Juli, juni og august var tre svært gode musikkmåneder med mange sterke utgivelser. Popklikk har plukket ut og skrevet om 33 album som vi liker så godt at de fort kan dukke opp når vi skal kåre årets beste plater.

NB! Gå ikke glipp av spillelista nederst i saken!

Joel Alme: «Sköt er själva så skjöter jag inte mitt»

Selv sier Alme, som nå bor i Stockholm, at «Sköt er själva så skjöter jag inte mitt» er den tredje og siste platen der han skriver om sin oppvekst i Gøteborg. Som på de to foregående platene handler tekstene om de små, men akk så store tingene i livet, tekster som tidvis er så såre og hudløse at det er lett å leve seg inn i ordene som formidles. Det som skiller trioen, er at tekstene denne gangen muligens en smule mer livsbejaende og optimistisk enn på forgjengerne. «Sköt er själva så skjöter jag inte mitt» er, mye takket være de nydelige melodiene og arrangementene, et vakkert og svært iørefallende album. Det lettbente lydbildet, som er fylt med kassegitarer, tangenter og nydelige strykearrangementer, sender nå og da tankene i retning av  The Velvet Underground, Van Morrison, Harry Nilsson, de første platene til The Bee Gees, Nick Drake, Brian Wilson og Håkan Hellström. Å lage et så lett tilgjengelig og vidunderlig album, der både tekster og melodier fungerer så godt som optimalt, er så uendelig mye mer krevende enn mange tror. For selv om Alme henter  inspirasjon fra andre artister, drives musikken hele tiden framover av hans egen musikalske visjon. (EAA)

The Beths: «Expert In A Dying Field» 

På «Expert In A Dying Field» videreforedler The Beths formelen fra forrige album. Det betyr at vi får servert melodiøs powerpop og vakre vokalharmonier i veksling med tøffe støyparti. Den utrolig fine tittellåten er et godt eksempel på dette med sin herlige temagitar. Gitarist Jonathan Pearce er forresten oppført som produsent og mikser denne gang, og den jobben har han utført på forbilledlig vis. Bassist Benjamin Sinclair og trommis Tristan Deck står bak den særdeles tighte rytmeseksjonen. «Knees Deep» er en liten popperle. Singlen «Silence Is Golden» åpner med et signaturriff fra øverste hylle. Hele låten roper «hit» og det hele er så catchy og vanedannende som det kan få blitt. Min personlige favoritt er likevel den uforskammet gode «Your Side». Noe mer nedtonet, men likevel veldig catchy på en Cranberries-måte. Vi snakker låtskriving på høyt nivå. Andre høydepunkt er «When You Know You Know», «A Passing Rain» og den rolige avslutninga, «2am», som nesten kunne vært en Death Cab For Cutie-låt. The Beths fråtser uhemmet i musikkhistorien, men høres likevel aldri ut som noen andre enn seg selv. Resultatet er blitt uanstendig bra og «Expert In A Dying Field» er bandets tredje kanonalbum på rad. (JEE)

The Boys With the Perpetual Nervousness – «The Third Wave Of…» 

Kan dette være årets beste gitarpop-album? Eller rett og slett Årets album, full stopp? Over ti låter og 27 minutter tar TBWTPN oss med på en reise «close to home», kan vi kanskje si, der hypermelodiske øyeblikk, fengende gitarriff og tekster om det fine, men endog så skjøre hverdagslivet. I ånden til dette albumet trenger vi ikke dra det ut i det lange og brede. TBWTPN serverer små, jangly Teenage Fanclub’ske mesterverk i åpningsduoen «As The Day Begins» og «Look Back» og videre i spor som «Open Up The Box», «Turning Red» og «Old Pictures of Ourselves». Låtene kjennetegnes av smittende gitartoner, en stødig rytmeseksjon som holder alt sammen og himmelsk koring. «In the Right» og «Out of Time» tas tempoet opp et lite hakk og gir utløp for anelsen mer skurrete gitarer og powerpop-driv. Disse øyeblikkene gir oss som lyttere litt mer å bite i, men hele tiden innenfor Taylors og Marcos’ vinneroppskrift! I nydelige «Isolation» tar bandet det ned et hakk, de introduserer kassegitarene og gir oss et tilbakeblikk på pandemi-livet, med Mary Lou Lord som den perfekte bakgrunnsvokalist. Det hele avsluttes med den litt såre «Old Ways» hvor Andrew Taylors vokal tar oss med inn i nok en fin, liten hverdagshistorie. (EDHO)

Cass McCombs: «Heartmind» 

«Heartmind» består av åtte ganske ulike komposisjoner; fra det helt umiddelbare til det litt mer krevende og utsvevende. Platas andre spor, «Karaoke», er for eksempel en av de mest umiddelbare og melodiøse låtene jeg har hørt så langt i år, med en tekst som på en og samme tid er både paradoksal, morsom og til ettertanke (om man er i det humøret). Tittellåta, som avslutter herligheten, er langt mer dvelende og saktegående, der elementer av jazz og blues spiller på lag med buldrende gitarer, før det hele sklir over i et avsluttende parti der improvisasjon og lekenhet får frie tøyler. Platas første singel, «Unproud Warrier», er av det nydelige slaget, og sender tankene til Robbie Robertsons plater på 80-tallet. Buldrene «…Music Is Blue» og varsomme New Earth» er to andre låter, som mye takket være McCombs sin melodisans, er umulig å legge bort. Og sånn kunne jeg fortsatt, for « Heartmind» er en plata der låtene bytter på å ikle seg ledertrøya. At McCombs fremstår som en variasjonens mester på «Heartmind», der det er rom for både struktur og improvisasjon, skyldes trolig at McCombs har jobbet med tre forskjellige produsenter på plata, og at brorparten av låtene er spilt inn live med få overdubs. En tilnærming som forsyner låtene med en friskhet og en variasjon som er sjelden vare i dagens musikkunivers. (EAA)

