Fordi Popklikk alltid kårer årets beste musikk på nyåret; kall det gjerne beinhard kvalitetskontroll, fant vi ut at våre lesere skulle få gleden av å gjenoppdage hva vi mente, og fremdeles mener, er den beste musikken som ble sluppet i perioden 2019-2021.

Så, mens Poklikk-redaksjonen jobber med å ferdigstille årsbestelistene for 2022, kan dere, kjære lesere, grave i hva vi konkluderte med i de tre foregående årene. Ikke glem å sjekke ut spillelisten nederst i saken!

ÅRETS BESTE NORSKE PLATER 2019 

1. The Switch: «Birds of Paradise» (album)

The Switch har laget et meget vellydende album; de sier selv at noe av målet har vært å lage en gjennomført lydopplevelse. «Birds of Paradise» er en plate som er skapt for godlytting i den beste plassen foran anlegget eller med noen gode hodetelefoner.Ikke misforstå: det er ikke en plate kun for medlemmer av hifi-asylet. Låtene står fremst her. Åtte i tallet, alt fra relativt konsise pop-låter til et par mer utflytende eksperimenter i gitarpopens randsone. «Eyes Up» åpner det hele, en intrikat pop-låt med ganske sterke elektroniske impulser og en bunn som ikke er helt vanlig i den streitere delen av gitarpopen før låta tilføres mye luft i refrenget med nydelig koring og strålende vokal fra Sagbråten. Låta setter standarden, melodiene som ligger til grunn er sterke, men det er de intrikate arrangementene og små instrumentelle innstikkene som virkelig stikker seg ut på «Birds of Paradise», en plate som vise seg å bli et stykke norsk pophistorie. (Espen D.H.Olsen)

1. Ida Jenshus: «From This Day On» (album)

På sitt sjette album kliner Ida Jenshus til med et usedvanlig melodiøst og vakkert album der pop, rock og country kastes opp i den samme musikalske gryta. Og dæven som hun synger! Jenshus’ stemme er så fintfølende, finstemt og nydelig at man av og til må klype seg i armen. For meg er «From This Day On» først og fremst et popalbum, der det umiddelbare og sofistikerte sitter i forsetet. Når det er sagt; At jeg ofte tenker på artister som Kate Bush, Maria McKee og Kirsty MacColl, forteller noe om det musikalske spennet på skiva. Noe det spenstige og luftige lydbildet, som tilfører flere av låtene en nesten drømmende og mystisk dimensjon, skal ha mye av æren for. Når så godt som alle låtene lokker fram jubelbrølet inni meg, sier det seg selv at dette er en aldri så liten triumf av ei plate. (Espen A. Amundsen)

3. Frank Hammersland: «Atlantis» (album)

Låtene på «Atlantis» er relativt lyse i arrangementene og instrumenteringen, men det ligger et alvor og livserfaring i flere av tekstene. Det er ikke alltid verden går på skinner, for noen av oss verre enn andre. Som for eksempel i den den bass-drevne balladen«Monday». Etter to-minutterspop-perlen «Down the Milky Way», dukker min favorittlåt opp: «Hours in the Ashtray». Det må være en av de fineste pop-låtene som er sluppet i Norge de siste årene. Her crooner Hammersland om det å kjempe mot de mørke skyene vi av og til opplever. «Atlantis» er ikke like umiddelbar som en del av Frank Hammerslands tidligere plater og prosjekter. Melodiene smyger seg litt mer under radaren, men etter flere lyttinger kommer både de og de fine arrangementene klarere fram i dagen. (EDHO)

4. I Was A King: «Slow Century» (album)

På «Slow Century» har I Was A King gått «ad fontes» og hanket inn selveste Norman Blakefra Teenage Fanclub som produsent. Ringen er altså tilsynelatende sluttet siden bandet slo gjennom med singelen «Norman Bleik» på debutplata fra 2009. Resultatet er en slående bra plate der myk powerpop av og til møter et litt drømmende pop-uttrykk kjent fra Anne Lise Frøkedals soloplater. Powerpopens skimrende gitarer og en stødig rytmeseksjon er basisen i de fleste låtene, men det er virkelig vokalharmoniene og samsyngingen til Strømstad og Frøkedal som løfter det hele ett hakk eller to. «Slow Century» er en effektiv og konsis plate. De tolv låtene gjøres unna på rundt halvtimen. (EDHO)

