Best så langt? Tja, noe i nærheten, kanskje?  Vi snakker ikke rangering, disse anbefalingene er kun basert på hvilke plater og låter vi har hørt mest på så langt i år. Og jada, vi har helt sikkert glemt noen, men det vi oppdager vi først om et par uker.

The Coral – «Coral Island»

De to første låtene, «Lover Undiscovered» og «Change Your Mind», legger lista så høyt at jeg umiddelbart tenkte at det heretter bare kunne gå nedover. Men den gang ei, for The Coral bare fortsetter å pøse ut den ene knallåten etter den andre som for eksempel blinkskuddene Vacancy», «My Best Friend», «Autumn Has Come» og  «Take Me Back To The Summertime». Brorparten av låtene har minst ett og et halvt bein godt planta i 60-tallet. Vi snakker psykedelisk pop pakket inn i et moderne, men likefullt nostalgisk lydbilde fylt med orgel, lekende gitarer, nydelige harmonier og smakfulle strykere, drives de 15 låtene framover av en usedvanlig sterk melodiøs kraft. Så sterk at det er umulig ikke å la seg rive med. Så joda, «Coral Island» er definitivt en av de fineste musikalske øyeblikkene så langt i år. Og sånn sett er plata en sikker vinner for de av oss som ønsker å nærme seg et musikalsk Nirvana. (Espen A. Amundsen)

Quivers – «Golden Doubt» 

Når strykerne slår inn i innledningen av «Hold You Back» og bakgrunnsvokalen gjentar «… golden doubt!» med lettere avslepen eufori, der og da, skjønner man at denne plata, det er en framtidig gitarpop-klassiker! Det er noe lekent og uhøytidelig over det øyeblikket, samtidig som Quivers leverer pop-låter breddfulle av såre minner og refleksjoner over det levde livet, det vi har på godt og vondt. Men, allerede før dette øyeblikket har Quivers egentlig overbevist. Det bare sementerer inntrykket fra de to første låtene på platene. «Gutters of Love» er en indie-pop’er med fint driv som ender i et allsang-crescendo som oser overskudd og evne til å trekke en pop-formel litt ut av komfortsonen. Deretter følger «When It Breaks»! Årets låt i kategorien «jangle pop fra sørlige breddegrader»? Rett og slett en energipille av skimrende gitarer, stødige trommer og konsis bakgrunnsvokal: «When it breaks / It’ll break your heart». Bittersøtt, ja, men også livsbejaende og tilnærmet perfekt gitarpop. (Espen D. H. Olsen)

Iceage – «Seek Shelter»

Denne danske gjengen har overbevist før, men ikke med så stor kraft som på dette femte albumet. Og la det være sagt med en gang: Førstelåta her, «Shelter Song», glir rett inn på en god tredjeplass av låter med «Shelter» i tittelen, etter en viss Stones-låt og en syttitallsk Dylan-klassiker. Da har vi lagt lista høyt, men det kler dette monsteret av et rockealbum. Hardcore-pønkerne fra København har tatt mange steg siden den beintøffe debuten «New Brigade» i 2011, og «Beyondless» vitnet om store ambisjoner i 2018. «Seek Shelter» fullbyrder reisen til status som komplett rockeband i den absolutte elitedivisjonen. Elia Bender Rønnenfelt står nå fram som en hardbarket, moden rockevokalist med autoritet og særpreg. I kategorien tøff rock anno 2021 er dette et definitivt høydepunkt så langt fra disse kongene av Danmark. Jeg lover å blande plekter i corn flakes-en om ikke dette er en av årets 4-5 beste plater – minst! (Morten Solli)

Paul Weller – «Fat Pop (Volume 1)»

«Fat Pop» er en herlig blanding av musikken Weller har laget de siste 10 årene. Vi snakker elegant soul’n’pop der det også er rom for litt eksperimentering. Men mest av alt er «Fat Pop» et album der de fleste låtene surfer av gårde på en melodiøs bølge som på behagelig vis ruller inn på strandkanten. De to unntakene er tittellåta og åpningslåta «Cosmic Fringes» der enten hakkete gitarer, funky beats eller synther får boltre seg relativt fritt. To korte, stilige låter som tilfører skiva både sjarm og variasjon. I løpet av de siste fire årene har Weller laget fire album som alle holder et så høyt musikalsk nivå at knapt noen kan ta opp konkurransen. Og selvom Weller har en imponerende katalog bak seg, tør jeg påstå at han aldri har vært bedre enn akkurat nå. Mannen er ganske enkelt en musikalsk evighetsmaskin og en stilsikker kvalitetsgarantist som bare blir bedre og bedre med årene. (EAA)

Teenage Fanclub – «Endless Arcade»

Å lytte til et nytt Teenage Fanclub-album er som å få en god, gammel venn på besøk. Det er noe trygt og usagt ved det, noe du kjenner igjen, men også en og annen ny vri på gamle temaer. En ting er sikkert: selv om det er kjent og kjært, så setter du stor pris på det, ikke sant? Til beroligelse for de som var bekymret for at Teenage Fanclub ville bli noe helt annet uten Gerard Love, som forlot bandet i 2018, så kan vi berolige dere, det har ikke skjedd. «Endless Arcade» er umiskjennelig Fannies, med jangly gitarer, melodiske hooks, refrenger du lengter etter og tre-minutters pop-låter. Teenage Fanclub lever med andre ord i beste velgående! «Endless Arcade» er en frisk gitarpop-plate begått av et band som ikke glemmer kjernen i deres til nå lange virke, men som samtidig ser framover. Noe som gleder oss i Popklikk, konnosører som vi er av vellydende og melodiøs pop, med gitarene og hooksene i sentrum av universet! (EDHO)

