Å velge ut de 50 beste utenlandske platene fra 2020 har vært krevende. Det var langt lettere å konkludere med at det har vært et meget godt år for musikk.

Etter noen kompromisser, litt forsiktig krangling og mange gledesutbrudd, endte vi opp med en liste der artister som leker seg innen sjangre som rock, pop, powerpop og americana til slutt trakk de lengste stråene. Når det er sagt; vi føler at de 50 platene vi landet på peker i mange musikalske retninger. Men det er klart; om du digger hiphop, metal og listepop, må du lete andre steder. Sånn er der med den saken.

Ok, da kjører vi:

1. Daniel Romano’s Outfit – «How Ill Thy World Is Ordered»

Det starter med noen litt skurrete strykere og blip blops, fortsetter raskt med Daniel Romanos karakteristiske stemme, før dørene slås ut og «A Rat Without a Tale» styrter ut av startgropa med drivende rock, blåsere og fortryllende koring. Så lar Romano gitarist David Nardioverta showet med en deilig sløy gitarsolo lagt over et neddempet teppe av liflige orgeltoner. Det er en rockeplate Romano har laget. Her er det drivende trommer og tight bass, med trøkketegitarer, catchy refrenger og en herlig energi. Det er en form for retro-rock, helt klart. Åpningssporet har noen beatles’ke aspekter, mens andre låter drar på The Who (den triumferende«First Yoke» eller The Byrds (den notoriske «Joys Too Often Hollow»). Det er folk-rock og powerpop, men også et og annet mer twangy øyeblikk, som i den helt vidunderlige avslutteren«Amaretto and Coke». Romano er sjef og Outfit spiller sokkene av de fleste. Og verden trenger mer av denne energien i 2020. (Espen D.H. Olsen)

2. Waxahatchee: «Saint Cloud» 

Låtene som renner mot deg når du åpner «Saint Cloud», kan i all enkelhet beskrives som en deilig blanding av americana, folk og indie. Musikken på «Saint Cloud» kan minne om artister som Rilo Kiley/Jenny Lewis, Neco Case, Kathleen Edwards, Anna Burch, Big Thief og Bonny Doon (som spiller på skiva). De mest melodiøse låtene på plata, som «Can’t Do Much» og «Lilacs», kan med letthet beskrives som poplåter med en tvist. Og selv om tekstene byr på litt motstand, er «Saint Cloud» først og fremst et usedvanlig tiltalende og vakkert album. Omgitt av delikat og litt slentrende lydbilde, synger Crutchfield med innlevelse og pondus både om de vakre og de litt mørkere tingene som omgir oss. (Espen A. Amundsen)

3. Rolling Blackouts Coastal Fever: «Sideways to New Italy»

Rolling Blackouts (vi har ikke blekk nok til å skrive hele bandnavnet hver gang) leverer, la det være sagt med en gang. Dette er nok en runde fortryllende gitarpop fra øverste hylle, og jeg tar meg i å tenke at hadde bandet eksistert i siste halvdel av åttitallet, ville det tilhørt kremen av samtidige gitarbandfavoritter sammen med helter som R.E.M, The Smiths, Hüsker Dü og The Go-Betweens. I stedet lever de i en annen tid der det går lenger mellom band med et så treffsikkert sound og så uimotståelige låter som dette. La gå, det er mer enn en smule nostalgi over lydbildet, og slik sett ikke noe nyskapende over dette – jeg vil likevel hevde at gitar-alkemien her, og melodisnekringen fra tre låtskrivere, tilhører et kvalitetsnivå av de sjeldne. Og det har mest å gjøre med de nødvendige dråpene uforutsigbarhet. Du hører ikke mange refrenger i løpet av et år som topper det denne gjengen gjør på for eksempel «Falling Thunder». (Morten Solli)

4. Bob Dylan: «Rough And Rowdy Ways»

Det er åtte år siden «Tempest», og når noen av oss begynte å antyde at 79-åringen ikke kommer til å gi ut flere album med eget materiale, slår han tilbake og leverer et album som overgår alt vi kunne drømme om. Ei bonusplate som når alt er satt i perspektiv, kanskje vurderes blant hans aller ypperste, klart bedre enn den flotte, men litt ujevne «Tempest». Bluesen er nedtonet sammenliknet med det vi har fått servert på de foregående platene. Her finner du flotte melodier, tekster i særklasse, et stødig band og en Bob Dylan i front som knapt har sunget bedre. Dette er egentlig alt du trenger å vite om denne plata om du ikke har hørt den ennå. (Tormod Reiersen)

Musikalsk er det en rikdom og variasjon her som det er lenge siden vår mann leverte, selv om det melodisk ikke er på «Blonde on Blonde»-nivå. Kanskje kan vi takke alle årene i crooner-land, men også skarp konkurranse fra andre aldrende herremenn som nå avdøde Leonard Cohen, Paul Simon, Ry Cooder og Neil Young, som alle har prestert gode album de siste årene? 79-åringen viser i hvert fall en beundringsverdig vilje til fornyelse, og noe sier meg at dette vil bli stående som en bauta i den motvillige nobelprisvinnerens sene karriere. La oss håpe han ikke venter åtte år til før neste gang – da er han 87. (Morten Solli)

5. Lucinda Williams: «Good Souls Better Angels»

Nytt på denne plata er at ni av 12 spor er skrevet sammen med Williams mann, Tom Overby. Hun viste til Tom Waits og Kathleen Brennan for å overtale ham. Den pene og rene gitarklangen fra de forrige albumene er nå byttet ut med røffere og mer bluesy gitarer fra Stuart Mathis. Mathis bidrar også med en aldeles fantastisk fiolin på et høydepunkt på plata: «Pray The Devil Back To Hell». Lucinda er mer politisk i tekstene enn hun har vært noen gang tidligere. Vi finner mange låter som kan tolkes som spark mot Donald Trump. Det er nærliggende å tolke de sinte «You Can’tRule Me», «Bad News Blues» og «Man Without A Soul» som beske kommentarer til hvordan USA styres for tiden. Hold på hatten, tøffere blir ikke musikk i min verden! (TR)

 