5. Erlend Ropstad: «Brenn siste brevet» (album)

Erlend Ropstad leverer med trass, vilje og ubøyelig opposisjon, ni nye låter. Alle er av høy kvalitet.  Samtidig gir han nytt håp til rock med engasjement og høyspente elektriske gitarer. Det er ikke behov for fredning, støtteordninger eller musealt eierskap, likevel. Denne plata er fandenivoldskfresk og tidsmessig relevant. På «Brenn siste brevet» er det mye å like. Et insisterende deja vu med musikkens rungende frihetsbrøl. Sangene kan knyttes til en stolt svensk/norsk tradisjon, med inspirasjon fra Springsteen på sitt aggressivt og melodisk beste. (Eivind Sigurd Johansen)

Sjekk ut hele lista her

ÅRETS BESTE UTENLANDSKE PLATER 2019

1. Joel Alme: «Bort bort bort» (album)

Låtene på «Bort bort bort» beveger seg i det samme musikalske landskapet som Jonathan Richman, tidlig Van Morrison, Håkan Hellströms første skiver, og da kanskje spesielt «Ett kolikbarns bekännelser», og Thåströms «Skebokvarnsv. 209». Ja, også litt Motown her og der! På 28 minutter og 10 sekunder makter Alme og skape så mye musikalsk magi at de fleste artister i universet får så hatten passer. Musikk der soul, pop og rock veves inn i hverandre på utsøkt vis. Måten Alme evner å plassere sylskarpe tekster og iørefallende melodier inn i et lydbilde bestående av særdeles vakre arrangementer, er sjelden vare. Alle låtene er små forundringspakker som bare sitter og venter på å bli spilt igjen og igjen. Tekstene, som handler om de små, men akk så store tingene i livet, er tidvis så såre og hudløse at man ikke kan unngå å bli berørt. Men det er også plass til både håp og framtidstro. (Espen A. Amundsen)

1. Pernice Brothers: «Spread the Feeling» (album)

Pernice Brothers har hele tiden kretset rundt låtskriver, gitarist og sanger Joe Pernice. Han lager gitarpop med lette folkrock-tendenser, følsomme og smarte tekster og melodier alle pop-elskere bør tilbe! «Spread the Feeling» er et nydelig album som bør få alle tidligere fans til å spisse ørene og nye bør strømme til. Pernice Brothers er på sitt beste når det høres ut som Joe og bandet nesten ikke prøver. Catchy melodier, hooks, perfekte gitarer og smarte tekster strømmer ut av høyttalerne eller hodetelefonene, og det føles rett og slett bare helt riktig. Uanstrengt er ordet jeg leter etter. Joes vokal er av den litt sarte, men troverdige sorten og resten tar bandet seg av. Av og til er det kammerpop, andre ganger powerpop eller en akustisk ballade. Perfekt pop er det okke som! (Espen D.H. Olsen)

3. Young Guv: «Guv I og II» (album)

Ta en kanadier med gitarjobber i punk og hardcore-band, flytt han til Brooklyn i New York City, plasser han i en trang leilighet… og ut kommer noe av den mest fengende gitarpopen i 2019! Young Guv lager gitarpop og powerpop som uten blygsel drar veksler på det mange av oss holder som sjangerens storhetstid, altså 90-tallet. «Patterns Prevail» ville plasset perfekt på Teenage Fanclubs fine rekke av plater fra det nevnte tiåret, mens «Roll With Me» får meg til å tenke på den tida da The Lemonheads fortsatt ga ut latterlig fengende kassegitar-låter med en solid dose attitude. Det låter friskt og ekstremt fengende. Ben Cook kaster ikke bort tida, låtene er kontante og rett på sak. På «Didn’t Even Cry» dras man inn i Young Guvs univers i løpet av 10 sekunder! (EDHO)

