Best så langt? Tja, noe i nærheten, kanskje? Etter mye om og men, endte Popklikk-redaksjonen opp med disse platene og låtene. Vi snakker ikke rangering, disse anbefalingene er kun basert på hvilke plater og låter vi har hørt mest på så langt i år. Og jada, vi har helt sikkert glemt noen, men det vi oppdager vi først når saken er publisert. 

Little Hands of Asphalt: «Half Empty»

 Popklikk elsker god popmusikk av mange ulike fasetter. Little Hands of Asphalt er lyden av den typen musikk som deler av redaksjonen nærmest har vokst opp med. Vi bruker begrepet tidløst litt for ofte kanskje, men denne gangen er det virkelig på sin plass. «Half Empty» er en godtepose av lavmælt indie-pop som går utenpå trender eller tidsånden. Ved første gjennomlytting av plata var den «fin», men etter hvert har et lite mesterverk åpenbart seg. Dette er en kvalitet ved alle virkelig gode plater, man tror kanskje den er forstått etter en kjapp lytting, men så siver det fram nyanser og detaljer ved gjentatt lytting. Dette gjelder både det musikalske, låtarrangementer og Lyseids meget gode tekster. Denne triumfen av en plate holder kvaliteten helt inn. Det er ikke et eneste hvilespor her. Gitarlåta «Accidents & Time» er passende euforisk før akustiske «The Buildings, Thenthe Trees» avslutter det hele; låt som bevrer av innsikt i livets skjørhet. Takk! (Espen D.H.Olsen)

Stein Torleif Bjella: «Øvre-Ål Toneakademi»

Én godbit på «Øvre-Ål Toneakademi» er singelen «Mitt namn er Stein». Her får vi i også strykere, vakkert dette! Jeg må også nevne låten «Frisøren i sentrum». Jeg har sans for slike historier. Og kanskje er det «Min kjære og ven» som står igjen som min favoritt fra plata når førsteinntrykkets tåke letter? Da har jeg spart platas begynnelse og min foreløpige favoritt til slutt: «Sundre City». Vi er i Ål sentrum. Vi møter personer som samlet utgjør et Ål i miniatyr, eller kanskje snarere et Norge i miniatyr. Låten drives frem av en herlig gitar ala Hot Club de Norvège. Som leseren vil ha forstått, liker jeg veldig godt det jeg hører. Og albumet vokser for hver gjennomhøring. Om det når helt opp til de flotte forgjengerne, er det dog for tidlig å si. Samlet synes jeg helheten er bedre enn summen av låtene. Samtidig får vi nye skråblikk som bidrar til å kaste lys over Bjellas øvrige produksjon slik at jeg må tilbake til disse platene enda en gang. Fint, dette! (Tormod Reiersen)

Mats Wawa: «Rock Omelette» 

Oj, som jeg trengte en plate som dette nå! Mats Wawa er her og redder inne/balkong/terrasse/gressplen-våren 2020 med noe av den friskeste og smarteste retro-popen du vil høre fra et norsk band dette året. Ledet an av låtskriver og frontfigur Mats Mentzen Wang, har en hel bråte med åpenbart talentfulle folk bidratt på et vellydende fløyelsteppe av en plate med beina godt plantet i 60- og 70-tallsestetikken. Det er som bandet selv sier mer AOR enn indie dette, låtene glir sømløst og pop-vakkert av gårde med gyldne hooks og smarte arrangementer i sentrum. Det er både melodiøst og groovy, med klare kammerpop-tendenser i strykerne som strøs lekkert over flere av låtene. Norsk musikk er virkelig i slaget for tiden og Mats Wawa er nok et eksempel på denne fine trenden. (EDHO)

Ole Paus: «Så nær, så nær»

