Retrokick: The Rolling Stones – «Let It Bleed» (album, 1969)

Av alle Keith Richards’ utallige riff og raff, er det ingenting som kan måle seg med magien som åpner «Gimme Shelter». Finurlige, komplekse og finstilte arpeggier som går over i hverandre, før den vuggende rytmiske magien setter inn og en av Jaggers beste vokalprestasjoner tar til. Et halvt åpningsminutt av pur magi.

Refrenget, med den overjordiske korvokalen fra Merry Clayton. Teksten, som med sine voldsbilder manifesterer hvordan vrengebildet eller, realitetene, endelig siver inn idet det fantastiske, innovative, grensesprengende lykkelige 60-tallet ebber ut.

Martin Scorseses favoritt-Stones-låt er uslitelig – en rock-klassiker i platinumkvalitet.

En vårdag i 1978 kjøpte kjøpte jeg mitt eksemplar av 1969-albumet «Let it Bleed» på den for lengst nedlagte butikken Musikk og Foto i Sandvika. Det må ha ligget lenge i butikken. Både vinyl og innercover var originalutgaver fra 1969, og et poster fulgte med. At ikke alle originaleksemplarer av denne klassikeren var borte for lengst ni år senere er for meg fortsatt en gåte.

The Rolling Stones var i sin brytningstid i 1969 – og «Let it Bleed» er det andre av fire album som de fleste vel er enige om utgjør bandets viktigste, beste og mest skapende periode: 1968-1972. Brian Jones var ute av bandet midtveis i innspillingene, og bidrar her så vidt det er – en måned etter at han fikk sparken, døde Jones under stadig noe uavklarte omstendigheter ved drukning i et svømmebasseng.

Mick Taylor kom inn rett etter at Jones fikk sparken, men for sent til å prege plata. Han spiller slidegitar på «Country Honk» og tittelkuttet. Jones’ bidrag er begrenset til conga-trommer på «Midnight Rambler» og autoharp på «You Got the Silver». Ry Cooder gjester med mandolinspill på «Love in Vain».

Men utover dette spilles alle gitarer av Keith Richards, og det gjør den åttende Stones-plata unik. De påfølgende klassikerne er jo i høy grad preget av Mick Taylors fantastiske gitarspill, mens Brian Jones jo både hadde startet bandet og preget det kreativt de første årene. Dessverre passet Taylors personlighet bandet dårligere enn gitaren, så hans Stones-år var ikke mange, men bidraget i de gylne årene var høyst vesentlig.

Ved siden av å være en rendyrket Keef-plate gitarmessig, er «Let it Bleed» også den kanskje mest varierte Stones-plata.

Her er det pur, destillert gospel/soul-rock som i åpningslåta, beinhard rhythm & blues som i suggerende «Midnight Rambler», folktoner i countryversjonen av den samtidige singelen Honky Tonk Women («Country Honk») og Keef-sungede «You Got the Silver», modernisert årgangsblues i den elegante tolkningen av Robert Johnsons «Love in Vain» og dundrende rock i «Live with Me» (der Bobby Keys gjør sin første av mange saksofonsoloer for Stones.

Det er sløy swamprock i tittelkuttet, funky tilløp i «Monkey Man» og til slutt den storslåtte «You Can’t Always Get What You Want» med Jack Nietzches smått fantastisk regisserte kor-arrangement for London Bach Choir i ispedd en økende funky tendens utover i låta, der man også kan høre en annen underkjente soulsangful, Doris Troy. Det er bare ni låter, men det er jaggu nesten like mye variasjon på «Let it Bleed» som på Beatles’ hvite doble og absolutt ingen åpenbare svakheter.

I dag ville man lettvint kalt en slik miks «americana» – album som dette, forgjengeren «Beggars Banquet», The Bands og Flying Buritto Brothers’ debut-album beredte grunnen med sine smeltedigler av svart og hvit amerikansk tradisjonsmusikk. Og når det gjaldt å smelte inn de mest utpreget afro-amerikanske bestanddelene av miksen, var det pussig nok nesten ingen hvite artister som var bedre på det i 1969 enn denne gjengen middelklassegutter fra London.

I uka da den ble sluppet i desember 1969, greide «Let it Bleed» kunststykket å vippe «Abbey Road» ned fra førsteplassen, om enn bare for en stakket stund. Den enes svanesang markerte starten på veien mot den kunstneriske toppen for den andre.