6. Paul Weller: «On Sunset»

På «On Sunset» er Weller fortsatt på jakt etter nye musikalske jaktmarker, men han er heller ikke redd for å sette Vespaen i revers. Noe som har resultert i et album som forener det beste fra det som har vært med det lekne og eksperimentelle. Etter å ha hørt «On Sunset» er jeg, ikke overraskende, overbevist om at Weller, denne gangen med langt hår, nok en gang har laget et lite mesterverk av en plate. En plate som bugner over av overskudd, oppfinnsomhet og melodiøsitet. Der mange artister synes å miste inspirasjonen etter mange år i manesjen, makter Weller å holde nysgjerrigheten og skaperevnen på et så høyt nivå at han på sine eldre dager lager musikk som er minst like spennende og vital som da han begynte. Noe som kanskje ikke er så rart med tanke på Wellers urokkelige tro på musikken skapende kraft. Well done, mate! (EAA)

7. Fiona Apple: «Fetch The Bolt Cutters» 

Du skjønner det allerede etter de åpnende trillende pianotonene som bringer tankene til en tidlig Joni Mitchell eller Paul Simon i jazzinspirert modus. Det er mer på denne plata. Veldig mye mer enn det vi pleier å få. I en enestående parade av bærende, musikalsk triumferende låter, kommer overraskelsene tettere enn hagl på skytebanen – det begynner så smått i det Fiona Apple holder «you» lenger enn du forventer på åpningslåtas refreng og avrunder med underlige «faux opera»-stemmer i outroen i samme låt. Låt etter låt kommer med overraskende vendinger som utvider paletten uten at det rakner – det er en plate som sparker, jubler, fråder, fortviler og elsker – alt med en dose overbevisning jeg ikke har vært borti på veldig, veldig lenge. Årets plate. Minst.(MS)

8. Bright Eyes: «Down In The Weeds, Where The World Once Was»

«Dance and Sing» er en nydelig låt som inneholder det meste. Den bygger seg opp, tar pauser og ender i et crescendo av strykere og kor. Helt perfekt og blant de beste låtene du får høre i år, spør du meg. «Persona Non Grata» er nesten i samme klasse. Igjen en låt der tekst og ikke minst stemmebruk fanger deg fra første linje. Resten av albumet er ikke stort dårligere. Det er mye å ta av. Som for eksempel den dystre «Pan and Broom», med de flotte trommelydene og nydelige koring. Fiffige detaljer og spreke musikalske temaer underveis i låtene er denne platas varemerke, noe «One and Done» er et ypperlig eksempel på. Singelen «Mariana Trench» tar oss bokstavelig talt fra den store avgrunnen til de store høyder, ett av flere eksempler på at Conor Oberst på mesterlig vis kombinerer det personlige og det universelle i tekstene. Poengsum? Skulle jeg helgardert hadde jeg gitt 9/10, men 10/10 virker i skrivende stund nesten som å helgardere, det også. (TR)

9. The Beths: «Jump Rope Gazers»

New Zealandske The Beths tok indiepop-verden med ganske mye storm da de debuterte med «Future Me Hates Me» for et par år siden. Det var en rett venstre av en powerpop-plate proppfull med 60-tallsharmonier og 90-talls pop-punk. Nå er de endelig tilbake med den «vanskelige» andreplata. «Jump Rope Gazers» er et friskt pust i denne platesommeren! Ikke bare er det friskt fordi bandet til dels fortsetter med den energiske og konsise gitarpopen fra debuten, men også fordi de mikser det opp med både såreøyeblikk og mid-tempo pop som er særdeles tiltalende for denne anmelderen. For de av oss som liker gitarpop med sterke melodier, «attitude» og smarte arrangementer, så bør «Jump Rope Gazers» på lyttelista. At The Beths ikke blå–kopierer debuten er kun av det gode, her er det et band på vei mot noe! (EDHO)

10. Kevin Morby: «Sundowner»

Grunnuttrykket er som sagt nede, spesielt i platas sentrale del med tittellåta «Sundowner» med en nesten hviskende Morby som drar fram sin indre Cohen, fantastiske «Campfire» der lyden av et brennende bål utgjør et særegent mellomspill og «Don’t Underestimate Midwest American Sun» hvor Morby høres ut som han beskriver forsøket på å leve et normalt liv midt i all galskapen rundt oss. Andre steder drar Morby fram den elektriske gitaren, som på åpningslåta «Valley» og den korte, men effektive Neil Young-rockeren «Wander». På tross av alle disse fine låtene, så synes Popklikk at den atmosfæriske «A Night At The Little Los Angeles» er platas mest iørefallende. Kanskje fordi den er ganske nær deler av «Oh My God», men også gir assosiasjoner til «Singing Saw» som denne anmelderen holder som diskografiens beste. (EDHO)

11. American Aquarium: «Lamentations»

Mange av låtende på «Lamentations» er drivende. Èn av styrkene med plata er like fullt de hjerteskjærende, balladene: «The Die I Learned To Lie To You» og «How Wicked I Was». Den første av dem med piano i sentrum, den andre med en steelgitar langt framme i lydbildet. Lucinda Williams har uttalt at om du skal være låtskriver, må du granske sjelen; også de mørkere sidene av deg selv. Og være ærlig. Det er nettopp det frontfigur BJ Barham gjør her. Vondt og sterkt! Låtene har både musikalsk og tekstmessig slektskap med tidligere låter som «Man I’m Supposed To Be» på albumet «Wolves» (2015) og «Madeline» på soloplata «Rockingham» (2016). Barham er modig, han er ikke redd for å gå til kamp mot sine demoner eller for å blottlegge tidligere feil. «Bright Leaf + Burley» er kanskje av de låtene jeg sist la merke til, men når alt er skrevet og sagt, ender den kanskje opp som en av de beste låtene på plata. (TR)

12. Fontaines D.C: «A Hero’s Death»

Som enkeltlåter var kanskje debuten enda mer imponerende, med den The Pogues-tangerende «Dublin City Sky» som en jublende flott avslutning. «A Hero’s Death» er «vanskeligere», og en melodibombe er den ikke, men som det ofte er med gode album er platen vanskelig på en slik måte at du får betalt for gjentatte lyttinger. Åpningslåta følges av den rytmisk forvirrende «Love is the Main Thing» og to virkelig suggerende rockere: «Televised Mind» og «A Lucid Dream». Det er en knallsterk og intens åpning, fulgt av åpne og roligere “You Said” og den korte, konsise balladen her, «Oh Such a Spring», et slags melodisk høydepunkt. Intensiteten er tilbake i tittellåta, og albumet avrundes med et lite knippe litt mer anonyme låter, men de vokser etter hvert, de også. (MS)