4. Fruit Bats: «Gold Past Life» (album)

Fruit Bats har mange likhetstrekk med artister som Crowded House, The Shins, Pernice Brothers, Kinks og Paul Kelly. Hvilket igjen betyr at Fruit Bats lager svært melodiøs popmusikk som det er nesten umulig ikke å bli svært glad i. Låtene på «Gold Past Life» er pakket inn i et varmt, luftig og delikat lydbilde der både tilbakelente synther og steelgitarer leker seg i bakgrunnen. Det føles nesten som om låtene svever rundt i en luftballong. Flere av sangene drives framover av ivrige kassegitarer og tangenter som tilfører musikken en positiv og smittende energi. Men også når tempoet senkes en anelse, slår det gnister. Når platas tre ballader også treffer blink, er det bare å sette elleve kryss i taket og vurdere å hente fram barnetroen igjen. For vi er definitivt frelst! (EAA)

5. Big Thief: «Two Hands» (album)

Big Thiefs andre album for året, «Two Hands», ble overraskende sluppet i begynnelsen av oktober. Det er fortsatt den nedstrippete folk-rocken som står i sentrum, men det skurrer og bråker anelsen mer. Gitarist Meek får større albuerom, hvilket gjør «Two Hands» til en mer dynamisk plate enn forgjengeren «U.F.O.F.». Melodiene står også mer fram, noe singelen «Forgotten Eyes» er et godt eksempel på. Lenker synger med samme sedvanlige bredde, men det er mer vibrato og følelse i flere av låtene. Tekstene virker å være enda nærmere Lenkers hjerte, det er store følelser og skjøre relasjoner på spill. Indie-rockeren «Not» er platas omdreiningspunkt. En seks minutter lang låt med hjertet utapå, drapert i varierte gitarøvelser og en drivende rytmeseksjon. En av høstens aller beste låter! Big Thief høres ut som et band med mye på hjertet, som bare er i starten på en særdeles kreativ periode. (EDHO)

Sjekk ut hele lista her

ÅRETS BESTE NORSKE PLATER 2020

1. Øyvind Holm: «After The Bees» 

Med «After the Bees» har Øyvind Holm åpenbart fått utløp for en mer rendyrket pop-sensibilitet. Det er til tider storslått som i innledende «Gut Feeling» som er en strykerdominert pop-låt med utsøkt produksjon, der vibrerende strykere ligger som et fløyelsmykt teppe over en rullende bassgang og Holms karakteristiske vokal. I «Any Other Day», som avslutter A-siden på vinylutgaven, er det strippet helt ned til en akustisk gitar, men som alltid med en fin melodi som utgangspunkt. Dette spennet er en åpenbar styrke ved plata. Etter andrelåta«Leeway», en drivende god gitarpop-dänga som svenskene kaller det, så kunne man kanskje tenkt at her blir det mer av det samme. Men, neida, «After the Bees» er en strålende tangentbasert ballade der gitarene får lov å krydre uten noen gang å skurre for mye. «Double Windsor» er en mer klassisk gitarpop-låt, mens duetten «Masterplan», med Ida Jenshus, åpenbart bør inn på radiolistene. (Espen D.H. Olsen)

2. Little Hands of Asphalt: «Half Empty»

Popklikk elsker god popmusikk av mange ulike fasetter. Little Hands of Asphalt er lyden av den typen musikk som deler av redaksjonen nærmest har vokst opp med. Vi bruker begrepet tidløst litt for ofte kanskje, men denne gangen er det virkelig på sin plass. «Half Empty» er en godtepose av lavmælt indie-pop som går utenpå trender eller tidsånden. Ved første gjennomlytting av plata var den «fin», men etter hvert har et lite mesterverk åpenbart seg. Dette er en kvalitet ved alle virkelig gode plater, man tror kanskje den er forstått etter en kjapp lytting, men så siver det fram nyanser og detaljer ved gjentatt lytting. Dette gjelder både det musikalske, låtarrangementer og Lyseids meget gode tekster. Denne triumfen av en plate holder kvaliteten helt inn. Det er ikke et eneste hvilespor her. Gitarlåta «Accidents & Time» er passende euforisk før akustiske «The Buildings, Thenthe Trees» avslutter det hele; en låt som bevrer av innsikt i livets skjørhet. Takk! (EDHO)

