Popklikk presenterer Kevin Ayers.
«You don’t have to say a thing / You’re the song without the sing»
Selv mente ikke Kevin Ayers at han sang, bare at han snakket melodisk. Noe han gjorde fra langt nede i det i det dypeste vokalområdet. Ayers var den late popstjernen. Hver gang det var utsikter til et kommersielt gjennombrudd valgte han forsvinningstrikset, til spansk vin og det gode liv på Mallorca.
En frustrerende situasjon for plateselskapet, der Ayers gradvis dyttet seg selv over sidelinjen. Første juni 1974 skulle situasjonen endres med brask, bram og stor konsert på Rainbow Theatre i London. Brian Eno, Nico, John Cale og Mike Oldfield var støttespillere. At hovedartisten kvelden før konserten sjekker opp Cales kone, kan ha bidratt til en anelse dårlig stemning. Til slutt var han helt ute. Det begynte med ellevill psykedelia med Robert Wyatt i Soft Machine, og sluttet med ettertenksomme «Unfairground» fra 2007 med Wyatt som gjesteartist.
Etter konserten på Slottsfjellfestivalen sommeren 1976 oppsto en dyptpløyende diskusjon hvorvidt Kevin Ayers var «bra» eller ikke. Jeg var programforpliktet til å mene det første. Harald hevdet bestemt det motsatte. På vei tilbake til campingen gikk Harald foran og jeg noen meter bak, i hver vår sky av sinne og støv. Senere på kvelden traff vi to søte jenter fra Hønefoss. Vi ble sittende å se ut over havet, og snakket om alt som var rart.
Og så er det Ollie Halsall! Denne popklikkerens favorittgitarist, mest tilfeldig invitert til å spille på «Didn’t Feel Lonely, Till I Thought Of You» Herrejemini! Skal jeg høre rockgitar av sjelden inspirert karakter er det denne jeg setter på. Hvorvidt herrene Ayers og Halsall hadde god eller dårlig innflytelse på hverandre senere i livet kan diskuteres.
David Bedford sto for de flotte arrangementene på Ayers-skivene, og ikke minst det luftige pianobrekket på «Stranger In Blue Suede Shoes» som på beste vis illustrerer den oppløftende effekten av jazz-tobakk. Javisst! Det er mye tull og tøys, men det kan vi like. Kevin Ayers var den alternative scenens dovne popstjerne. Festlig ironiske tekster i enkle og elegante melodier.
Du finner Ayerske betraktninger og klassisk popmusikk på debutalbumet «Joy of A Toy» samt underligheter av mer forvirrende karakter. Det siste finner du i enda større grad på oppfølgeren. Der er også «May I?» som kunne blitt en hit, og kanskje ble det, men i en annen dimensjon. Hvorfor «Carribean Moon» derimot, ikke ble en kjempehit i en hvilken som helst dimensjon, er en gåte som historikere i kommende hundreår, stadig vil undres over.
Jeg sto i platebaren på Steen & Strøm med «The Confessions of Dr. Dream» i den ene hånda og «Close to The Edge» av Yes i den andre. Mektige omslag på begge, men jeg kunne bare velge en. Mange år senere dro jeg til Mallorca, kanskje for å se om jeg kunne finne spor etter Kevin Ayers. Måneskinnet i Deja-bukta er det samme. Vennskap er en samtale. En samtale som ble startet en gang.
