Jeg har, som de fleste, gått glipp av mange konserter jeg veldig gjerne skulle ha opplevd. Men, sånn er det i en travel hverdag der man knapt nok rekker å gjennomføre halvparten av dagens gjøremål.

Når det er sagt; jeg fikk i løpet av 2022 med meg opptil flere konserter jeg sent vil glemme, og den beste av dem alle fant sted på Sentrum Scene da en gammel favoritt gunna på fra begynnelse til slutt. En musikalsk maktdemonstrasjon som ga meg både bakoversveis og øresus.

Her er mine tre beste konsertopplevelser i 2022:

1. ULF LUNDELL – Sentrum Scene, 9. august 2022. 

«Det är gott att leva. Det är gott att finnas till» sang Ulf Lundell og gjengen fra scenen da konserten nærmet seg slutten. Og han hadde selvfølgelig helt rett, for etter to og en halv time fylt til randen med dundrende rock og avsindige mengder frigjort energi, var det så godt å leve, både for band og publikum, at tiden slik vi normalt kjenner den hadde sluttet å eksistere. Vi var i flytsonen og levde med og i musikken som omfavnet oss. Det føltes så uendelig godt å bare være uten egentlig å tenke over det. For ordene og musikken som strømmet mot publikum fra scenen ga i hvertfall meg et langt og befriende frikvarter fra all elendigheten vi må forholde oss til i disse vanskelige tider der krig, pandemier og kaos dessverre står øverst på dagsorden.

Foto: Herman Berg

Jada, det blir kanskje litt i overkant følsomt når en litt eldre herre skildrer en opplevelse fremført av en enda litt eldre herre på denne måten. Når det er sagt; konserten med Ulf Lundell på Sentrum Scene på tirsdag ga meg en følelse av å være med på noe enda større en bare nok en konsert med en av Nordens største rockpoeter. Det var noe med både låtvalgene og tilstedeværelsen til Uffe, som fikk meg til å føle at jeg var med på noe helt spesielt.

Fra å begynne en anelse forsiktig, bare vokste konserten i styrke og intensitet. Etterhvert var det så mange endorfiner i omløp at man nesten kunne ta og føle på euforien som fylte lokalet. Og alle, absolutt alle, fra Uffe til bakerste mann i lokalet, ble bare gladere og gladere. Tidvis føltes det nesten som å være på et musikalsk vekkelsesmøte, der tre el-gitarer, en uendelig mengde tangenter, en spinnvill saksofon, en tung bass og verdens blideste trommis gang på gang sprengte lykketermometeret. Definitivt kär och galen igjen.

Brorparten av konserten var tungt bevæpnet. Vi snakker høy lyd, og veldig mye el-gitar. Som alltid imponerte Uffes våpendrager Janne Bark med store doser entusiasme og gitarspilling i verdensklasse. Han var tidvis så langt inne i musikken at han nesten svevde. Uffe, for anledning ikledd en relativt sliten bermudashorts, beveget seg stort sett rundt mikrofonstativet og et lite bord på jakt etter enten vann eller et munnspill. Som en vaskeekte rocker sang han rett fra hjertet og med masse energi og overskudd. Også tekstene, da. Det finnes vel knapt en artist i Norden som i like stor grad som Lundell evner å beskrive den verden vi lever i. Tekster som på en og samme tid oppleves som både personlige og universelle.

Når det gjaldt låtvalgene var jeg forberedt på at mange av mine Uffe-favoritter var milevis unna setlista. Noe som skulle vise seg å stemme. Og som muligens for noen, kunne oppleves som en skuffelse. For meg betydde det lite, fordelen var nemlig at mange litt mindre kjente låtperler, fikk skinne. Som for eksempel «Tilsammans vi två» og «Ut ikveld» fra «Jolly Roger», som fikk æren av å åpne konserten før en deilig versjon av «Levande og varm» tok oss videre med på ferden. Tre låter som fungerte aldeles utmerket før de ble etterfulgt av «Evangelina» og deretter en var og nydelig versjon av «Senare år». Gud bedre meg for en låt, og for en tekst!