3. Jørund Vålandsmyr & Menigheten: «Hvite dager, mørke kvelder»

På «Hvite dager, mørke kvelder» utvides det musikalske universet ytterligere fra pop og Bruce Springsteen-rock til musikk mer ala Joakim Thåstrøm og tysk industrirock. Jørund selv spiller gitar med mer selvtillit enn tidligere. Hans autoritet som sanger av toppklasse har det aldri vært tvil om. Jeg har ikke tenkt til å gå gjennom alle låtene på albumet. Du kan sjekke dem ut selv og finne din personlige favoritt. Kanskje ender du opp med de flotte «Stengt opp i et hjørne» eller «Verkesteder». Flotte, storslåtte, utforskende og hardtslående låter. En fest å høre på! Plata avsluttes på beste mulige måte med den vare «Å redigere bort livet». Man skriver gjerne at dette er artistens beste plate så langt, og selv om Jørund & Menigheten vant Spellemann for forrige album, er nok denne enda bedre. Om de igjen blir nominert til Spellemann og skulle få en pris, er det dermed mer enn fortjent, men finn enn annen pris enn countryprisen! (Tormod Reiersen)

4. The Northern Belle: «We Wither, We Bloom»

På sitt tredje album, «We Wither, We Bloom», slår The Northern Belle ut i full blomst. Noe jeg allerede mistenkte etter å ha hørt de tre singlene, «Gemini», «Remember It» og «Late Bloomer», som bandet slapp som teasere før albumet så dagens lys. Tre herlige låter i krysningspunktet pop/americana som bokstavelig talt nekter å forlate hjernekontoret. Særlig sistnevnte dukker opp både sent og tidlig. På vei til jobb, midt i et møte, på toalettet og i drømmene. Det er uhyre sjelden man hører en låt med et sterkere stayergen enn «Late Bloomer». Alle låtene bærer hjertet utenpå (cowboy)-skjorta, men jeg blir litt ekstra ivrig når de ovennevnte låtene, «Tailor Made», «Two Minds», «No Clue» og «Evelyn» svever opp fra rillene. Men, det er også noe med helheten som ikke slipper taket, så jeg hører helst hele plata i ett langt trekk. Når det gjelder «We Wither, We Bloom», er det helt greit å gå litt bananas, for den fortjener all den rosen den kan få. (Espen A. Amundsen)

5. Sweetheart: «Sweetheart»

Musikken på «Sweeheart» er bygd opp rundt enkle melodilinjer, noe som på elegant vis synliggjør låtenes evne til å grave både dypt og møysommelig. Noe som er en aldri så liten bragd, for dette kunne, om man ikke har både teft og store doser musikalsk talent, fort blitt både endimensjonalt og kjedelig. Men det har det ikke blitt, snarer tvert i mot. Musikken treffer nemlig Popklikk rett i sjela. Noe de subtile grepene og de små detaljene i produksjonen skal ha mye av æren for. Hovedårsaken til at Sweetheart lykkes så godt ligger i magien som oppstår når stemmene til John Arne og Anne Mette smelter sammen.  At John Arnes stemme spiller hovedrollen er egentlig underordnet, for uten Anne Mettes vokal hadde resultatet blitt et helt annet. For det er nettopp denne dynamikken som bærer plata framover. To vakre og vare stemmer som sammen bygger et musikalsk univers der det er plass til både ettertenksomhet, tristesse og håp. (EAA)

Sjekk ut hele lista her

ÅRETS BESTE UTENLANDSKE PLATER 2020

1. Daniel Romano’s Outfit – «How Ill Thy World Is Ordered»

Det starter med noen litt skurrete strykere og blip blops, fortsetter raskt med Daniel Romanos karakteristiske stemme, før dørene slås ut og «A Rat Without a Tale» styrter ut av startgropa med drivende rock, blåsere og fortryllende koring. Så lar Romano gitarist David Nardioverta showet med en deilig sløy gitarsolo lagt over et neddempet teppe av liflige orgeltoner. Det er en rockeplate Romano har laget. Her er det drivende trommer og tight bass, med trøkketegitarer, catchy refrenger og en herlig energi. Det er en form for retro-rock, helt klart. Åpningssporet har noen beatles’ke aspekter, mens andre låter drar på The Who (den triumferende«First Yoke» eller The Byrds (den notoriske «Joys Too Often Hollow»). Det er folk-rock og powerpop, men også et og annet mer twangy øyeblikk, som i den helt vidunderlige avslutteren«Amaretto and Coke». Romano er sjef og Outfit spiller sokkene av de fleste. Og verden trenger mer av denne energien i 2020. (Espen D.H. Olsen)