13. Woods – «Strange To Explain» (album, 2020)

«Strange to Explain» ble spilt inn i månedene etter David Berman (Silver Jews) gikk bort. Woods var backing-bandet på Bermans comeback under artistnavnet Purple Mountains. Jeg vet ikke om albumet egentlig handler om Berman som sådan, men temaer som tap, savn og desperasjon siver fram i de nennsomt arrangerte folkrock-låtene Woods varter opp med denne gangen. På noen tidligere plater synes jeg at Woods har blitt i overkant «oppfinnsomme» og litt sære. Denne gangen er det solid hele veien. Låtene er konsist arrangert og produksjonen gir dem fin luft under vingene. Som alltid står Jeremy Earls falsett-vokal i sentrum, men det er spesielt tangentspillet og rytmeseksjonen som bærer denne plata. Det sildrer og flyter av mellotroner, keyboard og piano over lekne basslinjer og friske trommer. Hør bare på «Where Do You Go When You Dream», «Before They Pass By», «Strange To Explain” og «Fell so Hard» hvis du ikke stoler på oss! (EDHO)

14. Bill Fay: «Countless Branches» (album)

For meg overgår «Countless Branches» til og med Fays «Life Is People» fra 2012. Den fungerer på så mange plan og anbefales på det varmeste. Dette er en plate å leve med, intet mindre. Jeg anbefaler at man som hovedregel stopper før bonussporene starter. Da forlater man albumet med den riktige følelsen. Selv om det er noen strykere her, og litt trommer og keyboard andre steder, er dette en svært intim plate. Nydelige melodier. Tekstene til Fay kretser rundt det gode og det onde og selve livet. Han er mer antydende enn misjonerende. Han stiller lavmælt de store spørsmålene. Låttitler som «In Human Hands», «Filled With Wonder Once Again», «Time’s Going Somewhere» og «Salt Of The Earth» er i seg selv små dikt som åpner for refleksjon, og tekstene fungerer utmerket på egenhånd. (TR)

15. Phoebe Bridgers: «Punisher»

For en nydelig plate «Punisher» har blitt! Den kjennes også viktig. Bridgers overrasket indie-scenen med debuten «Strangers In The Alps», en plate kjennetegnet av både up-tempo indie og lavmælt folk-pop. Hun fortsetter i samme sporet på denne plata, med et noe bredere uttrykk og en større lydmessig palett. Her er både strykere, blåsere og ymse med-vokalister med på å heve både den enkelte låten og helheten. På sitt mest intime kan Bridgers nok minne mye om Elliott Smith, som også er en uttalt helt for henne. I de fleste av låtene på «Punisher» tør Bridgers å være relativt «smålåten». Tekstene underbygges av sobre arrangementer der en gitar her eller en blåser der underbygger Bridgers’ overbevisende vokal. Hun synger sjelden med «stor lyd», men alltid med en tyngde som virker perfekt kalibrert med det den enkelte sangen trenger. (EDHO)

16. SAULT: «Black Is»

Et anonymt hip-hop-kollektiv er SAULT identifisert som, men det blir for trangt og banalt. Artistene bak SAULT ga ut to album i 2020. «Black Is» er unektelig preget av Floyd-hendelsen og BLM-opprøret: dette er sprengkraft-musikk, men politisk på den ektefølte og riktige måten, og musikalsk kanskje det mest spennende albumet fra 2020: en skikkelig gryte av trip-hop-inspirert R&B, fantastisk bruk av snakking, kor og stemmer og glassklare afrobeat-referanser – grunnoppskriften er enkle beats, sparsommelig instrumentering og tekster som slår, biter, bjeffer og treffer. Det låter tøft, hypermoderne, alvorlig og rotfast på samme tid. En kommende klassiker! (MS)

17. Jonathan Wilson: «Dixie Blur»

«Dixie Blur» er så langt unna lo-fi man kommer – vellyden er total. Produksjonen er så myk og detaljrik at man som lytter flyter avgårde på en varm lydbølge. Samtidig oppleves på ingen måte «Dixie Blur» som et flinkis-album, dette er først og fremst et album der særdeles dyktige musikere utfyller hverandre på utsøkt vis. Å plukke ut favoritter er vanskelig, men jeg skal innrømme at vemodige, rørende og tilbakeskuende «69 Corvette», gir meg frysninger over hele kroppen hver gang den tråkker forsiktig på gasspedalen. «Golden Apples», som får meg til å tenke på Harry Nilsson og livsbejaende «So Alive», er også mesterstykker. Men som sagt; «Dixie Blur» er og blir en eksepsjonelt fin plate. Vi snakker kvalitet i alle ledd og litt til. (EAA)

18. Ulf Lundell: «Telegram»

Å lytte på ordene som triller ut fra «Telegram» er på en og samme tid både givende, poetisk og en anelse overveldende. Når det mørke hullet nærmer seg, slippes det ofte inn litt lys. Men tekstene reflekterer likevel først og fremst rundt hvordan det oppleves når mennesker faller fra, ensomheten setter inn og det faktum at vi alle før eller senere skal synke ned i en dyp, svart sjø. Og sånn sett er «Telegram» også en vemodig plate der fortiden er i ferd med å slukke og nuet brenner sterkere enn noen gang. For når fremtidshorisonten blir stadig mindre, er det viktig å foredle de øyeblikkene man har igjen på blokka. 12 låter er ikke en låt for mye, når resultatet er så til de grader gjennomført, forførende, intimt og sterkt. «Telegram» må sies å være en musikalsk triumf fra en av Nordens aller beste artister som endelig har funnet fram til kjernen i musikken sin igjen. Musikk med klare likhetstrekk til artister som Tom Waits, Leonard Cohen, Bob Dylan og Thåström. (EAA)