Og så braket det løs for alvor i en svært kraftfull og drivende god versjon av «Omaha», som ble etterfulgt av en underholdene og lun anekdote fra Uffe om hans og bandets skranglete busstur til Oslo. En anekdote som ble etterfulgt av en sublim versjon av «Roadhouse Kirscheim». Bare å lytte på teksten var verdt inngangspengene alene. Tangenter, kassegitarer, dempede el-gitarer og Uffes stemme. Stort bedre kan det ikke gjøres der jeg kommer fra (som fattern pleide å si).

Etter en fin og leken versjon av «Snöen faller och vi med den», dukket det opp en rå og hardtsparkende versjon av «Den vassa eggen» der Janne Bark briljerte og Uffe sang med malm i røsten. På «Ryggen fri» ble det allsang og massiv applaus fra et mildt sagt engasjert publikum. Et heftig engasjement som forble inntakt både på og foran scenen resten av konserten. De fem neste låtene, «Om det här är vinter», «Förlorad värld» (New Jersey-Uffe), «Kär och galen», «Aldrig nånsin din clown» (herregud for et trøkk! Får vi snart taket i hodet?) og «När jag kysser havet», fremsto som en ren triumfferd, før det hele, etter en munter anekdote om Uffes formiddag i Oslo, ble forløst i en helt vanvittig potent og øsepøsende versjon av «Chans».

Etter cirka to timer i manesjen takket Uffe og gjengen for seg, men publikum ville definitivt ha mer, og fikk selvfølgelig det i form av tre gitardrevne og svært energiske versjoner av «Om jag hade henne», «(Oh la la) Jag vil ha dej» og «Gott att leva». På de to sistnevte tok det fullstendig av. Allsang herfra til evigheten og en sprudlende Uffe som blant annet fikk med seg Janne Bark på å utforske musikkhistorien. Spinnvilt og veldig gøy! Instrumentene kaptes om å overgå hverandre. Igjen og igjen, før «Gott att leva» ble avsluttet med et brak. En avslutning som fikk publikum til å gå fullstendig bananas. Armer og bein overalt. Gledestårer og svetteringer forårsaket av det som betingelsesløst må kunne klassifiseres som en musikalsk maktdemonstrasjon.

Da bandet, etter nok en liten pause, entret scenen for siste gang, hadde støyrockerne Uffe og Janne hentet fram kassegitarene. Det var tid for «Baby om morgonen», en usedvanlig vakker låt som ble fremført med hjertet i halsen og ro i sjelen. En øm, stillferdig og verdig avslutning på en konsert som for alltid vil bli husket for de av oss som var der. En konsert der det kompromissløse og det vakre gikk hånd i hånd, og som ble avsluttet med følgende ord:

Så kom hit, min vän
Jag vill älska dig varsamt
Älska dig vansinnigt nu
För ganska snart ska jag flyga iväg

Fire setninger som på nydelig vis oppsummerte konserten jeg akkurat hadde vært vitne til. En konsert som fikk meg til å kjenne mer enn litt ekstra på hvor sanseløst godt det er å leve og være til når man i felleskap opplever at det, ved hjelp av musikkens kraft, på ingen måte er umulig å flytte fjell.

2. WILCO – Loaded, Oslo, 11. juni 2022

Det regnet og det regnet. Tor ville liksom ikke gi slipp. Noe som resulterte i at jeg tilbrakte en snau halvtime i pølseboden i salgsområdet tyggende på en aldeles nydelig pølse. Da det var klart for Wilco, hadde regnet trukket seg litt tilbake, men det lå fremdeles på lur.

Da en blid og lun gjeng entret scenen, falt det kun noen små, lette regndråper ned over den forventningsfulle folkemassen foran scenen. At dette skulle bli en av de fineste konsertene undertegnede har sett på mange år, var ikke akkurat innenfor rekkevidde der jeg stod og hakket tenner iført en gjennomvåt parkas jeg trodde var vanntett.

Bandet gikk ut i et rolig tempo med blant annet nydelige versjoner av «I Am My Mother», «Cruel Country» og «Hints» fra den nye plata si, «Cruel Country». Lyden og samspillet gjengen imellom var så til de grader perfekt fra første anslag, at forventningen umiddelbart steg til uante høyder. Selv om jeg elsker den nye plata, var jeg litt spent på hvordan låtene ville fungere live. Noe jeg altså fikk svar på umiddelbart.