2. Waxahatchee: «Saint Cloud» 

Låtene som renner mot deg når du åpner «Saint Cloud», kan i all enkelhet beskrives som en deilig blanding av americana, folk og indie. Musikken på «Saint Cloud» kan minne om artister som Rilo Kiley/Jenny Lewis, Neco Case, Kathleen Edwards, Anna Burch, Big Thief og Bonny Doon (som spiller på skiva). De mest melodiøse låtene på plata, som «Can’t Do Much» og «Lilacs», kan med letthet beskrives som poplåter med en tvist. Og selv om tekstene byr på litt motstand, er «Saint Cloud» først og fremst et usedvanlig tiltalende og vakkert album. Omgitt av delikat og litt slentrende lydbilde, synger Crutchfield med innlevelse og pondus både om de vakre og de litt mørkere tingene som omgir oss. (Espen A. Amundsen)

3. Rolling Blackouts Coastal Fever: «Sideways to New Italy»

Rolling Blackouts (vi har ikke blekk nok til å skrive hele bandnavnet hver gang) leverer, la det være sagt med en gang. Dette er nok en runde fortryllende gitarpop fra øverste hylle, og jeg tar meg i å tenke at hadde bandet eksistert i siste halvdel av åttitallet, ville det tilhørt kremen av samtidige gitarbandfavoritter sammen med helter som R.E.M, The Smiths, Hüsker Dü og The Go-Betweens. I stedet lever de i en annen tid der det går lenger mellom band med et så treffsikkert sound og så uimotståelige låter som dette. La gå, det er mer enn en smule nostalgi over lydbildet, og slik sett ikke noe nyskapende over dette – jeg vil likevel hevde at gitar-alkemien her, og melodisnekringen fra tre låtskrivere, tilhører et kvalitetsnivå av de sjeldne. Og det har mest å gjøre med de nødvendige dråpene uforutsigbarhet. Du hører ikke mange refrenger i løpet av et år som topper det denne gjengen gjør på for eksempel «Falling Thunder». (Morten Solli)

4. Bob Dylan: «Rough And Rowdy Ways»

Det er åtte år siden «Tempest», og når noen av oss begynte å antyde at 79-åringen ikke kommer til å gi ut flere album med eget materiale, slår han tilbake og leverer et album som overgår alt vi kunne drømme om. Ei bonusplate som når alt er satt i perspektiv, kanskje vurderes blant hans aller ypperste, klart bedre enn den flotte, men litt ujevne «Tempest». Bluesen er nedtonet sammenliknet med det vi har fått servert på de foregående platene. Her finner du flotte melodier, tekster i særklasse, et stødig band og en Bob Dylan i front som knapt har sunget bedre. Dette er egentlig alt du trenger å vite om denne plata om du ikke har hørt den ennå. (Tormod Reiersen)

Musikalsk er det en rikdom og variasjon her som det er lenge siden vår mann leverte, selv om det melodisk ikke er på «Blonde on Blonde»-nivå. Kanskje kan vi takke alle årene i crooner-land, men også skarp konkurranse fra andre aldrende herremenn som nå avdøde Leonard Cohen, Paul Simon, Ry Cooder og Neil Young, som alle har prestert gode album de siste årene? 79-åringen viser i hvert fall en beundringsverdig vilje til fornyelse, og noe sier meg at dette vil bli stående som en bauta i den motvillige nobelprisvinnerens sene karriere. La oss håpe han ikke venter åtte år til før neste gang – da er han 87. (Morten Solli)