Thom Hell: «She Might Cry» 

Thom Hell flesker til med nok en fullengder, bare drøye åtte måneder etter det glimrende albumet «Today Is Tomorrow». Ved første gjennomlytting av «She Might Cry», bet jeg meg merke i den litt utypiske, men gode «Raised On Love» hvor Unni Wilhelmsen bidrar med sterk vokal. Deretter satte jeg kryss ved den fantastiske «Come Fly Away», som jeg fortsatt synes er et av platas sterkeste spor. Godlåtene kommer rennende som ei elv. Man skjønner raskt at man står overfor nok et mesterverk. Fra den Crosby, Stills, Nash & Young-inspirerte andrelåta, «It is Over», via den nydelige, «You Are Not Alone», og hele veien videre på plata. Duetten med Marte Wulff, «I’ll Never Be Your Darling», er en perle, en perfekt popsang, spesielt refrenget, sunget av Wulff. Hells vokalprestasjoner er et mektig våpen. Det er ikke mange som kan skilte med et slikt register, og som kan synge så troverdig og ektefølt. Voksne menn kan gråte av mindre. Det tilhører sjeldenhetene at en norsk artist, rettelse, at noen artister, uansett nasjonalitet, kommer med to så sterke album innen det samme året. Det er vanskelig å få sagt hvor imponerende dette  er. Det er bare å bøye seg i støvet for Thom Hell. (JEE)

Kiwi Jr: «Chopper»

Åpningssporet «Unspeakable Things» setter tonen, med keyboard-intro i en klassisk mid-tempo gitarpop’er der Gaudets hang til litt kryptiske tekster nok en gang åpenbarer seg. «Parasite II» følger opp med det som kanskje er nærmest uttrykket på den forrige plata og «Clerical Sleep» er et halvt minutt med perfekt temperert pop ornamentert av et nærmest drømmende refreng. I «Night Vision» og «Kennedy Curse» gås det rett på med catchy The Strokes-gitarer, mens «Contract Killers» leker seg med et mer åttitalls-orientert arrangement hvor resten av bandet også bidrar sterkt med koring og til låtens lett dramatiske uttrykk. Gaudet er på reise i Europa – metaforisk eller virkelig vites ikke – i «The Sound of Music» der Julie Andrews navnedroppes og europeiske politisirener trekkes fram i det som er albumets mestcatchy nummer. Til slutt får vi den litt mer langsomme og seks minutter lange avslutningen i «The Masked Singer». En perfekt avslutning på en litt uventet utvikling for et band vi kommer til å følge tett i årene som kommer. (EDHO)

Carson McHone: «Still Life»

På «Still Life» bidrar Daniel Romano med det meste. Han har arrangert, produsert, sunget, spilt trommer og gitarer. Noe det er ganske lett å høre for de av oss som digger mannen. Komboen McHone/Romano er med andre ord en perfekt match, der begge utfyller hverandre på suverent vis. Når det er sagt; «Still Life» er selvfølgelig først og fremst Carson McHones baby, det er hun som har skrevet alle låtene og synger seg rett inn i lytternes hjerter. And that girl can sing, tro meg! Lydbildet på plata er variert; det veksler stort sett mellom tøffe countrylåter (alt-country/americana) og deilige ballader. I løpet av 42 minutter og 18 sekunder, eksponeres man for alt fra røffe el-gitarer, myke kassegitarer, vakre pianoakkorder, snasne koringer, litt trekkspill, passe store doser orgel og forfriskende og hissige blåsere. Musikalske likhetstrekk med Dylan og The Byrds dukker også opp i horisonten. Mye takket være gitararbeidet, sneier også tankene innom Richard Thompson. Lilly Hiatt eller en litt rocka utgave av Aimee Mann, er også fruktbare referanser. Foruten de to nevnte åpningslåtene, er «Still Life» fylt opp med mange musikalske godbiter. Som for eksempel «Fingernail Moon», «Someone Else», «Spoil on the Vine», «Sweet Magnolia» og «Trim The Rose». (EAA)

Louien: «Figure Me Out» 

«Figure Me Out» er kyndig produsert og mikset av Øyvind Røsrud Gundersen, som i tillegg legger nydelig bakgrunnsvokal på førstelåten, den lysende «Crazy», arrangert med blant annet mandolin og flerstemt sang. Tittellåten, den orkestrale «Figure Me Out», er likevel platas glansnummer, produsert med baryton-saxofon (?), og herlig dynamikk. Bridgen har en tydelig Louien-signatur, mens låten i sin helhet er skrevet sammen med Preben S. Andersen (Death By UngaBunga, o.a.). «No» er helt der oppe blant de beste fra Louien. En låt som sender tankene til A Camp og Nina Persson. Jeg elsker det gromme arrangementet og støygitaren som er langt framme i miksen, høyt over pianokompet. Stemmen til Louien ligger likevel uanstrengt på toppen av bulderet. En fenomenal miksejobb! Slik fortsetter plata via den sorgvakre «Second Best» til «Bridged By Fire», med sitt sterke feletema og messende arpeggio. Den nydelige sistelåta«Desert» drives fram av piano og et forsiktig komp. Der «Better Woman» var så bra at den kanskje tok litt av glansen fra de andre låtene på fjorårets EP, er årets utgivelse langt jevnere og i grunnen blottet for svakheter. Hadde de to EP’ene vært gitt ut som en LP ville jeg glatt ha trillet en sekser for plata, men sånt driver vi ikke med i Popklikk. (JEE)