 Dette er et samarbeid som har gjort begge parter godt. Motorpsycho høres friskere og mer inspirerte ut enn på lenge. Og Ole Paus; milde himmel som han synger! De kler hverandre underlig godt; Ole P og Motor P. «Så nær, så nær» er en modig plate. Tekstene er på tydelig pausk, med rørende, rare, nære, og oppmerksomme ord. Sangene er fulle av opphavsmannens vendinger og progresjoner, men også forsterket med følsomme ører for sytti-talls talls prågg av aller beste merke. Den sprukne mellotronen på «Klaus og livet sitt» tangerer vokalen vakkert. Slutten av låta er Motorpsycho på sitt mest åpne og progressive. Dette gjør de mesterlig. På «Vardøger» beveger vi oss fra damen i dalen til mannen i parken. Her opplever jeg Paus som en norsk Dylan. Jeg kan ikke la være å bli rørt. (Eivind Sigurd Johansen)

The Thank Yous: «Good Times Killing Us»

Denne plata er en godtepose av power-pop og indie akkurat som vi vil ha den. Det rocker, svinger og harmoniseres, men alltid med en god melodi som bunnsolid kjerne. Åpningslåta«Just Mine» er kanskje platas minst typiske. Her er det en litt sakte oppbygging mot en «indie-anthem» av amerikanske college-proporsjoner, med vrengete Dinosaur Jr-gitarer. «All the Way» er harmonifylt power-popsødme på de der tre perfekte minuttene en sånn låt trenger å vare. Verken mer eller mindre. Nevnte jeg gitarsoloen mot slutten? I «Golden Deceiver» tas gitarene ned et hakk, en bittersøt indiepop-låt om å tro og håpe på noe som så kanskje brister: «She was a golden deceiver». Dette er nydelige saker og starten på en rekke med virkelige kremlåter! Powerpop og indie med gode melodier, gitarer og flust av spilleglede? The Thank Yous innfrir på alle punkter. På vegne av alle som holder den gitarbaserte pop-sjangeren nært til hjertet, er det bare å si tusen takk! (EDHO)

Øyvind Holm: «After The Bees» 

Med «After the Bees» har han åpenbart fått utløp for en mer rendyrket pop-sensibilitet. Det er til tider storslått som i innledende «Gut Feeling» som er en strykerdominert pop-låt med utsøkt produksjon, der vibrerende strykere ligger som et fløyelsmykt teppe over en rullende bassgang og Holms karakteristiske vokal. I «Any Other Day», som avslutter A-siden på vinylutgaven, er det strippet helt ned til en akustisk gitar, men som alltid med en fin melodi som utgangspunkt. Dette spennet er en åpenbar styrke ved plata. Etter andrelåta«Leeway», en drivende god gitarpop-dänga som svenskene kaller det, så kunne man kanskje tenkt at her blir det mer av det samme. Men, neida, «After the Bees» er en strålende tangentbasert ballade der gitarene får lov å krydre uten noen gang å skurre for mye. «Double Windsor» er en mer klassisk gitarpop-låt, mens duetten «Masterplan», med Ida Jenshus, åpenbart bør inn på radiolistene. (EDHO)

Fadnes: «Fadnes»

Fadnes har laget et album som vil bli omfavnet av lyttere som liker litt tilbakelent, vakker, iørefallende og bølgeskvulpende musikk. Omgitt av et nøkternt, fintfølende og tidvis subtilt lydbilde, makter Fadnes å lokke lytteren med på en svært behagelig musikalsk reise der kassegitarer, orkestrering, tangenter, analoge synther og drivved-perkusjon (hey!), rammer inn sangene på utsøkt vis. Lars Horntveths bidrag på bassklarinett og sopransaksofon hever definitivt også enkelte av sangene noen ekstra hakk. Lekkert! Låtene, som stort sett er av den lavmælte sorten, er verken masete eller påtrengende; de oppleves mer som lyden av palmesus som endelig slipper til mens bilene venter på rødt lys. Men, og dette er viktig, låtene oppleves aldri som kjedelige eller intetsigende. Snarere tvert imot, det er substans i både de musikalske og tekstlige grepene Fadnes tar i bruk. (Espen A. Amundsen)

Kåre Indrehus: «Kloke ord for døve ører»