5. Lucinda Williams: «Good Souls Better Angels»

Nytt på denne plata er at ni av 12 spor er skrevet sammen med Williams mann, Tom Overby. Hun viste til Tom Waits og Kathleen Brennan for å overtale ham. Den pene og rene gitarklangen fra de forrige albumene er nå byttet ut med røffere og mer bluesy gitarer fra Stuart Mathis. Mathis bidrar også med en aldeles fantastisk fiolin på et høydepunkt på plata: «Pray The Devil Back To Hell». Lucinda er mer politisk i tekstene enn hun har vært noen gang tidligere. Vi finner mange låter som kan tolkes som spark mot Donald Trump. Det er nærliggende å tolke de sinte «YouCan’tRule Me», «Bad News Blues» og «Man Without A Soul» som beske kommentarer til hvordan USA styres for tiden. Hold på hatten, tøffere blir ikke musikk i min verden! (TR)

Sjekk ut hele lista her

ÅRETS BESTE NORSKE PLATER 2021

1. Kenneth Ishak: «Native Tongue» 

«Native Tongue» har truffet Popklikk-redaksjonen hardt. Dette er et stykke popmusikk av den intelligente sorten. Temaer og tekster er ikke av det overflatiske slaget man noen ganger forbinder med «pop». Lydmessig er det så vakkert konstruert at vi har å gjøre med en særdeles fin pop-plate. Resultatet er en av de beste platene her på berget i 2021. For «innsidere», er Kenneth Ishak nok mest kjent for kraftpopen til Beezewax som med ujevne mellomrom har gitt ut knallgode skiver med gitarbasert indie-pop. «Native Tongue» er mykere i kantene enn kraftpopen til Beezewax, med krystallklar produksjon og fine innslag av elektroniske elementer og pedal steel–gitar. Men, mest av alt slås jeg av Ishaks sedvanlige meloditeft, både i vokalfrasering og arrangementene. Det er kanskje ikke en «umiddelbar» plate som strømmer ut av høyttalerne eller hodetelefonene: sakte, men sikkert kryper disse åtte låtene under huden og fester seg. (Espen D.H.Olsen)

2. Frøkedal & Familien: «Flora»

Alle låtene på «Flora» holder så høyt nivå og å velge ut favoritter er nesten ikke mulig. Det er også et album med stor A dette, en helhet som jeg vil tro mange vil sette pris på å innta i et jafs.  Jeg kommer allikevel ikke utenom to låter som bør få en ekstra oppmerksomhet. I tittelsporet synger Frøkedal på norsk, for første gang på plate etter det vi kan huske. Det er en vispende folkpop-låt som smyger av gårde og under huden før du vet ordet av det. Rett og slett nydelig! I «Takedown» er Frøkedals melodi-frasering og vokal på sitt beste, godt understøttet av et band i storform, med ekko-koring og dempet instrumentering som underbygger det hele. «Flora» er  skogsindie av beste merke! Om albumet ble spilt inn i en hytte i skogen, vites ikke, men med ett bein i indie-rocken og det andre i folk-popen, evner Frøkedaluansett å skape assosiasjoner både til naturen vi omgir oss med og vår indre natur, med alle dens lengsler, motstridende følelser og vilje til liv. (EDHO)

3. Erlend Ropstad: «Da himmelen brant var alle hunder stille»

«Da himmelen brant var alle hunder stille» er en plate som består av både viltre rockere og nydelige og lett desperate ballader. Noe som tilfører plata både variasjon og pusterom. Produksjonen varierer fra det rå og rocka til det myke og vare. Åpningslåta, «En sang for en hund», er nesten litt rølpete; gitarene virrer fram og tilbake og trommene sitter som et skudd. Både stemmen til Ropstad og teksten er preget av desperasjon og flukt fra et eller annet. Litt sånn Thåström møter Dinosaur Jr. Desperasjonen som manifesterer seg både i lydbildet, tekstene og Ropstads uttrykksfulle og følsomme stemme, treffer så hardt at man som lytter får lyst til å bore seg enda dypere inn i Ropstads musikalske univers. Når man hører tekstene får man følelsen av at mye står på spill. Det handler om fortid og nåtid, om ting som brenner ned og aske som gløder. Det er både intenst og forløsende på en og samme tid. Etter 15 år i manesjen, har Erlend Ropstad klatret helt til toppen av haugen. Og akkurat det må vel kunne sies å være helt konge. (Espen A. Amundsen)