2nd Grade: «Easy Listening»

Som på det suverene debutalbumet, veksler det mellom sjarmerende powerpop-låter og skranglete og pønkete låter. Band som Teenage Fanclub, Big Star, Ramones, Guided By Voices og The Rolling Stones dukker lynraskt opp på radaren. Låtene, som gjerne er unnagjort på sånn cirka to minutter, fyker avgårde, noe som gjør det litt vanskelig å skille dem fra hverandre. Vi snakker 16 låter på 35 minutter, folkens, men det funker som bare rakkeren. Vekslingen mellom det pop’ete og skranglete utrykket, er både så sjarmerende og effektfullt at det er vanskelig ikke bli lettere avhengig av de fleste låtene på plata. Som for eksempel powerpop-perlene «Strung Out On You», «Hung Up», «Me & My Blue Angels», «Teenage Overpopulation» og skranglefanter som «Beat Of The Drum, «Witch Itch Are You Scratching Today», «Keith And Telecaster» og «Controlled Burn». Tittellåta, som avslutter plata, er en deilig, stillegående ballade som setter et fint punktum på en herlig musikalsk reise. (EAA)

The Sadies: «Colder Streams» 

Det kanadiske folk-rockebandet The Sadies har holdt det gående siden 1994 i samme gata som Wilco, The Long Ryders, The Dream Syndicate og, når de er på sitt mest rocka, The Drive-By Truckers. Gitarist/vokalist Dallas Good gikk dessverre gikk  bort i februar tidligere i år (han ble bare 48 år gammel). Sørgelige saker. Skiva åpner med energiske «Stop and Start». Det låter Beatles anno «Rubber Soul» så det holder, og det er alltid bra. «Message to Belai» er ekkoet av 70-tallsrock a la Pussycats. Det samme med «More Alone». Sistnevnte låt får en ekstra dimensjon med tanke på dødsfallet til Dallas Good. «So Far for So Few» høres ut som 60-tallet med et hint av både The Jayhawks og R.E.M. Skivas beste spor er «All the Good», mye på grunn av den fokuserte verselinja, banjoen og etfolky sound. «Cut Up High and Dry» har noe av de sammegode kvalitetene. Plata er produsert av Richard Reed Parry (Arcade Fire), som har holdt bandet i tøylene, men heldigvis ikke falt for fristelsen å tillegge bandet mer enn de er. «No One’s Listening» og «Better Yet» er drivende rockelåter, en kunst The Sadies behersker til fulle. Alt i alt er «Colder Streams» en overraskende energisk og variert plate fra The Sadies. La oss håpe at Dallas’ bortgang ikke betyr slutten for dette fine bandet. (JEE)

Embla and the Karidotters: «Hello, I’m Embla» 

I 2019 ble det populære bergensbandet Razika oppløst. Nå, cirka tre år senere, stiger bandets trommeslager, Embla Karidotter, og hennes medsammensvorende, The Karidotters, opp av asken med sin første fullengder. Selvom «Hello, I’m Embla» har mye countrymusikk i årene, er det samtidig en liten hybrid av et album. På to av platas beste spor, åpningslåta «Wolf Totem» og «Wild Hearts», slår pophjertet ekstra fort og sender tankene til artister som Jenny Lewis og Kirsty McColl. Det drivende og energiske gitarspillet på sistnevnte, er både stilig og akkurat passe klokkeskeivt. «Home» er en upretensiøs og melodiøs countryrocker, der gitarene får mye spillerom, mens «Sunday Kinda Love» har et aldeles herlig refreng, akkurat passe doser med steelgitar og en morsom og smart tekst, som verken blir slitsom eller påtatt. Og vips så dukket Kirsty McColl opp på radaren min igjen, gitt! De to store countryballadene på plata, «Why Fall Asleep, When You Can Fall In Love» og «You Don’t Deserve Me», fungerer aldeles utmerket, både med og uten cowboyhatt. Avslutningslåta, «You Were Wrong», er nok en låt der Emblas gode meloditeft sitter godt plassert i sadelen. (EAA)

Suede: «Autofiction»

På «Autofiction» er Suede gledelig nok tilbake, og det med nyvunnet vitalitet. Skiva åpner med «She Still Leads Me On» og fortsetter på buldrende vis med gitartunge «Personality Order». Gitarist Richard Oakes får virkelig skinne på denne plata. «15 Again» er faktisk litt tidlig U2 og «The Boy On Stage» har elementer fra tidlig heavy rock. Den nydelige «Drive Myself Home» og bortimot like fine «What Am I Without You» er platas tiltrengte pusterom, for her er det nok energisk vilje og mot ute og går. På «Black Ice» får vi et gjenhør med den karakteristiske vokalteknikken til Anderson, men likevel ikke på samme litt anstrengende måte som før. Introen på «Shadow Self» er som å høre tidlig 80-talls The Cure og sistelåten «Turn Off Your Brain And Yell» lander et sted midt mellom Cure, Depeche Mode og Manics. «Autofiction» er kanskje ikke et viktig album fra Suede, men absolutt et bra et, muligens det beste vi har hørt fra den kanten på mange år. Direkte trivelig er det også at gutta sparker fra seg så godt fra seg som de gjør her. (JEE)

