocken er død trenger de bare å høre på «Open Door Policy» for å viske bort akkurat den tanken. For er det noe The Hold Steady behersker så er det å lage knallgode rocklåter som sender tankene til nevnte Hüsker Dü og Springsteen, men også band som The Replacements og The Afghan Whigs. Og alltid ligger den gode melodien på lur. Noe som tilfører låtene både variasjon, friskhet og uforutsigbarhet. To av platas beste spor, «Unpleasant Breakfast» og «The Feelers» er kanskje de beste eksemplene på nettopp dette. To låter som også er forsynt med bemerkelsesverdig gode tekster. (EAA)

Shame: «Drunk Tank Pink»

Albumet er komplekst, søkende, massivt og overveldende. Det låter helt avsindig tøft! Intens og frenetisk tromming, melodisk og aggressiv bassing, allsidige, rytmiske og kantete gitarer overalt. Og ikke minst: En effektiv og hyppig bruk av høy allsang-koring, som jeg tror jeg knapt har hørt maken til før! Vokalist Charlie Steen er intim, snerrende og overbevisende – som en forvirret bastardsønn av Joe Strummer, Iggy Pop og Mark E. Smith – en av låtene gir den samme deilige følelsen av å varsle noe helt nytt som åpningslåta på The Clash-klassikeren «Combat rock», «Know your Rights». Lydbildet er nesten i overkant stort  – etter første lytting tenkte jeg at ambisjonene var større enn evnene. Men så: for hver lytting åpenbarer det seg detaljer i både lydbilde og låtstrukturer som løfter plata til nye nivåer. Etter noen runder melder den gode «Vil høre igjen NÅ»-følelsen seg markant. Det er alltid et godt tegn. (MS)

Pearl Charles: «Magic Mirror» 

På sitt andre album kliner Pearl Charles til med et svært melodiøse og sjarmerende låter som sender tankene til 70-tallet og artister som Tina Charles, ABBA, The Carpenters og Carole King. Enkelte av låtene flyter rundt i et musikalsk landskap der disco -og countrymusikk med den største selvfølgelighet omfavner hverandre. At Pearl har lyttet seg gjennom mange soulplater er det heller ingen tvil om. «Magic Mirror» er med sine bittersøte tekster og solbrente melodier et album som det er vanskelig å argumentere mot. Der er bare å nikke og være enig for deretter  å kaste seg ut på dansegulvet eller rett i svømmebassenget. Beste kutt: «Only For Tonight», «What I Need», «Don’t Feel Like Myself» «Take Your Time» og «All the Way». (EAA)

Hayley Whitters: «Living The Dream» 

Nå snakker vi, countryelskere! Med «Living The Dream» har Hayley Whitters laget akkurat den skiva countrymusikken trengte nå. For Hayley har både bein i nesa, sansen for nydelige melodier og evnen til å skrive kruttsterke og sjelfulle tekster. Musikken hennes er både svært iørefallende, troverdig og genuin – her er det det ikke plass til verken patetiske tekster eller et kjedelig og forutsigbart lydbilde. Her er det stort sett bare plass til låter som tvinner lytteren rundt lillefingeren. Etter å ha prøvd å slå igjennom i Nashville i 10 år, ga Hayley til slutt pokker i å prøve og passe inn og heller konsentrere om å lage musikk hun kunne stå inne for. Noe som var et meget klokt valg. Om ikke Hayley erobrer verden i løpet av kort tid skjønner jeg ingen ting. Beste kutt: «Ten Year Town», «Dream, Girl», «Janice At The Hotel Bar», «Loose Strings» og tittellåta. (EAA)

Ben Kweller: «Circuit Bordom»

«Circuit Bordom» består av åtte låter med mye rock i blodet. Ikke noe dill dall, vi snakker rett på sak og gode melodier som setter seg i øret. Vi snakker powerpop med tidvis ekstra mye power krydret med en ballade, fantastisk fine «Just For Kids». Liker du artister som Matthew Sweet, Jason Falkner, tidlig Alice Cooper, Ramones og Ben Folds, kan jeg (nesten) garantere deg at dette vil falle i smak. Alle låtene på «Circuit Bordom» fungerer utmerket, men akkurat nå står ultrafengende og hardtslående «Heartattack Kid», enda mer hardtslående «Careless» og nevnte «Just For Kids» øverst på lista. «Circuit Boredom» er en sjelden frisk musikalsk energibombe der el-gitarer og synth (tangenter) får mest plass i lydbildet. Om du setter av 28 minutter og fem sekunder, kan verden raskt forandre seg til en ganske så meget fin plass å være (EAA)

The Lickerish Quartet: «Threesome, Vol. 1 & Vol. 2»

Låter som «There Is a Magic Number», «Do You Feel Better» og «The Dream That Took Me Over» er så umiddelbare at de hadde fortjent veldig mye spillertid på radiostasjoner verden over. Når sant skal sies er alle låtene både melodiøse og umiddelbare. Det finnes knapt et dødpunkt, og liker du artister som The Raspberries, 10cc, Crowded House, XTC, Cheap Trick, Squeeze, Queen og The Beatles, er det bare å slenge seg på sofaen og skru opp volumet. De fleste låtene befinner seg i et tradisjonelt poplandskap, men når bandet skrur opp tempoet og slenger inn noen ekstra gitarer, som på «Lighthouse Spaceship» og «Snollygoster Goon», lukter det powerpop herfra til eveigheten. Og det liker vi jo. (EAA)