19. Moses Sumney: «græ»

Denne overjordiske, lyse teknisk briljante stemmen er overalt på det underfundige albumet titulert «græ» – en slags sangsyklus i et dempet og lekkert sonisk landskap der sjangere er for feiginger: skal jeg likevel fosløke meg på båssetting blir det noe sånt som: space-R&B med islett av indie- og «dream pop» iblandet smaksdoser soul og psykedelsisk akustisk folkpop. (MS)

20. Real Estate: «The Main Thing» 

Dette er bandets femte langspiller, og det er fortsatt indie-pop av den relativt lavmælte sorten Real Estate gir ut, med jangly gitarer, småskeive tekster og iørefallende melodier. «The Main Thing» er fort deres beste album, og det i en allerede imponerende katalog. Tidligere laget de kanskje det mange vil kalle en form for «breezy» sommer-musikk, denne plata er definitivt for flere årstider. På rytmiske «Paper Cup» mikser bandet strykere og 70-talls softrock-gitar med stort hell. Dette er første gang bandet har tatt folk utenfra inn i studio og gjestevokalisten Amelia Meath fra SylvanEsso er med på å prege det som kanskje er Popklikks foreløpige favoritt. (EDHO)

21. Gill Landry: «Skeleton At The Banquet»

Sangene på «Skeleton At The Banquet» ble til på et lengre opphold i Frankrike. Her skal Landry ha fått distanse til å skrive om en kollektiv hallusinasjon om Amerika, samt noen kjærlighetssanger. Kjærlighetssangene er av det triste slaget, må vite. Ja, ha det klart med en gang; plateomslaget og den lite harmoniske tittelen lyver ikke. Det Landry så fra sin utsiktspost i Frankrike, ble det dyster musikk av. Jeg vil spesielt trekke frem «In The Refuge Of Your Arms». En nydelig melodi. Av typen som sniker seg inn i hjernebarken og blir der. Den vil ikke gå igjen, men er heldigvis velkommen til å bli. Sangen kan like gjerne være uttrykk for en nasjon i krise som et forhold som sprekker. Ensomhet og knuste drømmer. «Skeleton At The Banquet» fremstår som en helhet av utelukkende gode melodier og tekster. Men dette er ikke for folk med et svakt hjerte. Bokstavelig talt og i overført betydning. (TR

22. Terry Allen & The Panhandle Mystery Band: «Just Like Moby Dick» 

Musikalsk er dette vitalt så det holder. Plata er produsert av Terry Allen sammen med Charlie Sexton. Sexton har spilt i bandet til Bob Dylan i en årrekke og spilte Townes Van Zandt i fjorårets film om låtskriveren Blaze Foley. Sammen har Sexton og Allen fått det beste ut av The Pandhandle MysteryBand. Bandet teller elleve personer inkludert Terry Allen, Sexton, Allens kone og mange flere. Gitarer, mandolin, dobro, fiolin, cello, trommer, bass, trekkspill, orgel, piano, gitarer. Det føles aldri overlesset, mye luft likevel, og man kan virkelig nyte de musikalske krumspringene vi blir servert i låter som «Amrican Childhood: Civil Defense» og «City Of The Vampires» med mange flere. Shannon McNally må nevnes spesielt. Hun synger solo på et par låter og bidrar med flott vokal på flere andre låter. (TR)

23. Jeff Tweedy: «Love Is The King»

Popklikk liker denne solo-plata fra Wilco-sjefen særdeles godt. Faktisk så godt at vi er villige til å hevde at den kanskje er bedre enn den meget gode «Warm» fra 2018. Kanskje grunnen er at vi blir noe sjarmert av tanken på at den er et familieforetagende blant The Tweedys? Men, det kan også være fordi Tweedy denne gangen har skrevet låter der melodiene er mer åpenbare i låtstrukturene enn de har vært fra han på noen år. Bare hør på country-twangen i «Opaline», «A Robin or A Wren» eller «Natural Disaster»! Nydelige låter alle tre, låter som drar tankene litt mot Wilcos første periode, der country-rocken sto i førersetet. «Gwendolyn» er nok Popklikks favoritt så langt, en fin poprocker der Tweedy først høres nesten uinteressert ut, men så smyger han seg inn i ryggmargen med en catchy hook og frisk solo-gitar. Det er ikke bare Nels Cline som kan få gitarene til å synge i Wilco-land, det kan Jeff Tweedy også! (Espen D.H. Olsen)

24. Futurebirds: «Teamwork»

«Teamwork» er Futurebirds’ fjerde fullengder. Bandet har hele tiden laget en form for kosmisk post-country med lette indie-tendenser og noen psykedeliske krumspring. Samtidig var «Hotel Parties» fra 2015 et skritt i retning av et litt mer konsist lydbilde, en trend som fortsettes med «Teamwork». Det er litt twang, fint arrangerte låter, gode melodier, et øye for tekstlige detaljer og ikke minst spilleglede som kjennetegner «Teamwork». Låtskrivingen er rett og slett den beste de har begått siden starten i 2008. I tillegg preges plata av en fin dynamikk med tre låtskrivere, som også alle spiller gitar og gjør vokalinnsatser. Nå er det bare å håpe på europeisk distribusjon for vinylutgaven av «Teamwork» og en turne her over for denne fine gjengen. Det hadde de fortjent. Det de også fortjener er langt flere lyttere, for dette er solid og moderne americana med begge beina godt plantet på landjorda, men med den ekte amerikanske drømmen intakt. (EDHO)

25. Ron Sexsmith: «Hermitage»

Sexsmith er en mester i å snekre sammen elegante, stilfulle og iørefallende låter som bygger rede i hodet på lytteren. Og på «Hermitage» renner det over av slike sanger. Noe som, nok en gang, får meg til å tenke på eminente låtskrivere som Paul McCartney, Nick Lowe, Ray Davies og Elvis Costello når Sexsmiths særegne og varme stemme strekker seg mot meg. Ja, noen ganger går også tankene til en av mine ungdomshelter, Gilbert O’Sullivan. Produksjonen på «Hermitage» er særdeles ydmyk, avslappende og tiltalende. Omgitt av lekre detaljer, bøttevis med tangenter, strykere, fuglekvitter og lekne strenger, føres lytteren inn i et varmt og behagelig lydlandskap. Om jeg har noen favorittlåter? Jeg har ingen favoritter, jeg har bare favoritter. Sånn er det med den saken. (EAA)