Spielbergs: «Vestli» 

Formelen er mye den samme her som på debuten «This Is Not The End». Dette er kompromissløs indie, med beina plantet i punk, post-rock, hardcore og noen hint av powerpop. Der debuten la mye under et teppe av hvitt støy, har Spielbergs på «Vestli» gjort ting litt skarpere, med spesielt vokalen lenger framme i lydbildet. De fleste låtene klokker inn i tre-fireminutters draget eller der omkring. Konsist og hardtslående! For: Spielbergs øser på. Gitarene hogger og Bakkelien legger lite i mellom i vokalsporene. Man kan kanskje kalle det en form for emosjonell indie-rock, både i uttrykk og tekst. Denne anmelderens personlige favoritter, «Brother Of Mine» og «Get Lost»,  krystalliserer på mange måter styrkene til «Vestli»: konsis produksjon der hovedelementene i gitarer, bass og trommer går opp i en høyere enhet for å bruke et noe forslitt uttrykk. Førstnevnte er rett og slett en «banger» av en rocke-låt som blir bedre for hver gjennomlytting, mens sistnevnte holder versene litt nede før det smeller i et særdeles avhengighetsskapende refreng! Vi skal vokte oss for å hevde at noen er «rockens redningsmenn», men at Spielbergs har puttet rock tilbake i indie, det kan vi trygt si. «Vestli» er en støyete, men melodisk sterk triumf som fortjener mange lyttere fra ulike leire i rocke-verdenen. Bravo, sier vi! (EDHO)

Nord & Syd: «Aldrig sälja slut» 

Nord & Syd er et popband fra Nord-Sverige som har holdt det gående siden 2012. «Aldrig säljaslut» er bandets tredje studioalbum. Bandet består av Julia Hanberg (vokal), Martin Abrahamsson (gitar, låtskriver), Kalle Danielsson (trommer), Joel Lindberg (bass) og David Nygård (tangenter). Plata åpner med den strålende «Allt jag har». Låten har en klassisk oppbygning mot et brusende refreng, og kan best sammenliknes med Annika Norlin på sitt mest livsbejaende. «Skarpnäck» er tidlig The Smiths og en av platas beste låter, overraskende, men effektfullt enkelt produsert med kun Hanbergs vokal og Abrahamssson på gitar. «8 till 5» har mange av de samme gode kvalitetene som førstelåten. En personlig favoritt er den nydelig instrumenterte «En gång nära». «Bara hjärtat förstår» er siste dans på lokalet, når de fleste har gått hjem og du er full og alene. Plata avrundes med fine «Utgång». Popreferansene står i kø på hele albumet og Nord & Syd vet å spille på de rette strengene. Voksen popmusikk for voksne i alle aldre. (JEE)

Martin Courtney: «Magic Sign» 

Martin Courtney har gjennom en årrekke skapt magiske øyeblikk som frontfigur i New Jersey bandet Real Estate. Noe han selvfølgelig fortsetter med på sitt andre soloalbum, « Magic Sign», et album fylt med deilige poplåter i skjæringspunktet powerpop, softpop og country. En musikalsk treenighet Popklikk-redaksjonen setter ualminnelig stor pris på. Omgitt av et lydbilde fylt med jingle-janglete gitarer, keyboard/synth, pedal steel, strykere og Mellotron, renner godlåtene ut en etter en. Det er neppe et dårlig tips å anta at platehylla til Courtney består av opptil flere plater av av band som The Byrds, The Teenage Fanclub og Nada Surf. Courtney er en låtskriver med en ekstrem teft når det gjelder å lage melodiøse og slitesterke låter. Anført av hans lune og slentrende stemme, beveger låtene seg uanstrengt avgårde på en bølge av varme og nostalgi både tekst-og melodimessig. Etter den fantastiske åpningslåta, «Corncob», dukker det ene musikalske høydepunktet etter det andre opp til overflaten. (EAA)

Beckstrøm: «Tiden for tiden»

«Tiden for tiden» er Beckströms første soloplata siden «Drøm videre!» (2006). Skiva er kyndig produsert av Kyrre Fritzner og åpner med «Du må ikke tro», som artig nok har samme tematikk som deLillos’ «Glemte minner» fra «Neste Sommer» (1993). Legg merke til den fine fløytesoloen på tampen av låta, spilt av Borge Are Halvorsen. «Mer av alt» byr også på fløytetoner og har en noe apokalyptisk tematikk, typisk for Lars Fredriks livsanskuelser.Her har Lars til og med fått med Louien på backing-vokal. Apokalyptisk er også den banjodrevne bluesen og svanesangen «Åå død». «Joffen» er en personlig favoritt på skiva. Her får vi klassisk historiefortelling i en låt som like gjerne kunne vært skrevet av Lars Winnerbäck. Flere av sporene er inspirert av irskefolketoner. Bakgrunnen får vi forklart i den fine avslutninga, «Irland». Jeg har kost meg med Beckstrøms underfundigetekstlige univers, og varierte musikalske uttrykk, på denne skiva. Hans beste siden «Lykkens Kalosjer» (1997). (JEE)

