Plateanmeldelse (retro): The Kinks – «Lola Versus Powerman and the Moneygoround, Part One»

«Lola» ble sluppet som singel sommeren 1970. Det ble den siste store hiten for gruppa. Akkorden som innleder låta, er like umiddelbart gjenkjennelig som KlassisK KinKs, som det banebrytende riffet fra «You Really Got Me» seks år tidligere.  

Fra superutgaven av femtiårsjubilanten «Village Green Preservation Society», som jeg etter beste evne, og i begeistringens yre rus, presenterte for noen år siden, har tiden kommet til et gjenhør med det siste helstøpte albumet gruppa gjorde.

Etter at «Village Green Preservation Society» først og fremst ble sørgelig oversett, slapp The Kinks «Arthur (or the Decline and Fall of the British Empire)» året etter. Låtene ble opprinnelig skrevet til et stykke fjernsynsteater som Ray Davies hadde tatt initiativ til.  (Ambisjonene har det aldri vært noe å si på.) Men planene ble skrinlagt.

Det er mye fint på «Arthur». Et par retningsløse spor trekker noe ned. Men på plata setter de også kursen tilbake mot den løsslupne britiske rocken de behersket som ingen andre. Åpningskuttet «Victoria» er sjeldent herlig. Dave Davies hoier og skråler entusiastisk i bakgrunnen, i spontan glede over de frie tøylene.

På «Lola Versus Powerman and the Moneygoround» er det igjen rockebandet Kinks som strekker vingene. De tar av med stort overskudd, gjennom en serie gode Ray Davies låter. I tillegg bidrar lillebror Dave med to av sine aller beste sanger.

«Lola» ble forbudt på BBC, grunnet en ubetydelig referanse til Coca Cola. Jeg tipper at opphavsmannen moret seg fyrstelig over at låtens tema, kjønnsuavhengig kjærlighet, helt ble oversett. Et eldre medlem i min familie mente likevel at «Lola» var upassende for en popgal tolvåring, med gyldig medlemskort i Young Jong Friends. Jeg fikk ikke kjøpe singelen. Men heldigvis dukket «Apeman» opp den høsten. Spør du meg – så kan jeg fremdeles teksten. Her er promofilmen til «Apeman». Den er ikke helt slik jeg hadde forestilt meg. Det er lenge siden jeg har sett slike pelser også. 

Det er flere grunner for at «Lola Versus Powerman and the Moneygoround» står fjellstøtt i Kinks-katalogen. Plata har ingen direkte svake låter. Gruppa fyrer av med overskudd, inspirasjon og en energi, som om alt liv i en annen dimensjon er avhengig av gruppas innsats i denne!  Mick Avory er rocketrommis med hjerte og intuitiv forståelse, akkurat slik det skal være. John Gosling har kommet med på piano og orgel, og trakterer tangentene på aller beste måte, ikke minst på «Get Back In Line».

Og så var det Dave da! Unge Davies er en elegant, smakfull og merkelig undervurdert gitarist. På denne plata viser han hva han kan. Han har også funnet fram banjoen, mens storebror har skaffet seg en dobro. Disse strengeinstrumentene gir karakter til albumet. På «Lola Versus Powerman and the Moneygoround» spiller The Kinks så musikalsk, at de får musikken til å danse i lufta.  

Det begynner akustisk med kassegitar og banjo, før de raser avgårde med «The Contenders». Allerede i første låt det lukter det svidd fra platespilleren. Presisjonen på riffbaserte «Top of the Pops», viser at The Kinks kunne spille på et teknisk krevende nivå – om de ønsket det. Dave Davies «Strangers» er sjelden sterk i formidlingen. Den tror jeg på. Trommespillet løses stilfullt med tammer og stortromme. Og det er digg med Ray som korer for Dave.

«Get Back In Line» er Ray Davies på sitt aller beste,  i denne sangen om arbeidsløshet og fagforeningens uheldige makt. Tekstmessig er den kanskje på grensen til det svulstige. Men det er et vanskelig tema. Enkeltmenneskets kamp mot den etablerte overmakten. Det er skrevet tunge bøker om dette temaet. Men jeg elsker å høre stemmene til Ray og Dave, og melodien er så fantastisk vakker, slik bare Ray kunne få det til.

Tematisk byr albumet på velfortjente spark til musikkbransjen (den har ikke blitt så mye bedre) med grimme avtaler og enda grådigere mellommenn. På samme tid skrev Ray Davies musikk til en forlengst glemt film. En låt derfra «God’s Children» kunne absolutt vært med på albumet. Det er en fin sang i beste Kinks tradisjon.

Men etter «Muswell Hillbillies» i 1971 mister Davies oversikt og inspirasjon, med en serie konseptplater, der bare den mest tolerante KinKs elsKer kunne finne noe som glimret i grumset. Innlemmelsen av en blåserrekke var lite kledelig.  The Kinks snubler inn i syttitallet som et frustrerende rølpete variteshow. Jeg vil gjøre et unntak for «Celluloid Heroes».

Så, mot slutten av tiåret anerkjennes The Kinks som punkens gudfedre. Ray Davies dropper alle vidløftige konseptuelle vyer. Veien går tilbake til start. Jeg får sett gruppa i storsalen i Chateau Neuf. De kunne fremdeles slå gnister som konsertband. Noen år senere får Kinks endelig et uventet gjennombrudd i USA. Men arenarock utgaven av bandet har aldri tiltalt meg. Åttitallets soniske innpakning blir også tidvis fryktelig feil.

«Better Things» er en flott låt, men for en grusom innspilling. Jeg sto en gang med en av platene i hånden, og merket at jeg ble fysisk kvalm, bare ved tanken på å oppbevare vederstyggeligheten. Men det var bra for Ray Davies da! For jeg unner ham det aller beste; for all gleden han har gitt etter at «Apeman» og «Golden Hour of the Kinks» kom trygt i hus høsten 1970.