Stefan Sundström – «Östan Västan Om Stress Och Press»

Sundströms miks av tøffe gitarriff, svært potente tekster, spor av både jazz og visesang og  stemme, treffer hardt og umiddelbart. Godt hjulpet av briljante Bo Kashis Orkester, fremkaller Sundström et lydbilde der det er plass til både spinnvill og energisk rock drevet fremover av rufsete gitarriff og slentrende tangenter, og mer sofistikerte dryss av varmblodig jazz og visepop. Hele tiden holdt i ørene av gode melodier som nekter å slippe taket. At det nå og da også dukker opp glimt av punk, country og psykedelika, gjør det bare enda mer lyttervennlig. Når låtene i seg selv er så gode og lette å like, er det fort gjort å glemme ordene. Noe man absolutt ikke må. Måten Sundström bokstavlig talt omfavner skogen og naturen på i «I en bortglömd skog» er både rørende og tankevekkende. «Den svarte pedagogiken» (med herlige blåsere) er sivilisasjonskritikk på sitt aller beste, og «Influenser flunsa» og «Hur många likes» renner over av herlig samfunnssatire du definitivt ikke vil gå glipp av. (EAA)

Tristen: «Aquatic Flowers»

«Aquatic Flowers» er full av låter ikke ulikt det Jenny Lewis, Ron Sexsmith og Aimee Mann holder på med. Lekende og svært iørefallende sanger i der folk, pop og rock møtes på elegant vis. Åpningslåta, «Complex», gynger avgårde på fortreffelig vis og setter standarden for et av årets beste popalbum så langt for undertegnede. Av og til dukker også enkelte av Nilssons låter opp på radaren, noe som i seg selv er et kvalitetstegn. Med unntak av hypnotiske og svært avhengighetsskapende «Athena», domineres lydbildet på flere av låtene av kassegitarer og tangenter. Men igjen, det er først og Tristens melodiske sans som driver låtene framover noe «Die For Love», «I Need Your Love» og Wrong With You» er utsøkte eksempler på. Mot slutten av plata dras tempoet en smule ned noe som også fungerer aldeles utmerket. En av platas beste spor, «Julian», som handler om Tristians lille sønn, er en vakker og rørende ballade om blant annet søvnmangel og hjerter som slår. (EAA)

John Hiatt and The Jerry Douglas Band – «Leftover Feelings»

Som vanlig er det på de rolige og balladeaktige låtene at John Hiatt virkelig setter inn støtet. Og dem er det mange av på «Leftover Feelings». Låter som «The Music Is Hot», «I’m In Asheville», «Light Of The Burning Sun», «Changes In My Mind», «Buddy Boy» og «Sweet Dream», er låtskriverkunst av ypperste merke. Måten Hiatt kombinerer nydelige melodier med ektefølte og troverdige tekster, er det ikke mange som gjør etter ham. Flere av tekstene er vemodige og tilbakeskuende, og handler om savn, sorg og drømmer om det som en gang var. Platas kanskje beste spor, usedvanlig vakre «Light Of The Burning Sun», er samtidig så trist og sår at man som lytter ikke kan unngå å bli berørt. Det er ikke ofte jeg anbefaler folk å lytte på tekstene, men på «Leftover Feelings» er det er en dyd av nødvendighet. (EAA)

Reigning Sound – «A Little More Time with Reigning Sound»

For første gang siden «Home of Orphans» (2005) har Greg Cartwright gitt ut plate med den gamle gjengen som snekret sammen Reigning Sounds største musikalske øyeblikk. At den gamle magien er intakt, er ingenting å lure på. Reigning Sound anno 2021 fortsetter nemlig der de slapp i 2005. Vi snakker en perfekt kombinasjon av energisk, skranglete countryrock og myke ballader pakket inn i avslappet og upretensiøst lydbilde. Best av alt liker jeg den nydelige balladen «I’ll Be Your Man» som bare blir bedre og bedre for hver lytting. De to åpningslåtene, «Let’s Do It Again» og «A Little More Time», fungerer utmerket som vanedannende smaksprøver på hva som venter lytteren. Countrysmygerene «Moving & Shaking» og «Good Life» vil deg bare godt, mens albumet avsluttes på herlig vis med «On And On» der Cartwright hyller kjærlighetens kraft. (EAA)

The Natvral – «Tethers»