4. Tønes: «Thilda Bøes legat» 

På «Thilda Bøes legat» lykkes Tønes med å lage låter som er både underfundige, alvorlige, rørende, morsomme og folkelige. På tittellåta og «Spleiselag/Waldorfsalat», sendes tankene til en herlig miks av Oslolosen og artister som Bare Egil og Stein Torleif Bjella. Teksten på sistnevnte låt er så morsom, hysterisk, snål og sørgmodig at den fortjener å bli kjernepensum i norskfaget på videregående skole. Når en lett opphisset Tønes vrenger av seg at folk ikke kan lage Waldorfsalat, MEN SÅ LAGE DI LIGAVEL, er det på en og samme tid både svært latterfremkallende og en anelse trist. På «Genseren bag fram» utfordrer Tønes på elegant vis folks sviktende evne til å tolerere det som er litt annerledes eller skiller seg ut. Beskrivelsene av det tidvis mildt sagt spesielle persongalleriet er ubetalelig og hentet fra øverste hylle. «Thilda Bøes legat» er et skoleeksempel på hvordan gode tekster og velklingende melodier kan skape musikalsk magi på en enkel og effektiv måte. (EAA)

5. Ingvild Flottorp: «It Seems So Clear»

Platas 12 låter står alle godt på egne ben. Flere av dem, som for eksempel «(At Least I Got) To Stay Around», «I’ll Be Around» og «A Part of Me» (med Malin Pettersen), jages fremover på herlig vis av dyktige musikere og et luftige og sjarmerende lydbilde som tilfører låtene fin oppdrift. Andre låter tar seg tid til å stoppe og dvele litt ekstra rundt livets mange underfundigheter. Noe «The Last One», «Like You Used To Be» og «I Don’t Believe You Anymore» er herlige eksempler på. Når Nicolai Herwells vokal entrer rommet på sistnevnte låt, er det lett å bli litt ekstra lykkelig.Tematikken i tekstene dreier ofte rundt følgende problemstillinger: Should I stay or should I go? Vi snakker hjerte-smerte, men på en fin og jorda måte. La oss håpe at «It Seems So Clear» lager så store ringer i vannet at flest mulig får sjansen til å falle pladask for Ingvild Flottorps vidunderlige musikalske univers. For dette er musikk hentet fra den gjeveste hylla i platebutikken. (EAA)

Sjekk ut hele lista her

ÅRETS BESTE UTENLANDSKE PLATER 2021

1. Thåström: «Dom som skiner»

Pelle Osslers karakteristiske gitarlyd er byttet ut med kassegitarer, strykere og tidvis tunge elektroniske virkemidler. Noe som tilfører musikken en ny vitalitet og kraft. Men fortvil ikke. De monotone og skrikende lydkulissene, som har dominert Thåströms siste utgivelser, er fremdeles tilstede. Akkurat som nerven og tilstedeværelsen i mannens stemme. Strykearrangementene på nydelige «TOLEDO» er helt innertier, akkurat som de tunge elektroniske vibbene på låter som «Dom du behöver» og «Isbergen». På sistnevnte kombineres strykere og elektronikk med stort hell. Selv om musikken ikke nødvendigvis øker i tempo eller lydstyrke, oppleves det likevel som om  låtene sakte men sikkert vokser seg større og mektigere. Der er ingen tvil om at Thåström er en av dem som skinner. Denne gangen tungt bevæpnet med strykere, elektroniske vibber og store doser ny energi. (Espen Anders Amundsen)