Da Tweedy og gjengen dro i gang en av klassikerne fra «Yankee Hotel Foxtrot», «I Am Trying To Break Your Heart», tok det fullstendig av for både bandet og publikum. Hele bandet slo bokstavelig talt ut i full blomst, mens himmelen nok en gang åpnet seg og vannet publikum foran scenen. Men akkurat det var det ingen som brydde seg om. Selv var jeg fanget i en tilstand der nytelse og begeistring lukket porten for andre og forstyrrende inntrykk.

Kombinasjonen av gamle og nye låter var perfekt, og absolutt alle fungerte i egenskap av å være seg selv og som del av en større enhet. Sømløst skled låtene over i hverandre. Vekslingen mellom litt nedpå country til lange støyete partier, opplevdes som brødre og søstre i en usedvanlig oppegående familie.

I løpet av 1 time og 30 minutter, leverte Wilco cirka 20 låter (oppslukt av nuet mistet jeg litt tellinga). Og jeg likte hele bønsjen. Tweedy er nemlig en mester i å forene det enkle og melodiøse med det kompromissløse og utfordrende. Vi fikk låter fra stort sett hele katalogen og vanvittige fete versjoner av gamle klassikere som «Jesus, Etc.», «Wilco (The Song)», «Via Chicago», «At Least That’s What You Said», «Heavy Metal Drummer», «Box Full Of Letters» og «Impossible Germany», for å nevne noen. Sistnevte var som alltid en helt utenomjordisk versjon, der bandet ga absolutt alt og litt til. Ikke umulig i der hele tatt!

De nye låtene beviste at de holder høy klasse også live (plata er helt fantastisk). Foruten de tre låtene nevnt innledningsvis, fikk vi også nydelige versjoner av blant andre «All Across The World», «Tired Of Taking It Out Of You», «Story To Tell», «A Lifetime to Find» og «Falling Apart (Right Now).

Selv hadde jeg stor glede av å følge med på samspillet mellom bandmedlemmene. Ikke bare er de proffe til fingerspissen, de virker også oppriktig interessert i hva de andre til enhver tid foretar seg. Som bandleder, ofte kun utstyrt med en kassegitar, er det fascinerende å observere hvordan Jeff Tweedy gir de andre i bandet både oppmerksomhet og tumleplass. Måten han observerer, smiler og lever seg inn i de andres fortreffeligheter er rett og slett nydelig å være vitne til.

For selv om Tweedy utvilsomt er sjefen, og synger og spiller gitar som en gud, er Wilco først og fremst et band, ikke et enmannsforetak. Et band som per i dag fremstår som nesten utilnærmelige, for det de leverte i går var musikalsk magi fra hylla over den aller øverste hylla.

Det er selvfølgelig lett å bli fullstendig trollbundet av Nels Clines pedaltråkking og gitarspilling, noe man selvfølgelig også skal, men John Stirratts stødige bassing og nydelige koring, Pat Sansones tangentarbeid og allsidige gitararbeid, Glenn Kotches tettsittende og nyanserte tromming og Mikael Jorgensens eminente og tidvis subtile bidrag på keyboard og piano, er akkurat like viktig for å få fram bredden i Wilcos musikalske register.

Da jeg ruslet hjem, slo det meg at Wilco, i min lille, men akk så utsøkte verden, trolig er verdens beste band. Et band som har en unik evne til å forvandle meg til en lykkelig og svært tilfreds fyr.

3. NICK LOWE & LOS STRAITJACKETS, Rockefeller, torsdag 22. september.

Konserten begynte med en litt saktegående versjon av klassikeren «So It Goes», noe som fungerte fint selvom lyden var litt dårlig innledningsvis. Iført en nydelig skjorte og sine karikarisktiske sorte briller, fortsatte konserten med deilige fremføringer av «Raging Eyes» og «Whitout Love». Særlig sistnevnte satt som ei kule.

Foto: Herman Berg

Omgitt av en fire maskekledde menn, la oss kalle dem Los Staitjackets», var Nick Lowe godt ruster musikalsk. To el-gitarer, trommer, bass og Lowes kassegitar bidro til særdeles høy stemning blant et jovialt og entusiastisk publikum fra første nanosekund. Personlig ble jeg en smule engstelig, for i mitt univers manglet det en tangent eller tre, men engstelsen nådde aldri bristepunktet, selvom flere av låtene i Lowes katalog er skreddersydd for denslags. Låter det (dessverre) ikke var plass til med denne besetningen.

