Plateanmeldelse: Lori McKenna – «1988» (album, 2023)
Den godt etablerte og meritterte amerikanske singer-songwriteren Lori (Lorraine) McKenna (54) er kjent for et musikalsk uttrykk der folk og country møtes på glimrende vis. McKenna kommer opprinnelig fra Massachusetts, delstaten som hun hyllet på albumet med samme tittel i 2013. Når hun nå er ute med albumet «1988», hennes tolvte i rekka, er det tydelig at hun fortsatt har noe å melde.
De fleste sporene på denne utgivelsen vitner om kvalitet i alle ledd. Én ting er den sterke låtskrivingen som McKenna i hovedsak står for selv (sammen med gode makkere, inkludert Hillary Lindsey og McKennas egen sønn Chris), en annen ting er at viljen til å gi ut et skikkelig godt album gjennomsyrer plata; alt fra innsatsen til musikerne, via den bunnsolide vokalen til McKenna til den superbe produksjonen, er med på å gi plata bøttevis med kredibilitet. De allmenngyldige tekstene treffer også så det suser, bare hør den fabelaktige «Happy Children»:
/ I hope you find your true north / I hope you make some dreams come true /
I hope you learn early that the love you give all comes right back to you /
I hope you get up every time you fall / And you get back in again /
But if you only get one thing that’s a given / I hope you have happy children /
Plata er produsert av svært ettertraktede Dave Cobb (Chris Stapleton, Brandi Carlile, John Prine, Sturgill Simpson, Jason Isbell, The Highwomen og Rival Sons). Cobb, som også produserte de tre foregående platene, gjør utvilsomt sine greier bra her. Arrangement og produksjon kler låtene på optimalt vis.
Foruten nevnte «Happy Children», er «Killing Me» (med Hillary Lindsey på gjestevokal), den klassiske country-rockeren «Days Are Honey», kjærlighetserklæringen til hennes mann gjennom 35 år, «1988», og «Wonder Drug» veldig gode.
Akkurat når du tror at det ikke kan bli bedre, runder McKenna av albumet med to av de aller beste sporene, «Letting People Down» og «The Tunnel».
Jeg har i tillegg lyttet meg bakover i katalogen til McKenna, og det er vanskelig å finne svakhetstegn. Kan det være mulig at hun har gitt ut gode album på rekke og rad siden debuten i 1999, «Paper Wings & Halo»? Tror faktisk det.