Låtene framføres med en stor dose overskudd og folkrock-trøkk, med førstelåta «Why Don’t You Come Out Anymore?» som første eksempel. Kip Berman tester stemmen i en låt med fint driv og et helt nydelig orgel som vibrerer i bakgrunnen sangen gjennom. Singelen «Sun Blisters» gjentar glansnummeret, med en låt som kanskje når enda lenger inn, breddfull av hooks, mens «Sylvia, the Cup of Youth» avslutter en slags orgelbasert folkrock. «Stay In The Country» er heartland-rock i New Jersey-tradisjonen (dere vet Bruce og alt det der). Man formelig ser for seg bilturen ut til landet: «Won’t you stay / in the country with me?». Sistelåta «Alone In London» er en perfekt avslutning. Etter livsbejaende og hjertefølt frihetspop, tar Berman det noen knepp ned. En nydelig og litt trist gitarballade om rockens klassiske tematikk. (EDHO)

Dry Cleaning: «New Long Leg»

Sør-London har mye å by på, åpenbart, i det som kan tendere til en ny bølge av skapende band som vil noe nytt. Dry Cleaning er en kvartett bestående av Nick Buxton (trommer), Lewis Maynard (bass), Tom Dowse (gitar) og vokalist/tekstforfatter Florence Shaw, og debutalbumet deres, «New Long Leg», er virkelig et fascinerende bekjentskap. Shaws smått absurde, intelligente og slående hverdagsobservasjoner blir stort sett deklamert  som den poesien de utgjør, mot et bakteppe av postpunk/indie-akkompagnement av det varierte slaget. Kjemien er god, annerledes og unik. Visst er det referanser, til artister og band som The Raincoats, Gang of Four, The Blue Aeroplanes og Patti Smith, men Shaws erkebritiske understatement-humoristiske tekster er virkelig noe for seg sjæl. Dry Cleaning er et strålende eksempel på at det fortsatt er mulig å drive med noe som kan kalles rock og samtidig tenke i nye baner. (MS)

Del Amitri – «Fatal Mistakes»

Stemmen til Justin Currie er fremdeles like sjarmerende og musikken svirrer fremdeles rundt i et melodiøst landskap der pop og rock forenes på elegant vis. De fleste låtene ruller rolig og behagelig av gårde, pakket inn i et mykt og lyttervennlig lydbilde. Tekstene er rett som det er både finurlige, ironiske og samfunnskommenterende. Men, det er klart – det er som alltid plass til både hjerte og smerte. Låter som «Otherwise», «Missing Person», «A Second Staircase» og «Lonely» kan i utgangspunktet virke litt uanselige og uinteressante, men sniker seg under huden etterhvert. Platas mest umiddelbare låter, «You Can’t Go Back», «Close Your Eyes And Think Of England», «Losing the Will to Die» og «It’s Feelings», treffer blink hver gang og kommer til å bli spilt veldig mye i tiden framover. (EAA)

Valerie June: «The Moon and Stars: Prescriptions for Dreamers»

June kommer fra Memphis, Tennessee, og returnerte til soulmusikkens og rockens arnested for dette albumet, som er co-produsert med Jack Splash (Kendrick Lamar. bl.a). Hvilken plate det er blitt! Med sin særegne og langt fra toneperfekte stemme triller Valerie June ut den ene potensielle klassikeren etter den andre i en parademarsj av tidløs americana. I motsetning til mye som kan puttes i akkurat den bagen, er basisen her mer soul enn country – samtidig er det definitivt mer country her enn vi vanligvis hører fra unge afro-amerikanske artister, og det er lite her som slekter på moderne liste-R&B. Junes musikk er heller en lekker sammensmelting av hva amerikanerne kaller «appalachian» (ur-folkemusikken fra fjellene), folk, country og soul, med små islett av eksperimentell psykedelia, jazz og elektronika. Noen av låtene er som plukket fra 1960-tallets gylne soulkatalog, og til albumets kanskje fineste stund, «Call Me a Fool», har June faktisk fått med seg selveste souldronning, og Memphis-beboer, Carla Thomas. The Moon and Stars: Prescriptions for Dreamers» står fjellstøtt på egne bein som et tydelig tidsavtrykk fra 2021 – tidløst og moderne på samme tid, slik de beste platene ofte er. (Morten Solli)

Lord Huron: «Long Lost»

De nydelige arrangementene på «Long Lost», der et lite hav av strykere ofte fyller ut lydbildet på eksemplarisk vis, skaper en atmosfærisk og drømmeaktig stemning som åpner opp døra til et vidunderlig musikalsk univers. En stemning der folk, country, pop, palmesus og spagetti-western, bytter på å spille hovedrollene. Ben Schneiders stødige og varme vokal er en særdeles viktig ingrediens plata igjennom. En stemme som kan minne om en fin miks av Roy Orbison og Chris Isaak. Da jeg hørte «Long Lost» første gang gikk tankene umiddelbart til sistnevnte, men etterhvert dukket også artister som Sam Outlaw, Fleetwood Mac, Fleet Foxes og soundtracket til Twin Peaks opp i horisonten. De fleste låtene er i besittelse av en melodiøs kraft som raskt smitter over på lytteren. Noe «Mine Forever», «Long Lost» muligens er de beste eksempel på. Strykearrangement på sistnevnte er sterk kost. At flere av låtene, som for eksempel «Love Me Like You Used To», «Twenty Long Years», «Drops in the Lake», har cowboyhatten på snei, er både sjarmerende og svært kledelig.  (EAA)

Celeste: «Not Your Muse»