26. 2nd Grade: «Hit To Hit»

Det er mye av Guided By Voices sin lofi-estetikk i 2nd Grade. Korte og konsise låter, mange av dem latterlig catchygitarpop’ere, noen litt støyete og punkete, atter andre korte, akustiske numre. Det er allikevel på sin plass å påpeke at Philly-gjengen ikke er GBV-kopister. Der gudfedrene i lofivar og er tyngre i kantene, driver 2nd Grade med (med noen få unntak som punkdronete «Baby’sFirst Word») lettere fuzz– og powerpop. Navn som Tony Molina, Velvet Crush, TeenageFanclub, Elliott Smith, Big Star og et lite hint av Beach Boys kan nevnes. Der er mange høydepunkter på «Hit to Hit»! La oss starte med innledende «W-2» som visstnok handler om den amerikanske skatteetaten (!) og ikke minst «Trigger Finger»der vokalist Peter Gill messer om å leve i en punkrock-verden. Så serveressupercatchy«Velodrome», en perfekt liten fuzzpop-låt du gjerne setter på repeat hvis du har mulighet til det. (EDHO)

27. Christian Lee Hutsen: «Beginners»

Amerikanske Christian Lee Hutsen tredje album er noe for seg selv. Godt hjulpet av sin gode venn Phoebe Bridgers, som selv akkurat har sluppet nydelige «Punisher», ble «Beginners» spilt inn i legendariske Sound City Studios i L.A. Et album preget av Hutsons «gjør det sjæl»-tilnærming til musikken han lager. Foruten Bridgers bidrar Bright Eyes’ Nathaniel Walcott med noen særdeles vakre arrangementer som tilfører låtene både melodiøsitet og tyngde i et ellers lavmælt og lett skranglete musikalsk uttrykk. Arrangementer som gir Hutsons varme, sarte og lett vemodige stemme god boltreplass i et lydbildet der blåsere og strykere ofte slipper til. Når Bridgers nydelige stemme dukker opp både litt her og litt der, blir det litt ekstra stas å være lytter, noe såre og tidvis intense «Keep You Down» er et flott eksempel. (EAA)

28. Courtney Marie Andrews: «Old Flowers»

Plata er produsert av Andrew Sarlo. Andrews spiller selv piano og gitar. Hun har med seg James Krivchenia på slaginstrumenter og Matthew Davidson på blant annet bass og diverse tangentinstrumenter. Stemmen til Andrews er i sentrum. Og hvilken stemme hun har å spille på! Hør hvordan følelsene hennes uttrykkes; noen ganger nesten på gråten, andre ganger friskere. Ofte sammen med et nakent piano. Andre ganger lager Davidson og Krivchenia mer uro i lydbildet. Et høydepunkt på plata er «Carnival Dream». Slaginstrumentene til Krivchenias og Andrews’ gjentagende «I may never let love in» gjør sterkt inntrykk. Jeg hørte plata flere ganger før den satt for alvor. Slik er det ofte med gode plater. Andrews forlanger din fulle oppmerksomhet. Det er ikke nok å høre, du må lytte! Etter hvert gir investeringen i albumetavkastning i rikt monn. Dette er ei intens plate som blir å se på mange lister over årets beste album. (TR)

29. JARV IS: «JARV IS»

Midt blant tanker rundt evolusjonen, big bang, fremtidsutsikter, nostalgi og miljøvern, siver det inn et hav med synther, fioliner, mellotron og veldig mye annet snadder. På enkelte av låtene, som for eksempel åpningssporet «Save The Whale», er vokalen til Cocker skummelt lik Leonard Cohens dype røst. Andre steder går tankene til David Bowies svanesang, «Black Star», og på platas mest utfordrende spor, «Sometimes I Am Pharoah», sendes tankene til Scott Walker siste plater. Om du liker Cocker og de ovennevnte artistene, er sjansen stor for at JARV IS vil være en appetittvekkende opplevelse som treffer litt andre smaksløker enn du til daglig lar slippe til. Men, frykt ikke, dette er utvilsomt nok et blinkskudd fra Jarvis Cocker, en av rockens stiligste fyrer. (EAA)

30. The Lemon Twigs: «Songs for the General Public»

Selv om jeg setter stor pris på The Lemon Twigs to første album, sitter jeg likevel med en følelse av at «Songs for the General Public» er deres beste så langt. At de de stort sett fortsetter i det samme musikalske sporet som forgjengerne gidder ikke en gang de lærde å strides om. Vi snakker litt skakke og melodiøse låter som bringer tankene til en herlig miks av artister som Meat Loaf, Queen, ABBA, Todd Rundgren, Phil Saymore, David Essex, Dwight Twilley, The Rolling Stones, Alice Cooper, T.Rex og David Bowie. For å nevne noen få. Arrangementene er svært oppfinnsomme, og det gjemmer seg mange stilige detaljer i et lydbilde som er både storslått og originalt. Vi snakker en herlig miks av rock, powerpop, kammerpop, glamrock og softpop. Og så lenge låtene og tekstene (morsomme, snodige og smarte) er hentet fra den hylla dere vet, må jo dette bare bli både originalt, morsomt og usedvanlig fengende. (EAA)

31. Bruce Springsteen: «Letter To You»

«Letter To You» er noe såpass sjeldent og kjærkomment som en ny plate med Bruce Springsteen som tilsynelatende ikke kommer med andre formål enn å være et bra album til de grader preget av E Street Band. Og bandet er i storform!De mest åpenbare klassikerkandidatene kommer mot slutten. Seks minutter lange «If I was a Priest», platas lengste låt, er en virkelige sugende ballade, med E Street-erne i storform. Assosiasjonene her går ikke bare til klassisk Springsteen, men like mye til en syttitalsk Bob Dylan. Den andre umiddelbare gåsehud-låta er «A Song for Orphans», en human håndsrekning til verdens fortapte og hjemløse, slik jeg svært overflatisk forstår teksten – og dette et klart Dylan-nikk, attpåtil med finspilt munnspill, som melodisk slekter på «Shelter from the Storm». Det er bare å gi seg hen, tross et par relativt uinteressante spor. (MS)