Josh Rouse: «Going Places»

På Josh Rouse sitt nye album, «Going Places», er den synthbaserte tilnærmingen på forgjengeren kastet overbord, og erstattet av et varmt, tilbakelent og lekende lydbilde preget av en fin blanding el-gitarer, kassegitarer, munnspill, blåsere, steelgitar og keyboard/synth. Låtene flyter rolig avgårde, drevet fremover av sterke melodier og en lun tilnærming til tilværelsen. Rouse sin varme og innsmigrende stemme er som alltid usedvanlig behagelig å forholde seg til, og den tidvis slentrende og bedagelige stemningen tilfører musikken både eleganse og en evne til å lokke lytteren inn i en behagelig og lett berusende tilstand. Når platas 10 låter rundes av etter 31 minutter og 47 sekunder, får man umiddelbart lyst til å høre den enda en gang til. Gjerne plassert i en solstol et eller annet sted i Rouse sin vakre hjemby, Valencia, der plata ble innspilt og finjustert. Selvom alle låtene passer godt inn i Rouse sitt vakre og livsbejaende musikalske puslespill, kan jeg anbefale å begynne lytterunden med pop-perler som «City Dog», «Hallow Moon», «Stick Around» og de to nydelige feelgood-låtene «Henry Miller’s Flat» og «Waiting On The Blue». «Going Places» er et album der siesta og fiesta veves sammen på finurlig og behagelig vis. (EAA)

Pete Yorn: «HAWAII» 

Popklikk hørte mye på de to første Pete Yorn-platene, og da spesielt debuten, «musicforthemorningafter» fra 2001, der to av hans beste låter, «Life On a Chair» og Strange Condition», med rette fikk mye oppmerksomhet. For noen uker siden slapp han sitt niende album, «Hawaii», et album bestående av 10 låter som slipper lytteren inn i tilbakelent og svalt musikals univers der særlig kassegitarer, tettsittende og presis tromming og bassing, keyboard og Yorns behagelige stemme dytter låtene framover. På flere av låtene, som «Elisabeth Taylor» og «Blood», går tankene til The Cures vidunderlige univers, andre ganger, som på «Further» og «Fred & Wilma», dukker John Ritter og Josh Rouse opp i horisonten. Alle låtene på «HAWAII» har selvinnsikt og mye og by på, men foruten de foran nevnte nevnte låten, tilbringer Popklikk for tiden mye tid sammen med den melodiøse og følsomme balladen «Ransom». (EAA)

Plata starter friskt med to av de sterkeste låtene på plata. Åpningssporet «Bring On The Sunshine» gir meg litt Lloyd Cole-vibber av det gode slaget mens «You Gotta Wait» er en uimotståelig rocker som så langt er undertegnedes favoritt. «Midnight Rider» er en mid-tempo låt med et flott refreng som føyer seg fint inn i rekka av gullkorn her. Hey hey og hand-claps starter den eminente «I’m Not Your Slave», også det en rocker som sitter umiddelbart. «There’s No Time» er en fin halvakustisk ballade som fungerer som et lite pusterom før The Godfathers avslutter dette lille mesterverket på forrykende vis med «Dead In Los Angeles» og «I Despair».«Alpha Beta Gamma Delta» er utvilsomt en fryd for ørene for de av oss som liker gitarbaserte plater med gode melodier og straight rock uten for mye jåleri. Når året 2022 skal oppsummeres, ligger The Godfathers ferske album garantert høyt oppe på min liste. (DMT)

Death Cab For Cutie: «Asphalt Meadows»

«Asphalt Meadows» er bandets tiende studioalbum. Singlen «Roman Candles» er klassisk Death Cab, det nye elementet i produksjonen er den litt aggressive psykeliske gitaren og bruken av vreng på vokalen. Gibbard er forresten en smule undervurdert som tekstforfatter/lyriker. Tekstene holder som alltid et høyt nivå. Som for eksempel den klassiske historiefortellinga og storbyangsten som formidles i tittellåten. «Here to Forever» er platas mest umiddelbare låt, og opplagte singlevalg. «Foxglove Through The Clearcut» er også en vellykket vri med snakkevers og et vakkert, melodiøst refreng. Poplåten «Pepper» har et catchy refreng. «Wheat Like Waves» er godt utført håndverk og kunne fint ha vært et spor på «The Photo Album», mens den lyrisk sterke, og stemningsfulle,«Fragments From the Decade, har samples av lekende barn i bakgrunnen. Death Cab For Cutie skal ha for at de jobber ufortrødent videre på sitt snart 25-år lange prosjekt, og ikke prøver å redde seg inn med retrosound og «80-talls-vibber». Min kjærlighet til bandet har definitivt ikke blitt mindre etter å ha hørt «Asphalt Meadows». (JEE)

Lundevall: «Sanger 5 stk.» 