Celeste befinner seg i en sjangerkryssende blanding der noen historiens største stemmer, som Billie Holiday, Ella Fitzgerald, Edith Piaf og Aretha Franklin, finner gjenklang i et moderne men tradisjonstungt sound som er like deler soul, jazz og smooth cafélounge-musikk, ispedd en aldri liten dash Adele og Amy Winehouse her og litt moderne crossover-R&B der. Hvorfor dette blir mer enn bakgrunnsmusikk skyldes to ting: høy låtkvalitet og en rett og slett vanvittig klangfull, god og interessant stemme. Celeste har dette sjeldne som hever de unike stemmene over de gode, en rik tekstur og varme som er hennes egen, selv om fraseringen er tungt inspirert særlig av nevnte Billie Holiday. Det bringer oss rett til platas kanskje aller sterkeste spor, «Strange», som faktisk kunne gått mer eller mindre rett inn på Holidays strykerflamberte, men såre svanesang, «Lady in Satin» (1958). (MS)

Floating Points & Pharoah Sanders med London Symphony Orchestra – «Promises» (album, 2021)

Dette er musikk som mange snakker pent om. Nå også Popklikks utsendte medarbeider. Svært kort fortalt er «Promises» variasjoner på en strofe gjennom førtifem minutter. Det er samtidig mye mer. For dette er også veldig flott! Plata begynner med lyden av tangenter i ulike farger og klanger; fra cembalo til vibrafon. Langsomme bevegelser lik dovne dønninger mot en strand. Det er mye luft i Sanders saksofon, som balanserer et sted mellom bølgeryggene. En slags omvendt surfemusikk. Det gjør godt å sitte på denne stranden. «Promises» er musikk å erfare gjennom oppmerksom lytting. Levende musikk, der du kan registere hvor tonene fysisk treffer deg i kroppen. I syvende sats tetter det seg til, med viltvoksende synthesizere og den typen saksofonspill som vi gjerne forbinder med Pharoah Sanders. Åttende sats er orgelbasert. Her er det er noe underlig som skjer. Etter denne følger en lang pause – hvor vi bare er i stillhet – inntil alt løser seg opp. Det samme har blitt til noe annet. (Eivind Sigurd Johansen)

Frida Hyvönen: «Dream of Indepence»

«Dream of Independent» er Hyvönen beste prestasjon så langt i karrieren. Et album fylt av nydelig popmusikk med referanser til artister som ABBA, Säkert, Kate Bush og Patti Smith. De fleste av låtene er omringer av tangenter, men av og til slipper Hyvönen, som har produsert selv, til gitarer, harper og litt tromming. At hun synger både vakkert og med særpreg, tilfører musikken mer enn det lille ekstra. De usedvanlig gode tekstene fletter både store og små spørsmål sammen på finurlig vis. Flere av låtene fremstår som små noveller der språket er både fargerikt, hverdagslig og underfundig. Om du skulle være i tvil er det bare å sikte seg inn på en av platas beste låter, fantastiske «A Funerale In Banebridge». «14 at 41» er en av de vakreste kjærlighetslåtene jeg har hørt på lenge. Den treffer langt inn i sjela og er ekte vare. På «Thank You» synger Hyvönen så sårt og hjertevarmt om en kjærlighetshistorie som faller i grus at de av oss som har opplevd noe lignende muligens må holde litt ekstra hardt i bordkanten. (EAA)

Kate Kirby: «Cool Dry Place»

Jeg måtte mørnes, innrømmer jeg. Noen gåturer og så: enda en. Byen som våkner. Fuglekvitter. Så satt den! Dette er ikke et album å flytte inn i, nødvendigvis, men å slå leir i for en liten stund, ja, trekke inn en annen luft, et annet ståsted, et Cool Dry Place. Albumet til indie-debutanten Kate Kirby, inneholder flotte og sorgmuntre sanger med et lystig anslag og dikteriske kvaliteter. Lede ved siden av undring, kjærligheten og dens bortfall, alvor og munterhet om hverandre. Og det triller avgårde, som på den flotte «Traffic!», om livets trafikkorker, hvor Kirby synes å legemliggjøre en krysning av Joni Mitchell og Young Thugs flyt, i spranget bak en takt som nekter å stanse på rødt. Skjønt jeg nok ennå ikke er fullblods Kirbyaner, er dette likevel et flott album, fra en artist med stort potensial. (Peter Johansen)

Middle Kids: «Today We’re The Greatest»

Brorparten av låtene på «Today We’re The Greatest» er ekstremt energiske og fengende. Noe produsent Lars Stalfors trolig skal ha mye av æren for. Lydbildet han og bandet har tryllet fram er både tettsittende, detaljert og usedvanlig forfriskende. Et lydbilde proppet fullt av gitarer, synther, strykere, blåsere og tøff tromming. Over det hele svever Hannah Joys usedvanlig tiltalende stemme. Selvom energinivået er høyt, roer bandet ned opptil flere ganger. Noe som tilfører plata både variasjon og en harmonisk helhet. Den beste av de rolige låtene er definitivt den vakre og vare tittellåta. Når der er sagt: De fleste av låtene veksler stort sett mellom rolige og mer uptempo partier. Det er forståelig at ultrafengende låter som «R U 4 Me», «Cellophane (Brain), «Questions» og «Stacking Chairs» umiddelbart stjeler de store overskriftene, men alle låtene på «Today We’re The Greatest» er så snasne at begeistringen ikke akkurat har avtatt mens undertegnede skrev denne anmeldelsen omringet av samtlige låter. For dette er energisk pop av beste sort! (EAA)