32. Matt Berninger: «Serpentine Prison»

«Serpentine Prison» er nemlig et vakkert, lavmælt, melodiøst og inspirerende album. Et album, som sammenlignet med The Nationals siste plater, er litt mer nedpå og slentrende. Som alltid er stemmen til Berninger skapt for tekster om frykten for at ting ikke fungerer, utilstrekkelighet og andre eksistensielle utfordringene som fyller våre liv. Utfordringer som ikke nødvendigvis gir oss verken svar eller lindring, men som likefullt gjør oss til de vi er. Tenker jeg etter å ha hørt tekstene. Produksjonen til legenden Booker T. Jones er utmerket; det dempede lydbildet er fylt med kassegitarer, tangenter, strykere, blåsere og mange små og lekne detaljer. Noe som tilfører plata både dybde og en sjarmerende, sorgmunter og slentrende tøtsj. Alle de 10 låtene forvarer sin plass på plata. Jeg ville ikke vært foruten noen av dem. (EAA)

33. Otis Gibbs – «Hoosier National»

Otis Gibbs er historieforteller i toppklasse. Plata er spekket med gode låter. Og gode historier. Jeg fascineres av «Mid Century Modern», skal ikke røpe for mye av den historien. Like bra er «Lord Open Road» som bygger seg gradvis opp fra forsiktig orgel og gitaranslag til en råere låt drevet frem av taktfaste trommer. Låten tar utgangspunkt i drapet i 1981 på landstrykeren James H. Langford med kallenavnet Lord Open Road. «Fountain Square Stare» er en fengende låt og en fengende historie om ulovlige konserter for mindreårige i forlatte fabrikklokaler i Indianapolis. Like fengende er «Bill Traylor» om arbeideren på bomullsåkeren som mistet helsa og ble maler i en alder av 85 år på gata i Montgomery. Han malte det han så, rett fra hjertet, ble berømt etter sin død, og bildene stilles ut over hele verden. Han lever videre, også med hjelp av historier som dette; jeg hadde ikke hørt om ham før. (TS)

34. Trevor Beld Jimenez: «I Like It Here»

«I Like It Here» er Jimenez første soloalbum. Et album som frelste meg etter første favnetak. Man skulle nesten tro at Jimenez hadde skreddersydd det til meg. Vi snakker melodiøs, vakker og delikat countryrock med begge beina planta på den amerikanske vestkysten. Vi snakker deilige harmonier, lekne gitarer, sobre tangenter og en sjelfull stemme. Vi snakker peace & love og selvfølgelig utrolig mye annet snacks. Noen ganger blir Jimenez så lett til beins at han med den største selvfølgelighet beveger seg over i softrockens magiske landskap. For meg er «I Like It Here» så til de grader gjennomført at min at kritiske røst er forstummet. Noe som ofte skjer når man faller pladask. Om noen uker eller to vil det trolig dukke opp noen innvendinger, men akkurat nå velger jeg å nyte et album som i mine ører er så godt som perfekt. (EAA)

35. Bob Mould: «Blue Hearts»

Etter det poppete, men kanskje ikke historisk sterke albumet «Sunshine Rock» som kom i starten av 2019, er tidenes nest beste Bob tilbake med noe som kan være hans aller beste soloalbum – i hvert fall det sterkeste siden Sugars «Beaster» fra 1993. Det er deilig velkomment når Bob Mould entrer scenen med den kanskje sinteste musikken han noen gang har laget! Han er frustrert og oppgitt, men ikke på en selvmedlidende eller sippete måte – gitarhelten som oppfant hardcorepop er derimot lynende forbannet! Det kjennes som en renselse! Og da er det på tide at folk som tror at The Pixies og Sonic Youth var de viktigste amerikanske bandene på 1980-tallet både lytter til “Blue Hearts” og går til innkjøp av hele Hüsker Dü-katalogen. (Morten Solli)

36. Karen Jonas: «The Southwest Sky And Other Dreams»»

Karen Jonas tegner karakterer man får sympati for. Mange av dem har uforskyldt havnet i et hjørne det er vanskelig å komme ut av. Som hun synger på et av høydepunktene på plata, «Better Days»: «I can’t let my daugther see me live this way/Where are my better days?». Som lytter får vi bilder av historiene og karakterene på netthinnen. Vi møter først historien om den siste cowboyen på bowlingen, han som pleide å være sjef, han er fortsatt sjef, men konkurransen er borte. De andre har reist videre eller er døde. På fjerde låt, «Pink Leather Boots», finner vi mannen som drømmer om å ta med seg stripperen hjem, kjøpe bil til henne og stifte familie. Låten dras frem av herlige lyder fra bass og gitar. «The Southwest Sky And Other Dreams», må være av de aller beste countryplatene som er gitt ut i år, og av de jeg har spilt aller mest, uansett sjanger. (TR)

37. Old 97’s: «Twelfth»

«Twelfth» består av 12 låter og samlet spilletid er 43 minutter. Allerede fra første låt «The Dropouts», får jeg en sang som passer perfekt til å få hjernen programmert til å flytte den ene foten foran den andre. Noen vil sikkert kalle dette for americana eller alt. country, men for meg er dette pur rock’n roll. Bass, herlig tromme og flotte rufsete gitarer. Så får heller sjangerpolitiet arrestere meg.  Om første låt er perfekt bruksmusikk, er nok «This House Got Ghosts» enda et hakk mer spennende med sine temposkifter og små krumspring. Og det fortsetter, det svinger, det tar tak. Faller jeg litt ned i tempo på løpeturen, er Old 97’s raskt på pletten med en herlig gitarsolo eller piskende trommer som løfter meg frem igjen: «Turn Off The TV», eller på det som er min foreløpige favorittlåt på plata, «Happy Hour». «Twelfth» er fylt med sterke låter til å bli glad av. Når det er sagt, det er også plass til et par pustepauser. Men de er like flotte. Litt ettertenksomme. På herlige «I Like You B