2. Daniel Romano: «Cobra Poems»

På «Cobra Poems» går det fra energisk riff-rock til mer følsomme pop-uttrykk. Alltid med en egen holdning og en ekstremt god sans for slående arrangementer, melodiske hooks og et lydbilde med trøkk. Tidligere har han spilt inn alt selv, nå tas låtene opp live i studioet Camera Varda (også tittel på sistekuttet) med det meget solide backingbandet Outfit på plass. Og for et band! David Nardigir oss en oppvisning i gitarspill, i tillegg til saksofon og tuba, Roddy Rosetti balanserer låtene perfekt med spretten rockebass, Ian Romano sitrer formelig bak trommesettet og sist, men ikke minst, leverer Julianna Riolino vokalprestasjoner fra øverste hylle! Derfor er det kanskje bare naturlig at Romano også lar Riolino ta føringen i et par låter. Mest iørefallende er det på midtempo-genialiteten «The Motions»! Snakker vi kanskje om den fineste låta fra 2021 her? Og det er mer å dykke ned i, folkens. Det er bare å ta for seg av Daniel Romanos overflødighetshorn av perfekt og poetisk retro-rock! (Espen D.H.Olsen)

3. John Murry: «The Stars Are God’s Bullet Holes»

For av og til klikker det bare, og du skjønner med en gang at noe unikt er i gjære. «The Stars Are God’s Bullet Holes» er en sånn plate. En som umiddelbart forteller at det er noe helt spesielt i gjære. Musikk med en  dundrende sterk identitet og tiltrekningskraft. En sånn plate du kan vente på i årevis! Fra rytmeboksen (?) som setter i gang starteren med den geniale tittelen «Oscar Wilde (Came Here to Make Fun of You)» til avslutteren «You Don’t Miss Me» snakker vi indie-amerikana av høyeste klasse. Musikalsk slekter Murry også på andre litterært artister som Nick Cave, Lou Reed og Leonard Cohen, med en fot i stolte singer/songwriter-tradisjoner og en annen i utemmet indie-støy. Musikken varierer stort fra låt til låt – skrangle-amerikana er kanskje et greit begrep, og lydbildet er variert, spennende og uforutsigbart. I det ene øyeblikket, vare, såre folky ballader  i Van Zandt-land, i det neste, brutale utskeielser et sted mellom The Stooges og John Cale/Velvet Underground, og så, overraskelsen: en slentrende og sublim versjon av Duran Durans «Ordinary World». (Morten Solli)

4. Kiwi Jr.: «Cooler Returns»

Her er det mye å glede seg over for de av oss som liker vår 80-talls jangle-pop og post-punk og 90-tallsindien slik vi kjenner den fra et band som Pavement. De trekkes gjerne fram som et typisk referansepunkt når det gjelder Kiwi Jr., og ja, Jeremy Gaudets vokalstil minner ikke så rent lite om Stephen Malkmus. Det som er sikkert: Her er det nok melodiske hooks, allsangvennlige refrenger og gitarskurr til å holde på interessen til Popklikks utskremte indie-connoiseur. Vi får blant annetpost-punk og «call-response» refreng i «Undecided Voters», lett køntrifisert indie-pop i nydelige«Only Here For A Haircut», Fugazi-stuk med innlagt folky munnspill i «Omaha» og lettere gitar-pop i smått fantastiske «Nashville Wedding». Når de avslutter med det som kanskje er platas beste låt i power pop-perlen «Waiting In Line», så må det sies allerede nå: Dere kommer høyt på årsbestelista i 2021, Kiwi Jr.! (EDHO)

5. The Coral: «Coral Island»

De to første låtene, «Lover Undiscovered» og «Change Your Mind», legger lista så høyt at jeg umiddelbart tenkte at det heretter bare kunne gå nedover. Men den gang ei, for The Coral bare fortsetter å pøse ut den ene knallåten etter den andre som for eksempel blinkskuddene Vacancy», «My Best Friend», «Autumn Has Come» og  «Take Me Back To The Summertime». Brorparten av låtene har minst ett og et halvt bein godt planta i 60-tallet. Vi snakker psykedelisk pop pakket inn i et moderne, men likefullt nostalgisk lydbilde fylt med orgel, lekende gitarer, nydelige harmonier og smakfulle strykere, drives de 15 låtene framover av en usedvanlig sterk melodiøs kraft. Så sterk at det er umulig ikke å la seg rive med. Så joda, «Coral Island» er definitivt en av de fineste musikalske øyeblikkene så langt i år. Og sånn sett er plata en sikker vinner for de av oss som ønsker å nærme seg et musikalsk Nirvana. (EAA)

Sjekk ut hele lista her