Another Michael: «New Music and Big Pop»

Det første som slo med da jeg lyttet på «New Music and Big Pop», var at de varme fargene og den rolige og behagelige stemningen som strålte mot meg fra coveret samsvarte godt med musikken som rant mot meg. Både tekstene, det varme lydbildet og den nydelige stemmen til Michael Doherty, skjøv meg forsiktig inn i et harmonisk, drømmeaktig og vakkert musikalsk landskap det føltes godt å være en del av. Et musikals landskap dominert av akustiske instrumenter, svevende keyboard og deilige harmonier.Låtene på «New Music and Big Pop», som svever av gårde med god oppdrift, er både melodiøse, innbydende og avhengighetsskapende. «New Music», «I Know Your Wrong» og «Big Pop» er muligens de mest umiddelbare låtene, men hele bønsjen fester etterhvert grepet. En av platas beste sanger, finurlige «Row», spiller på mange strenger, og er i besittelse av en tekst som setter spor. (EAA)

Adult Mum: «Driver» 

På sitt tredje album forsyner Adult Mom verden slentrende og laidback rock bygd opp rundt gode melodier og interessante tekster. Av og tid blir det god pop ut av dette også, som for eksempel på supermelodiøse låter som «Breathing» og «Checking Up». Adult Mom består i all hovedsak av Stevie Knipe, en fremragende låtskriver som lager musikk som oppholder seg i samme kjørefelt som artister som Bright Eyes, Riley Kiley og Waxahatchee. Knipes stemme svever gjennom låtene på behagelig vis.  Tekstene på «Driver» er stort sett så interessante, underholdende, såre og undrende at man som lytter rett som det er må legge ørene mot asfalten for å høre på ordene som trenger seg på. «Berlin», «Sober» og «Adam» er tre herlige eksempler på hvordan gode melodier og smarte og underfundige tekster smelter sammen på utsøkt vis. Med tanke på at dette er mitt første møte med «Adult Mum», fremstår «Driver» mer og mer som årets funn. (EAA)

Fruit Bats: «The Pet Parade»

Eric D. Johnson og gjengen kan kunsten å lage varme, melodiøse og tidvis cinematiske låter. På tittellåta, som åpner ballet, strekkes det ut et langt lerret der musikken beveger seg framover i et rolig og behagelig tempo. På låter som «Cub Pilot», «Eagles Below Us», «Holy Rose» og «The Balcony» skrus tempoet opp en anelse, noe som medfører at melodiene kommer mer til sin rett. Sistnevnte er en liten popperle som fester seg umiddelbart. Og en aldri så liten hit i mine ører.Styrken til flere av låtene er likevel at de trenger litt ekstra omsorg før de tør å rekke opp hånda. «Discovering», «Her For Now, For You», «On The Avolon Stair» og «All In One Go» er fire slike låter. Fire låter som gradvis forløses for så å slå ut i full blomst. Musikalsk befinner Fruit Bats seg et sted mellom The Waterboys, John Lennon, Blue Rodeo og Crowded House. Et sted der pop, country og rock trives i hverandres selskap. Det varme, åpne og forfriskende lydbildet fylles opp med kassegitarer, tilbakelente el-gitarer, piano, steelgitarer, lavtflygende synther og Johnsons særdeles behagelige stemme. Fruit Bats har med andre ord fiksa det igjen. (EAA)

Esther Rose: «How Many Times»

I mine ører er Esther Rose en svært talentfullt artist som evner å lage melodiøse, sjarmerende og tidvis litt vindskeive låter der de gode og ettertenksomme tekstene kommer til sin rett. Slik jeg ser det lager Rose glimrende alt-country, ikke ulikt det Lucinda Williams, Jeff Tweedy, Son Volt og Iris DeMent holder på med. Men, hører man godt etter, finnes det også små drypp av både soul og pop i Rose sitt musikalske univers. Det er flust med gode låter på «How Many Times». Knapt nok et hvileskjær å spore. De fleste låtene sprader rundt i et behagelig tempo, det er kun på «Keeps Me Running», «Good Times» og «Mountaintop» at tempoet skrus opp en anelse. «Songs Remain» er en av de vakreste og såreste sangene jeg har hørt på lenge, med en sørgmodig og fin tekst som setter spor. «Coyote Creek» er nesten like vakker. (EAA)

Nick Cave & Warren Ellis: «Carnage» 

For den som er mest glad i den melodiøse enden av Cave-materialet er det masse å hente her – aller vakrest er kanskje «Abuquerque», som reflekterer over den tidsåndsriktige frustrasjonen over at vi ikke kommer oss dit vi hadde tenkt. Før det har vi mektige «White Elephant», med smått politiske overtoner og et refreng som messer på i mektig gospelrock, med dertil massivt kor, om «the kingdom in the sky». Det kan minne om Spiritualized på sitt mest intense, men også Stones’ «Salt of the Earth». Plata ebber ut i det melodiøse hjørnet, og det er få som overgår Nick Cave i kunsten styggvakker melankoli, som demonstreres mektig og vakkert på de siste tre-fire låtene her  – at tiden vi er inne i ber på sine knær om et slikt album passer jo da veldig godt. (MS)