«Sanger 5 stk.» er Lars Lundevalls første plate under eget navn. Og for en plate det har blitt for de av oss som elsker band som Big Star, The Beach Boys og moderskipet deLillos. Godt hjulpet av Sjur Lyseide (The Little Hands Of Asphalt), som både har produsert og vært med å skrive alle låtene, har Lundevall snekra sammen fem herlige sanger utstyrt med både nydelige melodier og underfundige og sjarmerende tekster. Låter der gitarene rett som det er jingler og jangler såpass mye at sjangerbegrepet powerpop godt kan benyttes om man er opptatt av den slags. Samtlige låter er i besittelse av så uimotståelige melodier at det er klin umulig ikke å like dem. Selv avslutningslåta «Virkelighet»; der lydbildet utfordrer en anelse mer og gitarene avslutningsvis slipper tøylene og dundrer av gårde, fyker med rakettfart rett opp til hjernens avhengighetssenter. At tekster på plata beskriver verden og omgivelsene vi omringer oss med, på en både stilig, tidvis gammelmodig, ettertenksom, lett gjenkjennelig og svært underholdende måte, gjør at totalopplevelsen av Lundevalls fem nye sanger knapt nok kunne vært bedre. (EAA)

The Deer: «The Beautiful Undead» 

The Deer er et spirituelt folk– og stargaze surfband fra Austin, Texas. Det er i hvert fall det de kaller seg selv, men «The Beautiful Dead» er først og fremst et veldig fint, gitarbasert indie/alt country-album, spilt inn i gitarist Michael McLeods hjemmestudio. El-gitaren ligger naturlig nok langt framme i lydbildet og bidrar til at bandet til tider minner litt omBand Of Horses. Skiva åpner luftig og vakkert med «Bellwether». Vi får servert klingende gitarer, smakfulle synther og en nydelig oppbygging. Med andrelåten, «I Wouldn’t Recognize Me», viser The Deer at de mener alvor, i det som er en perfekt poplåt i Chrissie Hyndes/The Pretenders’ ånd, krydret medpsykedeliske tremolo-gitarer og fiolin traktert av Noah Jeffries. En sterk kandidat når årets låter skal oppsummeres. Neste låt, «Baby Green», er også sterk låtskriving av vokalist Grace Rowland, og en nydelig signaturgitar levert av McLeod. Tilsvarende signatur får vi også på «Columns», hvor den lett jazzete gitarfiguren utgjør en stor og definerende del av låten. «Six-Pointed Star» er fin indie-pop.  At The Deer har levert et av årets fineste indie-album, er udiskutabelt. (JEE) 

The Proclaimers: «Dentures Out»

«Dentures Out» bestående av 13 låter som alle, med ett unntak, tikker inn på under tre minutter. Låter bygd opp rundt deilige og avhengighetsskapende melodier og fylt med store doser energi, politiske ytringer, satire og humor. På tittellåta og «Things As They Are» har de fått gitarhjelp av Manic Street Preachers’ James Dean Bradfield, noe som tilføres begge låtene det lille ekstra. Sistnevte høres ut som den er hentet rett ut av en James Bond-film. Herlig! Lydbildet er fylt med el-gitarer, tangenter, energiske trommer og flotte strykearrangementer, noe «Sundays By John Calvin» er et glimrende eksempel på. En av mange låter der brødrene retter et kritisk søkelys mot det samfunnet de lever i. «Drop Dead Destiny» og «The World That Was» er to klassiske Proclaimers-låter, med ivrige gitarer og keyboard svirrende rundt i lydbildet. To veldig fine låter med masse trøkk og energi.  Som seg hør og bør, er det selvfølgelig også plass til et par-tre strøkne ballader, som for eksempel nydelige «Signs Of Love». På «Play The Man» og «What The Audience Knew» får steelgitaren god tumleplass, et instrument som utvilsomt kler musikken til The Proclaimers ualminnelig godt. (EAA)

Julia Jacklin: «PRE PLEASURE»

På sitt tredje albumet har Jacklin funnet fram til et modent og personlig uttrykk. At hun har klart å ta steget opp i divisjonene skyldes solid låtskriving og, ikke minst, valget av produsent. Marcus Paquin har blant annet jobbet med herlige utgivelser som Arcade Fires «The Suburbs» og The Nationals «Trouble Will Find Me». Et kjennetegn ved Jacklins produksjoner er «Wait for it-effekten», overraskelsesmomentet som gjerne slår inn et godt stykke ut i låtene. Bare hør hvordan kompet kommer inn cirka  2.30 ut iførstelåten, «Lydia Wears A Cross», eller det uventa heftige refrenget på andrelåten «Love, Try Not To Let Go». Tredjelåta, «Ignore Tenderness», er et godt eksempel på Jacklins sylkvasse og personlige tekstunivers. På den skinnende og rocka «I Was Neon», kommer hooket i refrenglinja. Etter skivas sterke åpning, får vi et hvileskjær i platas midtparti. Når det er sagt, så er disse rolige låtene en styrke hos Jacklin. Her får vi skarpe betraktninger som «Too In Love To Die» og den gripende «Less Of A Stranger» som handler om Jacklin’s problematiske forhold til sin mor. Dynamikken tar seg kraftig opp igjen med låta «Be Careful With Yourself». Også sistelåta, den orkestrerte «End Of A Friendship», er sterk. (JEE)

True Lies: «New World Blues» 

