James Brown forsvant første juledag for seks år siden. Fortsatt er det et gapende tomrom etter «The Godfather of Soul» som ingen greier å fylle. Men det gjøres anstendige forsøk…Hvis man tar en kikk på tidlig James Brown skjønner man hvorfor det er så vanskelig å matche JB. Mannen så muligens ut som han stadig rappet elskerinnenes mest outrerte parykker, men han hadde et arsenal av «moves» som til og med Michael Jackson slet med å overgå.
Her er kanskje noen av de mest kjente dansetrinnene, i «Night Train», fra et liveshow i 1964.
Ta for eksempel Vintage Trouble. For én drøy uke siden spilte bandet på David Lettermans «Late Show» og for tiden varmer de opp for The Who på Quadrophenia-turneen. Den 43 år gamle frontfiguren Ty Taylor har fått en ny vår etter at han fjernet mohawk-frisyren og dro på seg retro-dressen.
Tar du en kikk på Letterman-gigen vil man kjenne igjen enkelte av stegene som JB udødeliggjorde. Men sjelden har noen vokalist anstrengt seg så mye som Ty Taylor for å få opp stemningen i det berømte talkshowet.
Og Vintage Trouble svinger, egentlig som bare helvete. Her er «Blues Hand Me Down».
Det ryktes at bandet (helt uforståelig) fikk en fridag under sommerens Norwegian Wood-festival i Oslo, selv om Lenny Kravitz var på pletten. I Bergen spilte det utrolig energiske soul/blues/rock-orkesteret for fulle mugger på Bergenshus festning og fikk glimrende respons.
Norwegian Wood-ledelsen forsøker nå desperat å rette opp denne åpenbare glippen ved å hyre inn Charles Bradley and His Extraordinaires. De skal varme opp for Rod Stewart på søndagen i 2013-utgaven av festivalen.
Bradley albumdebuterte i 2011, i en alder av 63 år! En debut som tildels skyldes at han gjennom dagjobben som rørlegger ble satt til å reparere toalettene til plateselskapet Daptone i New York.
En representant fra plateselskapet oppsøkte ham på kveldsjobben som sanger på en sliten klubb i Brooklyn. Der fikk han oppleve Bradleys strålende versjoner av klassiske soul-låter og etter hvert fikk artisten kontrakt med Daptone Records.
Kallenavnet til Bradley er «The Screaming Eagle of Soul», og han livnærte seg frem til albumdebuten i fjor som James Brown-imitator under navnet «Black Velvet».
Likheten er i hvert fall skremmende. I dokumentaren «Charles Bradley: Soul of America» ser vi hvordan han bryter ut av James Brown-skyggen og legger grunnlaget for sin egen karriere.
Artisten, som rømte hjemmefra i en alder av 14 år, nesten døde av penicilinsjokk og mistet broren i et drap, har absolutt grunn til å vrenge sjelen sin. Her opptrer han på en sommerfestival i USA.
Og til slutt må vi bare minne om en Popklikk-favoritt vi oppdaget nylig. Lee Fields and The Expressions spilte på Cosmopolite på Torshov i Oslo i forrige måned. Vi får krysse fingre for at soulveteranen, som har holdt på siden 1969, krysser våre veier igjen.
Det viktigste med denne bølgen av James Brown-inspirerte artister er at det resulterer i usedvanlig bra musikk. At de tar på seg en parykk i ny og ned, og beveger seg nøyaktig likt som JB, får heller være. Det er selvsagt ingen som fullt og helt kan erstatte «Soul Brother Number One». Kanskje klarer de heller å etablere sin egen stil i krysningspunktet mellom retroblues og soul revival.
Get Up Offa That Thing!