Kiwi Jr.: «Cooler Returns»

Her er det mye å glede seg over for de av oss som liker vår 80-talls jangle-pop og post-punk og 90-tallsindien slik vi kjenner den fra et band som Pavement. De trekkes gjerne fram som et typisk referansepunkt når det gjelder Kiwi Jr., og ja, Jeremy Gaudets vokalstil minner ikke så rent lite om Stephen Malkmus. Det som er sikkert: Her er det nok melodiske hooks, allsangvennlige refrenger og gitarskurr til å holde på interessen til Popklikks utskremte indie-connoiseur. Vi får blant annetpost-punk og «call-response» refreng i «Undecided Voters», lett køntrifisert indie-pop i nydelige«Only Here For A Haircut», Fugazi-stuk med innlagt folky munnspill i «Omaha» og lettere gitar-pop i smått fantastiske «Nashville Wedding». Når de avslutter med det som kanskje er platas beste låt i power pop-perlen «Waiting In Line», så må det sies allerede nå: Dere kommer høyt på årsbestelista i 2021, Kiwi Jr.! (EDHO)

The Weather Station: «Ignorance» (album)

«Ignorance» er et både umiddelbart, friskt, usedvanlig rytmisk og fremoverlent album. Tamara Lindeman har funnet fram til en uimotståelig musikalsk formel som det skal bli vanskelig å måle seg mot. En formel der hun virkelig får leke seg med detaljer og musikalske nyanser og ikke er redd for å la elementer fra både dansebeats, disco og jazz slippe gjennom. Det er også en aldri så liten fest å høre hvordan hun slipper stemmen sin løs – noen ganger rett fram og direkte, andre ganger skjør og forsiktig. Når hun nærmer seg falsettens høyder, som på «Separated» og «Parking Lot», oppstår det musikalsk magi. Å velge ut enkeltlåter blir bare tullete når så godt som alt fungerer, men det kan være greit å vite at de to første, «Robber» og «Atlantic», muligens trenger noen ekstra gjennomlyttinger før alt faller på plass. Men, uansett hvordan man snur og vender på det: stort bedre enn dette blir det ikke! (EAA)

Cassandra Jenkins:  «An Overview on Phenomenal Nature» (album)

Måten Jenkins balanserer finslepne melodier med er rikt tekstunivers overgår det meste jeg har hørt så langt i år. Åpningslåta, «Michelangelo», som umiddelbart sender tankene til Aimee Mann, begynner forsiktig med kassegitarer, følges opp med litt fuzzgitar før strykere overtar hovedrollen. Over det hele svever Jenkins’ nesten viskende vokal. En oppvisning i hvordan man skal bygge opp en låt, spør du meg. Selv om jeg setter pris på alle låtene, har jeg falt litt ekstra for «Crosshairs», kanskje platas mest umiddelbare låt. Kombinasjonen av avmålte kassegitarer, tangenter i lenestoler, fløyter og strykere, en leken elgitar og Jenkins’ nydelige stemme sender meg rett opp i sjuende etasje hver eneste gang. (EAA)

Aaron Lee Tasjan: «Tasjan! Tasjan! Tasjan!»

Etter å ha hørt «Tasjan! Tasjan! Tasjan!» svært mange ganger, er det bare å slå fast at han med stor sannsynlighet har laget sitt beste album så langt i karrieren. Et album som tidvis høres ut som det har blitt skapt i en britisk pub et sted midt i mellom Liverpool og London. Vi snakker musikk inspirert av artister som The Beatles og The Kinks. Melodiøs musikk som passer godt inn i de fleste radioformater. Cowboyhatten forblir på hylla, men det er fremdeles ganske mye power i pop’en Tasjan lager. Noe de tre første låtene på plata, «Sunday Woman», «Computer Of Love» og «Up All Night», kan skrive under på. Tre energiske og svært melodiøse låter som lett kunne vært produsert av Jeff Lynne fra Birmingham, UK. Som igjen gjør at de to Lynne-produserte Tom Petty-platene, The Travelling Wilburys og ELO dukker opp på radaren. Noe som jo også var tilfelle på «Karma For Cheap». (EAA)

Black Country, New Road – «For the First Time»

Black Country, New Road er et nytt og temmelig annerledes bekjentskap fra den nye Windmill/Brixton-scenen i London. Debutalbumet byr på en slags balkanisert indie-jazzrock jeg tror jeg knapt har hørt maken til før. Et vell av blåsere drar mye av showet her, med en tydelig sigøynermusikk-inspirert (er det lov å si det nå?) vri, mens frontmann/gitarist/vokalist Isaac Wood snakkesang-leverer smått kryptisk poesi med en frasering ikke ulik en nervøs og overtent Lloyd Cole (og der stopper den sammenlikningen). Jeg tror det er på tide å begrave det gamle «jazz er feigt»-slagordet fra åttitallet for godt nå – her er i alle fall et godt motbevis. Black Country, New Road selv beskriver seg som dels klassisk skolert – og det er neppe gitaristen, men heller blåserne det omhandler da. De 40 minuttene på «For the First Time», fordelt på seks lange låter, byr på springende, rar og underfundig musikk ulikt noe du har hørt på en stund. Er du klar for noe nytt – sjekk dette! (MS)

