“This is Glue” er andrealbumet til Salad Boys fra Christchurch i New Zealand. Det er røffere og mer kantete, og mer fokusert, enn debuten, om du nå skulle ha hørt den.

Vi snakker klassisk jingle-jangle- powerpop, med store og små nikk til 1980-tallets Paisley Underground-band som Rain Parade, Guadalcanal Diary og True West samt The Feelies, tidlig R.E.M, Nada Surf, The Chills og selvsagt urkilder som The Byrds, Grateful Dead, Neil Young.

Og da er faren alltid at musikken ligger for nær inspirasjonskildene til å bli interessant. Variasjon nok i låtstrukturer og virkemidler løfter denne plata til noe mer enn et minste felles multiplum av inspirasjonskildene – heldigvis.

Det starter med det monotone drivet i rockeren “Blown Up”, som midtveis legger inn et gitargir nesten i Queens of the Stone Age-land. Neste låt, “Hatred”, er mer typisk for platas helhetlige inntrykk – to-tre akkorder, et luftig sound med mange gitarer, “svevende” vokal og søt melodi. Rockeren

“Psych Slasher” har et primalt driv som røsker grundig opp. “Right Time” er en midtempo-sak har en av albumets fineste melodier – indie-drivet fargelagt med wah/wah og 12-strengere, en sånn låt du ville elsket på et Teenage Fanclub-album.

Tempoet opp igjen på “Chocking Stick”, mens slide-krydrede “Exaltation” og rolige “In Heaven” plasserer plata tilbake i bandets hoveduttrykk. “Under the Bed” øker tempoet, “Dogged Out” tar oss ned i et nesten rent akustisk leie, med fioliner, drømmende vokal og var melodi.

“Scenic Route to Nowhere” er en deilig avstikker i mer rocka retning, med snakke-vers, syngerefreng og et herlig psykedelisk, gitarkaotisk mellomparti. “Going Down Slow” får besøk av en skjev fiolin til å akkompagnere den lyse stemmen og deppe-stemningen. Avslutteren “Divided” er mørk den også, men mer i platas hovedleie.

Alt i alt et finfint album i denne sjangeren. Neste gang håper jeg Salad Boys tør å strekke formularet enda litt i retning av ytterpunktene på albumet. Det er potensial her for noe vi kan plassere på hyllene enda høyere opp.