38. Joe Pernice: «Richard»

Popklikk sier vi ALDRI nei til ny musikk fra Joe Pernice, en av våre absolutte favoritter. Comebacket med Pernice Brothers i fjor kåret vi til årets beste utenlandske plate. Det var en nydelig gitarpop’er fullspekket med iørefallende melodier og kanskje mer trøkk enn Joe Pernice har gitt oss på plate før. «Richard» er en langt mer nedstrippet plate. Ja, den er så nedstrippet at her er det i all hovedsak akustisk gitar og Pernices vokal som bærer låtene. Nydelige «Sullivan Street» er den eneste låta som viker litt fra formelen med en fin trompetsolo mot slutten. Når uttrykket er så sparsommelig, så er det Pernices melodiske vokalfrasering og småraspete stemme som utgjør mye av forskjellen fra en hvilken som helst singer-songwriter-plate. Og han treffer, han gjør jo det! Jeg synes vokalen hans uttrykker både livsvisdom og tilværelsens uutholdelige skjørhet på en og samme tid. Ett av de beste eksemplene på plata er «If We Were Better Friends», der Pernice bærer hjertet utenpå skjorta. Nydelig! (EDHO)

39. Håkan Hellström: «Rampljus»

Etter 20 år i manesjen har Håkan Hellström til gode å lage et dårlig eller middelmådig album. Han bare forsetter å sprudle og sjarmere. Og selvom «Rampljus» ikke er blant hans topp tre utgivelser, er det likevel et overflødighetshorn av at album som får lytteren til å danse, synge med og vrikke litt ekstra på stussen. Og det er mer enn godt nok for meg. Det fine med HH er jo at han har maktet å skape et musikalsk landskap som er så til de grader hellströmsk at alt han lager må måles mot ham selv. Med seg på «Rampljus» har han sin gamle våpendrager Jocke Åhlund som tidligere har produsert både «För sent för Edelweiss» og «2 steg från Paradise». Og der er ingen tvil om at Åhlund virkelig har satt sitt preg på «Rampljus» både som låtskriver, produsent og musiker, og at han således skal ha mye av æren for at plata har blitt så bra. (EAA)

40. Kiwi jr.: «Fotball Money» 

Kiwi Jr. ! Merk deg navnet. Denne Toronto-kvartetten har levert en vitaminbombe av de sjeldne med det briljant titulerte og eksemplarisk korte debutalbumet «Football Money» (som her selvsagt refererer til amerikansk fotball, men likevel…) – 27 minutter med hva vi vel litt enkelt kan kalle drivende gitarpop. Alt for mange rock-album i 2019/20 skjemmes av «god lyd», og det gjelder jaggu også veldig mange såkalte indie-band. «Football Money» skiller seg derimot ut: skranglete og energisk framførte, smarte og ikke minst upretensiøse melodier med snert som får fram indie-smilet til denne anmelder og bidrar til fornyet tro på skranglerockens fortreffelighet. (MS)

41. Hazel English: «Wake Up!»

Akkurat som tittelen ber om våknet jeg opp med utropstegn da låtene åpenbarte seg. For selvom jeg elsker americana og rock, digger jeg også ei skikkelig god pop-plate. Og det er nettopp det «Wake Up!» er. Ei skikkelig god plate med drømmeaktige pop-vibber og minst seks tær plantet i rockuniverset. Underveis i lyttingen har assosiasjonen flydd i mange retninger: Phil Spectors lydvegg, solfylte strender, David Bowies «Heroes», Blondie, The Bangles, The Strokes, paraplydrinker, Mazzy Star og Aimee Mann for å nevne noe/noen.De fleste låtene på «Wake Up!», som stort sett er uhyre iørefallende, støttes opp av særdeles stødig tromming og mange tøffe innfall fra diverse gitarer. Låtene beveger seg tidvis framover på en effektiv og strukturert måte, noe som har resultert i at denne anmelderen har blitt fullstendig avhengig. Med tanke på at dette er et debutalbum er jeg sabla imponert. (EAA)

42. Chuck Prophet: «The Land That Time Forgot»

Det er ei variert plate Chuck Prophet serverer oss. Vanligvis er Chucks formel den klassiske rockformelen: Bass, trommer, gitarer. Denne gangen har han utvidet arsenalet med steel gitar, piano og sikkert enda mer. Nydelig backingvokal fra Chucks kone, Stephanie Finch, setter preg på mye av plata. Musikken kan sikkert betegnes som americana; litt folk, litt rock og litt country. På spenstige «Womankind», der Chuck synger om at kvinner har egenskaper menn ikke kan konkurrere med, får vi et snev av sekstitallspop. Og på duetten med kona, rockeren «Marathon»- en sang om å danse hele natta- er det også innslag av elektronika. Her får vi 12 flotte låter, 43 minutter! Låtene er skrevet i samarbeid med Kurt Lipschutz (Klipschutz). En ny solid plate fra Chuck Prophet. Han svikter oss ikke denne gangen heller! (TR)

43. Kristofer Åström: «Hard Times»

Denne gangen har Åström samlet et habilt band og dratt av gårde til et studio i de värmlandskeskoger. I løpet av tre dager spilte de inn et vellydende country-rockalbum der instrumentene er gitt et luftig lydbilde og Åströms vokal er navet som låtene kretser rundt. Åströminnehar den fine evnen det er å skrive låter der melodiene sakte, men sikkert smyger seg rundt og til slutt omsvøper lytteren med gjenkjennelige hooks og melodisignaturer. Dette er spesielt åpenbart på de saktebrennende Neil Young-rockerne her, som innledende «Inbetweener» og avsluttende «Night Owl». Låter som «In the Daylight» og  «Another Love» er roligere, mer akustiske numre, hvor melankolien sitrer. I førstnevnte tror jeg det er sviket fra ungdomsforelskelsen som gjenfortelles, mens duetten «Another Love» (sunget sammen med Britta Persson) antyder en mer generell kjærlighetslede. Trist? Ja. Nydelig? Ja! (EDHO)

44. Gary Olson: «Gary Olson»

Popklikk betatt av disse nøye arrangerte pop-perlene. Det er melodiøst og med nok hooks som drar oss inn i låtene gang på gang. «Navy Boats» er neddempet gitarpop, med en distinkt bass og sakte krypende strykere som løftes av en novelle-aktig tekst. Kammerpopen i låter som «Giovanna Please», «Postcards from Lisbon» og «All Points North er florlett balsam for ørene! Spesielt sistnevnte er en favoritt, med en helt uimotståelig hook i refrenget. Det er ikke bare neddempet pop dette, i låter som «Some Advice», «Afternoon Into Evening» og «A Dream for a Membory» økes tempoet en anelse. Strykerpopen i «Diego It’s Time» og «Tourists Taking Photographs» er noe av den beste voksenpopen du får sjansen til å lytte til i år. Jeg lover deg, når du er lei overprodusert tullepop på radioen, så bør du heller låne øret til Gary Olson og låter som dette. Denne burde vært listet på alle radiokanaler med sans for god og intelligent musikk! (EDHO)

