I dag er det 42 år siden AC/DC ga ut suverene “Powerage” (1978).
Tekst: Martin Johannessen
Plata er spilt inn i Albert Studios i Sydney med Harry Vanda og storebror George Young som produsenter.
“Powerage” er det første albumet med Cliff Williams på bass som tok over etter Mark Evans. “It was really a tremendous experience,” sa Cliff Williams.
AC/DC hadde vært support for Black Sabbath på en turne i Europa da Mark Evans fikk sparken fra bandet. Evans forteller:
“With Angus and Malcolm, they were put on this earth to form AC/DC. They’re committed big-time. And if they feel your commitment is anything less than theirs, well, that’s a problem. Angus was intense. He was AC/DC 100 percent. His work ethic was unbelievable. When I was with him, he expected everybody to be just like him, which is pretty impossible.”
Bandet skulle egentlig videre til USA, men plateselskapet ville ikke gi ut “Dirty Deeds Done Dirt Cheap” likevel. Det var høy spenning for å si det sånn.
Men AC/DC dro likevel over dammen sommeren 1977 og spilte på små steder som CBGB i New York og Whiskey A Go Go i Los Angeles, før de dro tilbake til Australia for å spille inn “Powerage”. De brukte omtrent åtte uker på innspillingen.
“Powerage” er den tøffeste og neste plata til AC/DC i mine ører. Ikke en eneste dårlig låt. De er jo først og fremst kjent for de fete riff-raffene og det er lett å glemme hvor gode tekstene til Bon Scott var. Jeg mener han hadde sitt høydepunkt når det gjelder tekstene på denne plata.
Min favoritt er “Up to My Neck in You”:
I’ve been up to my neck in whiskey
I’ve been up to my neck in wine
I’ve been up to my neck in wishin’
That this neck wasn’t mine
Eller “Down Payment Blues”: I know I ain’t doin’ much / but doin’ nothin’ means a lot to me
Bare «Rock ‘n’ Roll Damnation» ble gitt ut på single og var i butikkene en måneds tid etter plata. Det var den siste låta de spilte inn etter plateselskapet forlangte at de gikk “back into the studio and come up with a radio-friendly single that could garner some airplay.” Fet låt selvfølgelig, men litt annerledes; ingen gitarsolo, men hand-claps og maracas.
“Powerage” er det første AC/DC-albumet til å bli utgitt (nesten) samtidig i både det australske og det internasjonale markedet, og det første til å bruke samme coverbilde for begge.
“Powerage” er et godt eksempel på en plate som er en klassiker og fet hele veien gjennom, men som ikke hadde noe hit-single, som gjorde det dårlig på listene og ikke førte til et stort gjennombrudd. Dessuten er den liksom skvist mellom “Let There Be Rock” og “Highway to Hell”. Likevel er det den beste plata i katalogene i mine ører og den jeg hører mest på.
Sånn sett er jeg i godt selskap. Keith Richards, Joe Perry og Slash har alle denne som sin AC/DC-favoritt.
Slash har dessuten “Down Payment “Blues” som en av sine favoritt-låter: “Down Payment Blues is one of my all-time favourite AC/DC tracks. One of the most gritty but also most melodically articulate AC/DC songs of all time. Plus, the premise of the lyrics reads like my life story.”
Dette er rett og slett en vanvittig bra plata som fremdeles blir oversett av mange. Men på en ny liste fra Louder Sound over tidenes beste plater havner den på en velfortjent 8. plass.
“They say that you play too loud / well baby that’s tough!”