To høydepunkter på «Kloke ord for døve ører» er duettene med kona, Maria ingrid Vosgraff Moro, på «Bot & Bedring» og «Under din paraply». Stemmene står fint til hverandre. En annen umiddelbar favoritt er «Ei weekend på spa». Nevnes må også duetten med Egil Olsen, «Gå stille i dørene». Flere av tekstene handler om familie og hverdagslivets magi. Og større begivenheter som å bli far. Man kan ta lett på det musikalske når man hører på Kåre. Det må man ikke. Det foregår mye spennende bak hans betraktninger. Jeg er stor fan av pianoet. Men også munnspillet og gitaren bidrar til å skape en flott stemning og kontraster til Kåres sang. Alt spilt av ham selv. Kåre har laget bra plater før, og med «Kloke ord for døve ører» har hans univers fått et flott, nytt tilskudd. (TR)

deLillos: «Dum som et menneske» 

På sitt nye album, «Dum som et menneske», makter deLillos nok en gang å få et ungt hjerte i en litt mer sliten kropp, til å slå litt fortere. Når jeg hører på skiva sitter jeg helt plutselig på en gammel grønnmalt benk og tramper takten sammen med gutta i deLillos og drikker Pommac og spiser Lohengrin. «Dum som et menneske» er et svært sjarmerende album, der underfundige, artige og tidvis alvorlige tekster treffer med relativt enkle virkemidler. Skjønt enkle; deLillos har gjennom årenes løp opparbeidet seg et språk og en idéverden som er så til de grader delillosk at de fremstår som helt unike i det norske musikkuniverset. Bandets evne til å lage melodier med høy nynnefaktor er selvfølgelig også som alltid på plass. Etter å ha lyttet opptil flere ganger på deLillos siste oppfinnelse, er det ikke tvil om at festen definitivt ikke er over, og at det er mye kake igjen. (EAA)

Posterboys: «Foods» 

Oslo-bandet Posterboys andre plate «Foods», er en utilslørt hyllest til 90-tallets musikk og estetikk. Her er det power–pop, fuzz–pop, gitar-pop, indie og ikke minst Motorpsycho som står på menyen. Men, mer om det om litt. «Foods» er en effektiv plate. Den har ti låter som klokker inn på rett i underkant av 30 minutter. En halvtime går fort når spillegleden tyter ut av høyttalerne som her. «Foods» er et lite overflødighetshorn av melodier, hooks og ikke minst allsangvennlige refrenger. Vi synes første halvdel av plata, med låter som «Waste ofTime» og «Waiting for You» som de aller beste, kan betegnes som party-sida. Her er to-minutterslåtene dominerende, med euforiske refrenger som bobler over av energi. «Last Time» må også nevnes, med nydelige referanser til klassiske 90-tallsplater og band som YoLa Tengo og Built To Spill. Og det refrenget da! Jeg er i hvert fall solgt! (EDHO)

The Switch: «Macca/Jawaka: «Songs from the Teenage Equator»

En ting Popklikk liker veldig godt er inkluderingen av et par kassegitarlåter som «These Trails» og «Four Winds» (med gitarist Filip Roshauw på vokal) der de viser en mer sårbar side. Ikke dumt innimellom de mer intrikate og særdeles intelligente pop-låtene. Popklikks absolutte favoritt på plata er allikevel «Pete Townsend Eyes (The Days Are Justed Packed». For en låt, for en låtskriving, for en vokal, for en koring og for en fin slide-gitar! Dette er tidløs pop av topp klasse. Her er det rett og slett lytteplikt! Vi tar kanskje noen ganger litt for store ord i munnen i Popklikk, ikke minst fordi vi skriver om ting vi liker. Det er lett å bli litt revet med da, glade amatørskribenter som vi er. Men, sann mine ord: The Switch viser nok en gang at de er landets beste pop-band i den relativt åpne klassen! (EDHO)

Rebekka Lundstrøm: «Carousel»

