Plateanmeldelse: a-ha – «True North» (album, 2022)
Nyinnspilt materiale fra a-ha er for ren bonus å regne. Det falleferdige reisverket som utgjør bandet kommer tydelig fram i filmen a-ha: The Movie (2021), regissert av Thomas Robsahm. Så skjørt at det kan briste og rase sammen hvert øyeblikk. Et paradoks er det da at Harket, Waaktaar og Furuholmen sammen er mye mer enn summen av soloprosjektene sine.
Plata er også konsekvent og tilsynelatende uforsonlig inndelt på en slik måte at Magne og Paal har produsert sine egne låter selv, cirka halvparten hver. Bakteppet er en konflikt mellom Mags og Paal, med rot i uenighet om royalties fra tilbake i de tidlige årene da bandet hadde gigantiske hits. Når det er sagt får jeg litt følelsen av at denne plata er Furuholmens baby, i større grad enn Waaktaars. «True North» har blitt til som et initiativ fra Bodø 2024 (kulturhovedstad 2024) og innspilt med Nord-Norges egne klassiske musikere i Arktisk Filharmoni.
Åpningslåten, «I’m In», komponert av Magne, er simpelthen en av bandets beste låter, en ren oppvisning av Furuholmen og av Morten Harket på vokal. Tøft mellomparti med chimes og det hele.
a-ha er faktisk fortsatt et av klodens største live-band, ikke minst i Sør-Amerika, hvor de trekker hundretusener av publikummere på konsert. Undertegnede var til stede i Nordlandshallen i Bodø med nærmere 10 000 tilskuere og fikk sett bandet like før pandemien. Live får alltid Waaktaar mer plass i lydbildet, Furuholmen er den som kommuniserer med publikum og Harket kommuniserer som vanlig mye med lydmannen, men alt det er en del av pakken med a-ha. Take it or leave it.
På «Hunter In The Hills» spares det ikke på noe. Låten oser av gode James Bond-vibber. Det heftige kompet, blåserne og hoingen mot slutten skal ha æren for at det hele høres ut som en fest. Tittellåten «True North» er skodd over samme lest som «Stay On These Roads» fra albumet med samme navn (1988). Furuholmen kopierer seg selv, men låten tar nye veier og ender opp som en slags monumental shanty i refrenget. Hyllesten til humla, «Bumblebee», er en fin, lett jazza låt med trip hop beat. De første strofene i verset på «You Have What It Takes» er, artig nok, snarlik refrenget på Nirvanas «In Bloom» fra «Nevermind».
Albumet kan oppleves som litt for pompøst, traust og trygt ved første gjennomlytting. Bandet våget litt mer på «Minor Earth, Major Sky» (2000), blant annet med den fantastiske «Summer Moved On», men for all del, det er mye klassisk a-ha på «True North» også. «Summer Rain» for eksempel, åpner med en nydelig pianolinje og et vers som skapt i pophimmelen. Harket legger toneleiet litt lavere og synger med sedvanlig innlevelse:
/ What we didn’t lose with the summer rain / Comes back to haunt us in the autumn again /
Open all doors and release the pain / Into the summer rain /
Er du blant dem som husker hvor du var 20. oktober i 1984, da a-ha, unge og selvsikre, for første gang dukket opp på TV i «Lørdagssirkuset» med en tidlig versjon av «Take On Me», vil du være enig i at kjærligheten til bandet ikke ruster så lett.
«True North» holder flammen i live.
Foto: Sony Music (Promo)
