Plateanmeldelse: Steve Earle – Ghosts Of West Virginia (Album, 2020)
«It’s about…Carl Accord, Jason Atkins…Ricky Workman. It’s about blood». På coveret til Steve Earles nye plate, «Ghosts Of West Virginia», er det tegnet 29 kors. Ett kors for hver av de døde i kullgruveeksplosjonen i Supper Big Branch i West Virginia i 2010. Denne ulykken danner bakteppet for albumet.Platecoveret er som alltid hos Earle utformet av kunstneren Tony Pitzpatrick, noe som gir et inntrykk av at Earles album fra de siste 25 årene eller der omkring fremstår som en helhet, og for meg grunn nok i seg selv til å kjøpe plata.
Det har gått ett år siden Earle ga ut ei fin plate med sanger av hans mentor Guy Clark. Ti år tidligere gav han ut en ikke like vellykket samling Townes Van Zandt-tolkninger. Det snakkes om at «Ghosts Of West Virginia» er det beste Steve Earle-albumet på 20 år. For noen dager siden ville jeg nøyet meg med å fastslå at dette er ei bra og engasjert plate.
Det er ingen selvfølge at Steve Earle er blant oss i dag. Et klassisk Steve Earle-sitat er at om han viste at han skulle leve så lenge, ville han tatt bedre vare på seg selv. Han ga ut det legendariske albumet «Guitar Town» i 1986. Deretter fulgte flere år der han levde hardt med et stort forbruk av narkotiske stoffer —kanskje i overkant inspirert av livet til venn og helt Townes Van Zandt. Han lagde likevel gode plater på denne tiden, og ikke minst lagde han en av mine favorittlåter uansett artist: «The Other Kind».
Earle fikk en narkotikadom og måtte sone i fengsel, ryddet opp i rusmisbruket etter at han slapp fri fra soning, og ga ut det flotte albumet «Train A Comin’» i 1995, hans første album spilt inn i rusfri tilstand. For meg er Steve Earles beste periode 1995 til 2000, og i ettertid står kanskje bluegrassplata «The Mountain» med Del McCoury Band fra 1999 som den aller beste av platene hans, og konserten på Rockefeller på den tida som den kanskje flotteste av de utallige Steve Earle-konsertene jeg fikk med meg i perioden fra rundt 1997 til rundt 2010.
Steve Earle har alltid tilhørt venstresiden politisk. Da jeg så ham i Oslo i 2003, på tiden USA innvaderte Irak, var det en sterkt indignert Earle vi fikk oppleve, og med seg i kofferten hadde han den sterkt politiske plata «Jerusalem» som skulle etterfølges av den minst like politiske og kompromissløse «The Revolution Starts Now». På årets plate viser Earle sympati for mennesker som av ulike grunner tar andre politiske valg enn ham selv. Man kan være mot kullkraft og mot Trump, men skal man kommunisere med meningsmotstandere må man i det minste forsøke å forstå dem og livene de lever, sier Earle nå, ikke ulikt uttalelser vi har fått fra andre artister den siste tiden.
Undersøkelser etter kullgruveeksplosjonen i West Virginia i 2010 avdekket hundrevis av sikkerhetsbrudd, samt forsøk på å skjule dem, og eierne av gruven ble tvunget til å betale mer enn 200 millioner dollar. De sju første sangene på denne nye plata er hentet fra musikk Earle skrev til et skuespill om denne hendelsen. Ideen til skuespillet var å la overlevende og familiene til de døde komme til orde. Earles oppgave var å lage musikk som skulle støtte fremdriften i historien:
“Tell yourself it was an accident
Isolated incident, part of the job
Yeah, well tell that to the families
Kids without daddies, tell it to God
That the wind you hear howlin’ through the holler
Or a ghost of a river that crashed?
For every man that died for a coal-covered dollar
Lung full of dust and a heart full of lies”
De tre siste låtene på albumet er ikke knyttet til hendelsen, men også dem tar utgangspunkt i West Virginia.
Med seg har Steve Earle bandet The Dukes, denne gangen uten mangeårige samarbeidspartner Kelly Looney som nylig døde. For meg er ett høydepunkt låten der bandmedlem Eleanor Whitmore synger. Sangen «If I Could Only See Your Face Again» er nydelig i seg selv, samtidig som den gir et fint avbrekk fra Earles værbitte vokal som har mistet noe trøkk de siste 20 årene. Whitmore bidrar ellers til lydbildet gjennom sin flotte fele og strykerarrangementer. Et annet høydepunkt og en sentral låt på albumet er «It’s About Blood», ikke minst fordi det gjør inntrykk når navnene på de 29 drepte leses opp: «It’s about…Carl Accord, Jason Atkins…Ricky Workman. It’s about blood».
John Henry var en afroamerikansk, mytisk folkehelt og jernbanearbeider, trolig født i 1840-årene i Alabama. Det er laget mange sanger og noveller basert på legenden om John Henry. Steve Earle har laget sin egen John Henry-sang, «John Henry Was A Steel Drivin’ Man», der fela til Whitmore er i fokus.
På «Devil Put The Coal In The Ground» tas det spenstige musikalske grep med samspill mellom banjo, elektrisk gitar og fele. Men plata har mer å by på – sine knappe 30 minutter til tross – blant annet hinter «Union, God And Country» og andre låter tilbake til bluegrassplata «The Mountain». «This Is Never Our Side» er en klassisk fin Steve Earle-Låt. På flotte «The Fastest Man Alive» låter Steve Earle nesten som Bruce Springsteen. Jeg rykker tilbake til start: plata åpner med den fine a cappella-låten: «Heaven Ain’tGoin’ Nowhere».
Alt i alt har dette blitt en riktig fin plate. Opprinnelig hadde jeg tenkt å la denne plata passere etter noen runder med lytting. Jeg synes plata var bra, men var nok likevel bare mellomfornøyd. Nå etter noen flere runder vil jeg ikke utelukke at dette likevel faktisk er den beste Steve Earle-plata på nær 20 år. Men jeg savner nok enda litt mer trøkk i låter om innbyr til nettopp det. Der er nok ikke dagens utgave av Steve Earle. Stort pluss for tekster med mening!