«Blow Up»holder skyhøyt nivå. Låten handler om at man ikke må la andre få definere hvem man er. Og gjerne bryte gamle tankemønstre. Det har Rebekka til de grader gjort gjennom å satse på musikken i en alder av 40 år. «Talk With You»er en duett med produsent Einar Fadnes. Nå hører ikke jeg mye på radio, men denne skulle man tro har stort radiopotensiale. En fin melodi og et fengende refreng. «Smoke» fremstod som litt anonym de første gangene jeg hørte den. Nå har den åpenbart seg i all sin prakt. Nydelig låt! «My Melody» – mye fint musikalsk som duver under overflaten. Etter få dager med albumet er det for tidlig å slå fast at dette kommer til å bli en klassiker, så jeg vil bare forsiktig antyde det. Gi plata mange runder! (TR)

Ephemera: «Seasons»

Denne plata formidler en variant av luftig visepop, så lett at jeg løftes rett opp fra asfalten mens jeg holder meg fast til en ballong av det letteste popstoff. Ephemera synger sanger om kjærlighet, tilhørighet og naturens bevegelser. Slik alt liv puster, fra start til opphør og ny begynnelse. Gruppas låter er bygd rundt tette harmoner med luftige stemmer, piano og kassegitar med stålstrenger. Sangene er deretter pakket atmosfærisk inn i svevende arrangement, gjennom et lydbilde fullt av lekre og lekne digitale detaljer. Nærheten i sangene tas likevel godt vare på. En risiko i et slikt prosjekt er at det kan bli i overkant lett og like næringsrikt som sukkerspinn. Men Ephemera står stødig i midten, observerer og navigerer med en tyngde som gir sangene på «Seasons» både retning og framdrift.  Låtene beveger seg fra det florlette til det mer substansielle. (ESJ)

Tommy Tokyo: «The Remaining Days of Life»

Tre av de fire første låtene på plata er usedvanlig sterke. Tittellåta, som åpner ballet, har en sår, men likevel optimistisk tekst om hva fremtiden kan bringe. Melodien, som drives framover av strykere, kassegitarer og lettbente tangenter, er både tiltalende og vakker. Neste låt ut, «Country Girl», er på alle måter vidunderlig. En deilig, romantisk tekst støttes opp av nydelige koringer, en gullkantet melodi med et herlig refreng – stort bedre kan det ikke gjøres! Spor fire, «The Extra Mile», er muligens den mest iørefallende låta Tokyo har laget så langt i karrieren, og bør spilles på alle radiostasjoner verden rundt til Dovre faller. Resten av sangene på plata holder også høy kvalitet, noe det luftige og tidvis sparsomme, men likefullt detaljrike lydbildet, skal ha mye av æren for. (EAA)

Sondre Lerche: «Patience»

Wow, denne plata trengte et par runder, men så falt brikkene på plass. «Patience» er rett og slett et nydelig album. Lerches smarte og ettertenksomme tekster er plassert inn i et lekkert lydbilde der hans evne til å lage melodiøse og iørefallende musikk virkelig får skinne. «Patience» er trolig hans mest ambisiøse og beste album så langt i karrieren. Musikken som triller mot lytteren kan nok best beskrives som litt tilbakelent kammer-pop med klare referanser til artister som Brian Wilson, The Beatles, Paddy McAloon, Frank Sinatra, Randy Newman,Van Dyke Parks og Burt Bacharach. Flittig bruk av fløyer, synth, saksofon, vibrafon, keyboards og harpsichord, tilfører musikken et storslått, men likefullt sobert uttrykk. (EAA)

Kari Rueslåtten: «Sørgekåpe»

Tittellåta er første sang på plata, og bidro sterkt til at jeg dvelte ved den, og har spilt plata mange ganger. Og om melodiene er sterke og umiddelbare, er det kanskje mer tyggemotstand i tekstene. «Er det gull hvis det glitrer//Er det sant hvis du tror//Gir et liv fortsatt mening//Hvis ingen har ord». Alt er ikke bare mørkt og trist på dette albumet. På «Svever» skrues tempo opp et hakk, og vi serveres for lettere pop: «Kan du se himmelen åpner seg//Åh, den verdenen, den er vår//Alle farger er i oss og overalt//Vi svever». For meg er det de aller roligste låtene som også er de vakreste. Der Karis stemme svever—for å stjele tittelen fra forrige låt— over de vakre melodiene. «Månen lyser ned» er en slik låt, og nå er det tristere. Samlet er «Sørgekåpe» blitt en vakker plate. Noen ganger er det nok. (TR)