Julian Baker: «Little Oblivions» 

Julian Baker, som tidligere har samarbeidet med blant andre Phoebe Bridgers, har laget et album der sterke og personlige tekster jager i takt med tidvis uhyre sterke melodier. Musikalsk beveger Baker seg i et landskap der elementer av rock, shoegaze og pop dominerer lydbildet. Produksjonen er mektig, ja tidvis nesten storslått, men flere av låtene er likevel akkurat så nedpå at «Little Oblivions» oppleves som et variert og lekent album. Baker synger med så stor innlevelse og autoritet at desperasjonen som ofte ligger på lur får akkurat passe stor boltreplass. Å hevde at «Little Oblivions» er en maktdemonstrasjon er på ingen måte en overdrivelse. Beste kutt: «Hardline», «Heatwave», «Relative Fiction», «Bloodshot», «Ringside» og  «Faithhealer». (EAA)

Cloud Nothings: «The Shadow I Remember» 

Cloud Nothings kjenner jeg ikke så mye til fra før, selv om de har eksistert en stund. Hvis du er sulten på litt klassisk amerikansk indierock i frisk nittitallsstil, kan dette definitivt være noe for deg. På det ferske albumet «The Shadow I Remember», er låtene forbilledlig korte og gitarene skarpe hele veien, krydret med små doser piano og hissig tromming. Den flate vokalen bidrar til et tidvist litt anonymt preg, men plata har sine definitive vitaminpiller. Og så er det alltid gøy med utenlandske band (de er fra L.A) som har «norske» låttitler. Beste kutt: «Oslo», «Nara», «Am I Something». (MS)

Hayley Williams: «FLOWERS for VASES/descansos» 

Ok, muligens et par låter for mye, men du verden så nydelig dette har blitt. Williams lager vakker, stillegående og ettertenksom musikk med hjelp av svært enkle hjelpemidler. Omringet av kassegitarer, piano og strykere bygges det opp et varmt og effektivt lydbilde som tilfører låtene en autentisk glød. Williams finstemte vokal leder låtene elegant framover uten store fakter. Tekstene dveler rundt oppvekst og livserfaringer på en fin og følsom, men også nøktern måte. Noe låter som «Trigger», «Over The Hills», «Inordinary» og «No Use I Just Do» og «Find Me Here» trolig er de beste eksemplene på. (EAA)

Tindersticks: «Distractions»

Som alltid med Tindersticks, bærer Stuart A. Staples helt spesielle frasering og vokalstil med seg et særpreg som gjør at bandet uanstrengt kan krysse sjangrer med æren i behold. Albumet inneholder hele tre coverlåter, hvorav Neil Youngs «A Man needs a Maid», fra Harvest, er mest kjent. Denne versjonen er en sånn der tolkningen tar eierskap – herlig annerledes fra originalen. Tung tristesse preger mye av albumet. «Tue-Moi» er en nydelig, fransk-sunget pianosak som  ifølge Staples reflekterer over terrorangrepet mot konsertstedet Bataclan, i Paris i 2015, et sted tekstforfatteren kjenner godt. Cohen-aktige «The Bough Breaks» abslutter albumet i et rolig, meditativt stemningsleie med fuglesang og greier. Sårt og fint, og det er vel to ord som i grunnen beskriver albumet som helhet også (MS)

The Hold Steady: «Open Door Policy»

På «Open Door Policy» kliner Craig Finn og bandet til med nok et fyrverkeri av et album. Produksjonen er gammeldags og moderne på en og samme tid, og lydbildet krydres ofte med blåsere og deilige harmonier. Tekstene er som alltid fylt opp med et persongalleri som både leter, lengter, sliter og håper. Om noen tenker at rocken er død trenger de bare å høre på «Open Door Policy» for å viske bort akkurat den tanken. For er det noe The Hold Steady behersker så er det å lage knallgode rocklåter som sender tankene til nevnte Hüsker Dü og Springsteen, men også band som The Replacements og The Afghan Whigs. Og alltid ligger den gode melodien på lur. Noe som tilfører låtene både variasjon, friskhet og uforutsigbarhet. To av platas beste spor, «Unpleasant Breakfast» og «The Feelers» er kanskje de beste eksemplene på nettopp dette. To låter som også er forsynt med bemerkelsesverdig gode tekster. (EAA)

Shame: «Drunk Tank Pink»

Albumet er komplekst, søkende, massivt og overveldende. Det låter helt avsindig tøft! Intens og frenetisk tromming, melodisk og aggressiv bassing, allsidige, rytmiske og kantete gitarer overalt. Og ikke minst: En effektiv og hyppig bruk av høy allsang-koring, som jeg tror jeg knapt har hørt maken til før! Vokalist Charlie Steen er intim, snerrende og overbevisende – som en forvirret bastardsønn av Joe Strummer, Iggy Pop og Mark E. Smith – en av låtene gir den samme deilige følelsen av å varsle noe helt nytt som åpningslåta på The Clash-klassikeren «Combat rock», «Know your Rights». Lydbildet er nesten i overkant stort  – etter første lytting tenkte jeg at ambisjonene var større enn evnene. Men så: for hver lytting åpenbarer det seg detaljer i både lydbilde og låtstrukturer som løfter plata til nye nivåer. Etter noen runder melder den gode «Vil høre igjen NÅ»-følelsen seg markant. Det er alltid et godt tegn. (MS)