Svenske True Lies lager melodiøs gitarrock med minst ett bein godt planta i 80-tallet, og med slektskap til artister som Warren Zevon, The Replacements, Wilmer X, The Dream Syndicate, Green On Red, Mason Ruffner og The Rolling Stones. Fellesnevneren for låtene, er det enorme trøkket bandet klarer å opprettholde. Vokalist Per Olins mektige stemme omringes nesten til enhver tid av instrumenter med dårlig tid og mye på hjerte. De lett hissige el-gitarene tar seg knapt nok en pause, og er en sterk bidragsyter til at «New World Blues» er blitt så vellykket. Fra åpningslåta «Hush, Hush, Hush», som setter standarden med høy gitarføring og et fengende refreng, ruller bandet ut den ene knall-låta etter den andre, før de avslutter med platas roligste spor, «Burn». En herlig låt som på elegant vis avslutter et fyrverkeri av et album der særlig tittellåta, «Hush, Hush, Hush», «The Grip», «The Cat», «Landmine» og «Sleepwalk», brenner seg fast i bevissthetens forunderlige verden. (EAA)

Maggie Rogers: «Surrender» 

Gullstrupe og shooting star, Maggie Rogers herjer på listene med singlen «Want Want». Låta er også å finne på det «Surrender». Et album som mange har hatt forventninger til. Rogers har noe av den samme utstrålingen som Maria McKee hadde på 90-tallet, noe som gjør meg betydelig mer positivt innstilt til musikken enn jeg kanskje ellers ville vært. Innimellom høres Rogers ut som en vaskeekte folk-artist og på andre låter mer som norske Sigrid. Ikke for at det er noe galt i det, men uttrykket på plata blir veldig sprikende. «Surrender» åpner med et brak av en indierocker, «Overdrive». Her fungerer det meste. På «Want Want» virker det som at produksjonsteamet har prøvd å finne hit-formelen. Låta i seg selv er ganske bra den. Et annet høydepunkt er den fine «Horses», som like gjerne kunne vært en av de bedre av Taylor Swift. Jeg liker godt måten Rogers fremstiller seg selv på, som frigjort ung kvinne i et stadig mer polarisert De Forente Stater. Det er flott å se at Rogers er blant de som står på barrikadene for kvinners rettigheter over there. Trekløveret «Honey», «Symphony» og «Different Kind Of World» avslutter plata på utsøkt måte. Spesielt sistnevnte er en fin låt, visjonær og forsonende med de annerledestenkende. (JEE)

Tim Heidecker: «High School»

Tim Heidecker er for de fleste kjent som en moromann fra USA, men etter å ha hørt hans nye plate, «High School», er han definitivt også en spellemann med mye på hjertet. Som låtskriver makter Heidecker å flette sammen gode, nynnbare melodier med sjarmerende tekster mange kan kjenne seg igjen i. Noe herlige «Stupid Kid» er et godt eksempel på, en låt som i sin helhet handler om en ung gutts første møte med Neil Youngs «Harvest Moon», et møte som resulterer i både ny innsikt, inspirasjon og en litt lei avslutning. På «Future Is Uncertain» dveler han rundt en av platas tekstmessige hovedtemaer; det faktum at framtiden er usikker samtidig som fortiden svinner hen. En fortid han med et underfundig og empatisk blikk reflekter rundt på låter som «Buddy», «Chillin’ In Alaska» og «What Did We Do With Our Time». Selvom tekstene på «High School» er både underholdene og fine, er det likevel Heideckers evne til å snekre sammen gode melodier som er platas store beholdning. Melodier som beveger seg i et musikals landskap der en deilig miks av softpop, rock og country sender tankene til den amerikanske vestkysten og kremartister som Ryland Baxter, The Beach Boys og Randy Newman. (EAA)

Rachel Bobbitt: «The Ceiling Could Collapse» 

Plata åpner med «More», som er en av årets aller, aller fineste låter. Punktum. Faktisk så bra at jeg kunne basert anmeldelsen på denne låten alene. Fra den forsiktige åpningen, den smidige overgangen til refrenget, til kontrasten i den huggende gitaren som kommer inn etter refrenget. Eller den utrolig effektfulle bruken av tamburin og gitarsolo på den episke halen. Sjelden opplever man at tekst og musikk flyter så godt sammen som det gjør her. Det er lett å få assosiasjoner til The National, The War On Drugs, men også til Tom Petty når kompet driver som det gjør på førstelåten. Det stadige søket etter dybde i låtene leder også tankene til Bon Iver.«Watch And See» er også en bra låt i samme kategori som «More». Plata rundes av med vare og fine «For Keeps», som et ekko av Leonard Cohens «Hallelujah». Sett gjerne «More» på repeat, men min spådom er at vi har mer i vente fra denne kanadiske artisten. (JEE)

Freedy Johnston: «Back on the Road to You»

Lydbildet på «Back on the Road to You» er så lettbent og lekent at låtene flyr avgårde på luftige vinger, fylt med velklingende gitarer, keyboard, strykere og en og annen steelgitar. At Johnston på tre av platas beste spor har alliert seg med Aimee Mann, Susan Cowsill og Susanna Hoffs (The Bangles), trekker selvfølgelig opp, men alle låtene på plata har mer enn nok å by på. De fleste av låtene rusler avgårde i et relativt moderat tempo, men rett som det er tråkker Johnstons litt ekstra hardt på pedalene, som for eksempel «There Goes A Brooklyn Girl» og «The Power Of Love», der 12-strengeren virkelig kommer til sin rett på førstnevnte. Men Johnston er muligens på sitt ypperste når han, som på «Darlin’» og «That’s Life», legger seg nedpå og lar låtene vandre avgårde i et behagelig og svært sjarmerende tempo. To låter der kombinasjonen av Aimee Manns og Susanna Hoffs koringer og en deilig steelgitar virkelig gjør underverker. Eller som når lydbilder tillater strykerne å falle inn på to av platas beste spor, «Somewhere Love» og «Trick of the Light». (EAA)