Etter «Whitout Love» benyttet Lowe anledningen til å takke publikum for fremmøte, og fortelle lett ironisk at han skulle spille tre-fire smash-hits, grave dypt i katalogen og muligens hente fram et par coverlåter. Med et digert glimt i øyet la han også til at fordi låtene var såpass korte, ville det bli lite prating om været mellom låtene, men at vi ikke måtte ta det personlig.

Da pratinga var unnagjort fremførte Nick og tvangstrøyene en varm og fin versjon av balladen «Rome Wasn’t Buildt in a Day», for de kastet seg ut i «Shting-Shtang», som i min bok fungerer langt bedre live enn på plata. Etter dette fulgte friske og velspilte versjoner  av «Lay It On Me Baby», «Live On A Battlefield», «Somebody Cares For Me» og «Tokyo Bay», før Nick The Knife forlot scenen for å stryke skjorta si.

Så langt en meget bra gjennomført konsert på alle punkter.

Deretter overtok Los Straitjackets scenen i cirka 20 minutter, der de fremførte instrumentalversjoner av gamle coverlåter ikledd rockabilly og surfeklær. Helt greit, men litt i lengste laget, for en mann som meg.

Men så, etter at Nick «The Basher» entret scenen med nystrøket skjorte, falt alle brikkene på plass igjen. Først med en forrykende versjon av «I Went To A Party», og en enda mer forrykende versjon av «Half a Boy and Half a Man». Deretter fulgte en av kveldens største høydepunkter, nydelige «Blue on Blue», der Lowe midtveis i låten, kun akkompagnert av kassegitaren sin, sang så vakkert at jeg nesten døde av glede.

Da herlige «Trombone» ble etterfulgt  av klassikeren «Cruel To Kind», en låt jeg elsker herfra til evigheten, ble jeg omfavnet av en lykkefølelse som bare vokste i styrke etter å ha vært vitne til en fantastisk versjon av «Heart Of The City», der Los Straitjackets virkelig trykket hardt på pedalene. Og akkurat da jeg tenkte at bedre blir det ikke, dukket lyden av nydelige «What’s So Funny ‘Boat Peace, Love and Understanding» opp i rommet.

Jøye meg!

At «I Knew The Bride (When She Used To Rock And Roll)» deretter entret scenen, føltes også helt greit. En låt som ble spilt så mange ganger i løpet av 80-tallet at jeg fremdeles kan teksten.

Etter en obligatorisk runde med takk for oss, dukket Los Straitjackets opp på scenen igjen med nok en låt. Lowe forble backstage for å stryke skjorta enda en gang før han entret scenen med «When I Write The Book» under armen. Noe som selvfølgelig ikke kunne gå galt. Etter nok en snarvisitt bak scenen, dukket Lowe opp for siste gang, denne gangen helt alene, og fremførte en aldeles nydelig versjon av «Heart» med innlagte hjerteslag.

Mens jeg stod der og lyttet til hjerteslagene, slo det meg hvor perfekt rollen som «Crooner-Nick» kler Lowe. Hvordan den varme stemmen hans fyller rommet med andakt. Og at jeg sånn sett skulle ønsket meg flere låter med kun Lowe og gitaren. Noe jeg hadde gleden av å oppleve for cirka 15 år siden da han på Logen i Oslo blåste meg fullstendig av banen.

Men det slo meg også at jeg i løpet av en konsert med Nick Lowe anno 2022, mye takket være lydbildet, nå og da tenkte på de første platene til Graham Parker & The Rumour og flere av platene John Hiatt ga ut på 80-taller. To artister jeg setter uendelig stor pris på og som begge brukte Lowe som produsent den gang da.

Å vurdere en Nick Lowe-konsert er således en ganske komplisert øvelse, all den tid mannen kan spille på stort sett de fleste strengene i det musikalske universet. Og at det derfor alltid vil være ting man savner eller ønsker mer av. Men, uansett hvordan man snur og vender på det, leverer alltid Nick Lowe varene. Noe som definitivt også var tilfelle på torsdag kveld, da han omringet av maskekledde menn, og uten tangenter, sendte publikum hjem med bankende hjerter (boom-boom), smilerynker og et brennende ønske om at Lowe så snart som mulig dukker opp på en scene i nærheten av der vi bor.