Kristian Kaupang: «I morra kjører du forbi» 

Sangene på plata beveger seg i et lett minimalistisk landskap, med synther og programmerte trommespor i fin kombinasjon med mer analog lydtilnærming. Det låter digitalt og sprukkent på samme tid. Dette er popsanger som følger noe velkjent og «helnorskt», men som tidvis skifter retning mot noe som er eget og annerledes. Låtene bærer et klart personlig uttrykk, med tekster om tid og sårbarhet. Smerten ved å prøve å holde fast i alt som det ikke er mulig å holde fast i. «En gang til», med Malin Pettersen på gjestevokal, er en flott poplåt. «Den alvorlige litt sentimentale» er en nær beskrivelse av nattens tankegods. En flott oppbygging git framdrift og løft. «Transformatorhuset» er særlig spinkel og løser seg nærmest opp i åpen luft. De instrumentale partiene og bruken av saksofon og fløyte, gir farge i sanger som beveger seg i melankolsk stillstand, med en nesten rå inderlighet. (ESJ)

The Pinkertons: «Poor Pretty Poet / Pretty Poor Poet»

Lyden av The Pinkertons i 2020 er en av et band som fortsatt har beina godt plantet i den euforiske delen av rocken. Det er nok litt garasjerock fortsatt, men fremfor alt er det etvariert lydbilde og et knippe låter som spenner fra den knalltøffe indie-rocken i «Make Ends Meet», en form for synth-pop i «Gone Tonight» til sakte oppbyggende stadio-rock i «Blue Moon» ogen sår ballade som i avslutningssporet «Brother». The Pinkertons graver seg en egen liten åre ut fra rockehistorien. Det er rock’n’ roll dette, men med kunstpop-krydder i arrangement, så vel som instrumentering.Det er bare å gratulere bandet med et strålende «comeback» fem år etter debutplaten. Ja, de er blitt mer voksne, men uten å miste feelingen for følelsesladd og euforisk rockemusikk. (EDHO)

The Opium Cartel: «Valor»

The Opium Cartel viderefører kunstrock i elegant samspill med inspirasjon fra åttitallets popmusikk. Dette er et sjeldent velklingende album, der åttitallets lyd og produksjonsidealer ivaretas på beste vis.Her luftes deilige Oberheim og andre synther fra perioden, men også store mengder flott gitarspill av Bjørn Riis. Kartellet har i over ti år vært ledet av Jacob Holm-Lupo. Selv om opphavsmannen har et nært forhold til inspirasjonskildene, er det et eget og personlig uttrykk som først og fremst kjenntegner denne skiva. Det vokale besørges av tre kvinnelige vokalister hvor Silje Huleboer har en framtredende rolle. Men det er datteren Ina A som gjør mest inntrykk. Hun synger med klarhet, sikkerhet og flott timing. «Valor» er en imponerende musikalsk storsatsning. Atmosfærisk og spennende, med helhetlig og mesterlig skrudd lyd.(ESJ)

Johan Berggren: «Lilyhamericana» 

«Lilyhamericana» får meg til å tenke på Hank Williams. Ikke bare er det et kvalitetsstempel, det er også godt gjort i og med at Berggren denne gangen synger på norsk. Noen ganger kan det føles litt påtatt med country på norsk, men her fungerer samspillet mellom musikk, tekst og Berggrens mørke og solide stemme på alle måter. Tekstene handler mye om kjærlighetssorg og drukkenskap, gjerne i kombinasjon. De gamle temaene er imidlertid oppdatert til dagens virkelighet. I fine «Hjerter som aldri brant» heter det: «Ingenting skjer om det ikke har skjedd på skjermen/ Så jeg har lasta ned en app som skal gjør meg full». Produksjonen er flott. Det serveres fortløpende godlyder fra bandet; nydelige gitarer, trommer, pedal-steel og tangenter. Sangene fremstår som en flott helhet, og jeg finner ikke svake spor. (TR)