45. Jason Isbell and the 400 Unit: «Reunions»

«Only Children» er en av platas mykere sanger, den innledes forsiktig med akustisk gitar. En forsiktig og antydende melodi i beste Isbell-tradisjon. Nydelig. Av de tøffere, og aller beste låtene på plata er «Overseas». Her er det Neil-Young-gitar som gjelder. «It Gets Easier (but it never gets easy)» handler om Isbells utfordringer med å håndtere et liv i edruskap, morsom på en god og kanskje litt vond måte. Her støttes han igjen av kona Amanda Shires’ fele. Hun vet hva Isbell må håndtere. Sterk kost. Og helt til slutt får vi «Letting You Go», om at den tøffeste delen av barneoppdragelsen er å se på at barna skal ut i verden på egenhånd. En perfekt avslutning. Gjennom Jason Isbell har jeg funnet en artist jeg kommer til å følge i spenning fra utgivelse til utgivelse. (TR)

46. Maria McKee: «La Vita Nuova»

Endelig er Maria McKee, 13 år etter sin forrige utgivelse, tilbake med «La Vita Nuova», ei plate som trolig er hennes beste så langt! For hver gjennomlytting  dukker det opp nydelige detaljer rundt nesten hvert hjørne.Omgitt av et lass med strykere, tangenter og noen gitarer her og der, synger McKee så vakkert og følelsesladet at månen nesten faller ned. Tekstene er så til de grader poetiske, litterære og personlige at man bør lytte litt ekstra etter. At hun har hentet inspirasjon fra Dante, Keats og Blake, for å nevne noen, gir plate en ekstra dimensjon – hun tør å være både hudløs, romantisk og svulstig uten at det vipper over i det patetiske. Både på det personlige og det musikalske plan er dette, slik jeg oppfatter det, et album som handler om både forandring og bevegelse mot noe nytt. Om det nye livet – «La Vita Nuova». (EAA)

47. Fleet Foxes: «Shore»

«Shore» er en sånn plate som bare flyter av gårde uten å gjøre seg til. Det tidvis friksjonsløse lydbildet er svært behagelig og melodiene er stort sett så sterke og velvillige at man som lytter lett lar seg forføre. Om jeg må velge meg en favorittlåt, går jeg nok for «Sunblind». En uendelig vakker sang der rillene fylles med kjærlighet til artister som Richard Swift, John Prine, Bill Withers, Judee Sill, Elliott Smith, David Berman og Arthur Russell. Artister som ikke lenger er med oss. Ja, også må selvfølgelig også ultrafengende «Can I Believe You» nevnes. Om du liker en lett blanding av kammerpop, rock og engelsk folkrock, der nydelige harmonier ofte svever rundt i lydbildet, er «Shore» definitivt en plate for deg! (EAA)

48. Joe Ely: «Love in the Midst of Mayhem»

Vi får tidløse sanger skrevet av Ely mellom 1973 og 2019. Lydbildet er flott: I sentrum står Joe Elys varme stemme. Ellers gitar, tromme, bass, keyboard og trekkspill. Dette er ei hjertevarm plate. Vi får igjen et eksempel på at tidligere uutgitte låter kan holde høy standard. Første sang er nydelige «Soon All Your Sorrows Be Gone» skrevet helt tilbake i 1973. Låten «Garden Of Manhattan» starter rolig, etter hvert skrus tempo opp noen hakk. Vi nærmer oss røft rocklandskap; en herlig låt. Jeg tolker denne låten som en hyllest til hverdagsenglene blant oss. Og det fortsetter med fine «A Man And His Dog», en hyllest til de små gleder. «Your Eyes» er én av flere flotte ballader på albumet, én av flere mer tradisjonelle kjærlighetssanger. Det er i det hele tatt mye å glede seg over på denne plata. (TR)

49. HAIM: «Woman In Music PT. lll»

Etter noen gjennomlyttinger beit det lekne og litt tilbakelente lydbildet seg fast. Det som ved første gjennomlytting syntes uforløst og vinglete, satt nå plutselig som ei kule og vips så åpenbarte det seg et album der vestkystrock sånn cirka 1978 gikk hånd i hånd med soul og pop. At lydbildet er skreddersydd 2020 er det ingen tvil om, og trolig også årsaken til at det at jeg umiddelbart steilet litt, men så lenge låtene og referansene treffer, sitter vi igjen med det som kjapt ble et av årets sommeralbum for min del. For dette er definitivt musikk som flyter avgårde på en bølgetopp med minst en paraplydrink i favnen. Når det gjelder musikalske referanser er det nærliggende å tro at søstrene Haim har hørt ganske hyppig på Vampire Weekend og minst et par Fleetwood Mac-album, og da kanskje først og fremst «Rumour» og «Tusk». (EAA)

50. The Dream Syndicate: «The Universe Inside»

Åpningslåta «The Regulator» – på over 20 minutter – er en improvisatorisk tour de force som har mer til felles med jazzartister som John Coltrane og Pharaoh Sanders enn Long Ryders, for å si det forsiktig. Vi snakker om å hengi seg til et groove, minimalisere antall akkorder, la instrumentene våge og sprelle og se hva som skjer. Det betyr i dette tilfellet en organisk og utflippa småfunky sak som sentrerer rundt noen få motiver som gjentas – vi er på nettopp én akkord – saksofonen som i stor grad preger låta slekter på frijazz og folk som nevnte Coltrane og Albert Ayler.Det er en øvelse som krever mye av deg som lytter. Du må være tålmodig. Det kan gjøre vondt underveis og når du er helt gjennom, er du nesten fysisk sliten. Resten av albumet er litt mer moderat, men hovedinntrykket er en forlengelse av åpningen. Det er liten tvil om at Steve Wynn har laget mer melodisterke plater før – dette er hardcore! (MS)