Jonas Lundquist: «Den okända floden» 

Jonas Lundquist fra Gøteborg er en artist som bare fortsetter å øse ut slitesterke og svært melodiøse låter i samme gata som sambygdingene Håkan Hellström, Hästpojken og Joel Alme. «Den okända floden» er en temaskive om å miste seg selv og dem man er glad.Flere av tekstene handler om de tøffe sidene ved å eksistere. Tekster av er av den hudløse og ømme sorten; det er så man som lytter nesten kjenner smerten, fortvilelsen og desperasjonen på kroppen. Men, man aner også konturene av lys i tunnelen, at fremtiden har mye godt å by på. At låtene mer eller mindre er spilt inn live i studio, tilfører dessuten musikken en autentisk og mer direkte form. Men Lundquists musikk er langt mer enn gode tekster; fyrens evne til å lage gode og iørefallende melodier har alltid vært en av hans store styrker. Noe som selvfølgelig også er tilfellet på «Den okända floden». Og da sier det seg selv at «Den okända floden» med letthet kan beskrives som et svært vellykket musikalsk prosjekt, der de hudløse og eksistensielle tekstene beveger seg rundt i en flod av lekre melodilinjer. En genial formel, spør du meg. (EAA)

Insomniac Bears: «Newfound Sprawl» 

«Newfound Sprawl» heter første fullengder fra disse søvnløse norske bjørnene. Det er ikke helt enkelt å beskrive musikken til bandet. Stikkord er en dæsj metal, en klype alternativ rock/prog og en god dose indie. Selv kaller de det en progressiv miks av retro og futuristiske lyder, som skaper en unik atmosfære med popfølelse. På denne langspilleren har gjengen funnet fram til en sound som er deres egen. Alle bidrar på vokal, noe som bidrar til variasjon i de ambisiøse og gedigne arrangementene. Her er det ingen spor under tre minutter. Skiva åpner med den sterke trilogien «See You In Court», «Come Up Close», med Gunhild Ramsay Kovacs på gjestevokal, og «1997», som med sin utrolig fine gitarintro er et av platas beste spor. Øvrige favoritter er den solide singlen «Shaky Ladders» og fantastiske «Burning». Insomniac Bears er på sitt aller beste på de groovy låtene og i de klassiske gitar-elementene a la Tom Petty, som på «Burning». Vakker er også platas siste låt, den fem minutter og tjue sekunder lange, «Homecoming». (JEE)

Marlon Williams: «My Boy» 

Tittellåta, som åpner ballet, er en herlig og spretten poplåt med mye soul i blodet. Neste låt ut, «Easy Does It», er en lun, synthdrevet låt; tilsatt både strykere og pedal steel, som kan minne om en kul utgave av Chris Isaak. Platas kanskje mest iørefallende låt, «Don’t Go Back», har mye av discomusikkens ingredienser sydd fast i beltet. Noe som også gjelder herlige «Thinking Of Nina». Men singer/songwriteren Marlon dukker selvfølgelig opp både litt her og der, som for eksempel på finfine låter som «Princes Walk», «Soft Boys Make The Grade» og «Morning Crystals». Låter ikke ulikt det John Grant og Father John Misty driver med. «My Heart The Wormhole» er en herlig miks av stort sett det meste, en drivende god låt som trenger litt tid, men sitter som et skudd etter et par gjennomlyttinger. En låt som hadde passet fint inn i Morrissey sin sangbok. Plata avsluttes med en hjertefølt versjon av Barry Gibbs disco-klassiker «Promises» «My Boy» er en deilig og variert plata som bør kunne nå fram til «folk flest». Noe som først og fremst skyldes et sterkt låtmateriale og en gjennomarbeidet og luftig produksjon som tillater musikken å stå godt på egne ben. (EAA)

The Goo Goo Dolls: «Chaos In Bloom» 

Old school-rockerne i amerikanske Goo Goo Dolls som har eksistert siden 1986 er ute med  «Chaos In Bloom», og jeg kan ikke skjønne annet enn at bander har levert et av sine beste og mest ambisiøse album på mange år! Skiva åpner friskt med den Dandy Warhols-aktige «Yeah, I Like You». Kjempelåt. TGGD er gjerne på sitt beste når de går The Killers i næringa med sine støygitarer og massive komp- som de gjør på låta «War», og som de også i stor grad gjorde på den forrige plata. «Let The Sun» er neste godlåt på plata, folk-inspirert og rett fram, ærlig og god låtskriving, noe som kjennetegner TGGD. Flere av låtene har da også meritterte navn som Gregg Wattenberg som medkomponist. Den Elton John-inspirerte «You Are The Answer» er skivas beste spor. Her snakker vi klassikerpotensiale. Sistelåten «Superstar» er bortimot like bra. En sterk melodi og nydelig utførelse. Verdt å trekke fram er også vokalen til Rzeznik, den er minst like bra i dag som den var på 90-tallet. Om jeg ikke var fan den gang da, er jeg i hvert fall fan nå. Leve Goo Goo Dolls! (JEE)