Pearl Charles: «Magic Mirror» 

På sitt andre album kliner Pearl Charles til med et svært melodiøse og sjarmerende låter som sender tankene til 70-tallet og artister som Tina Charles, ABBA, The Carpenters og Carole King. Enkelte av låtene flyter rundt i et musikalsk landskap der disco -og countrymusikk med den største selvfølgelighet omfavner hverandre. At Pearl har lyttet seg gjennom mange soulplater er det heller ingen tvil om. «Magic Mirror» er med sine bittersøte tekster og solbrente melodier et album som det er vanskelig å argumentere mot. Der er bare å nikke og være enig for deretter  å kaste seg ut på dansegulvet eller rett i svømmebassenget. Beste kutt: «Only For Tonight», «What I Need», «Don’t Feel Like Myself» «Take Your Time» og «All the Way». (EAA)

Hayley Whitters: «Living The Dream» 

Nå snakker vi, countryelskere! Med «Living The Dream» har Hayley Whitters laget akkurat den skiva countrymusikken trengte nå. For Hayley har både bein i nesa, sansen for nydelige melodier og evnen til å skrive kruttsterke og sjelfulle tekster. Musikken hennes er både svært iørefallende, troverdig og genuin – her er det det ikke plass til verken patetiske tekster eller et kjedelig og forutsigbart lydbilde. Her er det stort sett bare plass til låter som tvinner lytteren rundt lillefingeren. Etter å ha prøvd å slå igjennom i Nashville i 10 år, ga Hayley til slutt pokker i å prøve og passe inn og heller konsentrere om å lage musikk hun kunne stå inne for. Noe som var et meget klokt valg. Om ikke Hayley erobrer verden i løpet av kort tid skjønner jeg ingen ting. Beste kutt: «Ten Year Town», «Dream, Girl», «Janice At The Hotel Bar», «Loose Strings» og tittellåta. (EAA)

Ben Kweller: «Circuit Bordom»

«Circuit Bordom» består av åtte låter med mye rock i blodet. Ikke noe dill dall, vi snakker rett på sak og gode melodier som setter seg i øret. Vi snakker powerpop med tidvis ekstra mye power krydret med en ballade, fantastisk fine «Just For Kids». Liker du artister som Matthew Sweet, Jason Falkner, tidlig Alice Cooper, Ramones og Ben Folds, kan jeg (nesten) garantere deg at dette vil falle i smak. Alle låtene på «Circuit Bordom» fungerer utmerket, men akkurat nå står ultrafengende og hardtslående «Heartattack Kid», enda mer hardtslående «Careless» og nevnte «Just For Kids» øverst på lista. «Circuit Boredom» er en sjelden frisk musikalsk energibombe der el-gitarer og synth (tangenter) får mest plass i lydbildet. Om du setter av 28 minutter og fem sekunder, kan verden raskt forandre seg til en ganske så meget fin plass å være (EAA)

The Lickerish Quartet: «Threesome, Vol. 1 & Vol. 2»

Låter som «There Is a Magic Number», «Do You Feel Better» og «The Dream That Took Me Over» er så umiddelbare at de hadde fortjent veldig mye spillertid på radiostasjoner verden over. Når sant skal sies er alle låtene både melodiøse og umiddelbare. Det finnes knapt et dødpunkt, og liker du artister som The Raspberries, 10cc, Crowded House, XTC, Cheap Trick, Squeeze, Queen og The Beatles, er det bare å slenge seg på sofaen og skru opp volumet. De fleste låtene befinner seg i et tradisjonelt poplandskap, men når bandet skrur opp tempoet og slenger inn noen ekstra gitarer, som på «Lighthouse Spaceship» og «Snollygoster Goon», lukter det powerpop herfra til eveigheten. Og det liker vi jo. (EAA)

Peter Bruntnell – «Journey To The Sun»

At Bruntnell, godt hjulpet av kassegitarer og tangenter i mange former og fasonger, denne ganger har valgt å bevege seg litt saktere framover, kler ham meget godt. Noe låter som  «Heart of Straw, «Dharma Lier», «Merrion», «Waiting For Clive» og «Mutha» er nydelige eksempler på. Særlig sistnevnte er vanskelig å riste av seg. Men det fungerer også godt når Bruntnell, som på «Runaway Car» og «You’d Make A Great Widow», tør å eksperimentere litt. De underfundige, smarte og ettertenksomme tekster, tilføre plata nok en dimensjon, akkurat som de to instrumentale låtene som kan minne om noe Brian Eno muligens kunne laget sånn cirka 1975. At det tar litt tid før enkelte av låtene forløses og slår ut i full blomst, gjør bare lytteopplevelsen enda bedre. For det finnes knapt finere øyeblikk i en musikkelskers liv enn når subtile musikalske grep til slutt åpner døra på gløtt og lar deg titte inn. (EAA)