13 personer på scenen. Nydelig lyd. Jeffs stemme intakt. Myriader av lys-kaskader. Et romskip som brer seg over tre skjermer. Videokulisser som krydrer hver låt. Et takknemlig publikum. Kunne det egentlig gått galt?
Det gjorde det da heller ikke. Selv var jeg opptatt av at det måtte gå mye bedre enn i februar 1982. Det var forrige gang Electric Light Orchestra spilte i Norge. De hadde kuttet ut strykerne etter utgivelsen av «Time» (1981) og var redusert til et nokså likegyldig poporkester. Ikke var det noe særlig sceneshow heller. Og da en R2-D2 kopi av en robot dukket opp på scenen mot slutten i «Don’t Bring Me Down», og suste rundt så musikerne nesten ble kjørt ned, ble det hele litt parodisk.
Men det var den gang. Vi snakker 36 år siden. Heldigvis kunne tilstedeværende Finn Bjelke, og andre bekjente, fortelle at det hadde vært mye bedre i Ekeberghallen fire år tidligere, med alt hva man kunne forvente seg av et symfonisk rock-orkester som turnerte på 70-tallet. Inntrykkene for datidens tenåringer ble vel nokså kraftige. Aftenpostens allestedsnærværende Tor Marcussen skrev imidlertid at «mye av ELOs studiofinesser forsvant i lydmuren» i konsertanmeldelsen i 1978. Han mente det rett og slett ble et lydsjokk, og ergret seg over at cello og fele druknet i lydmuren.
Det gjaldt heldigvis ikke 2018-versjonen av ELO. Her var det imponerende mye som ble gjenskapt fra platene, med finesser og detaljer som man skal ha god «fingerspitzgefühl» for å klare å få frem live. Jeff Lynne vet da også så inderlig godt hva publikum vil ha i en comebackkonsert:
En ren hitparade.
Og du verden så mange pop-perler den mannen har tryllet frem gjennom nærmere 50 år. 50 millioner solgte album, og 26 UK Topp 40-singler forteller vel sitt.
Det slår meg underveis at Beatles-innflytelsen er nesten i overkant. Han og Roy Wood bestemte seg for å videreføre arven etter Beatles i 1970, og det var ikke tilfeldig at Jeff Lynne ble sentral i supergruppen Travelling Wilburys (med blant andre George Harrison) hvor han både spilte og produserte, Eller at popmesteren fra den traurige britiske byen Birmingham ble spurt om å produsere de to Beatles-sangene som Liverpool-bandet hadde etterlatt seg i Anthology I & II («Free as a Bird» og «Real Love») midt på 90-tallet. Her spilte de tre gjenværende medlemmene inn Beatles-låter for første gang siden 60-tallet, mens Jeff Lynne håndterte studiospakene.
Spesielt John Lennon har hatt en spesiell plass i Lynnes hjerte. På 82-konserten, kun to år etter Lennon ble skutt, spilte ELO en Lennon-medley med følgende perler Imagine/Nowhere Man/Across The Universe/A Day In The Life.
Det er imidlertid en del forstå-seg-påere som mener Lynnes lydbilde har dominert i overkant mange kjente artisters musikkutgivelser (Tom Petty, George Harrison, Ringo Starr, Paul McCartney, Bryan Adams, Roy Orbison, Dave Edmunds, Olivia Newton-John, Brian Wilson, Joe Walsh). Det er nemlig aldri noen som helst tvil om at et album er produsert av Jeff Lynne – det er nesten like distinkt som en plate med Phil Spector.
Men i Oslo Spektrum ga fansen blaffen i alt dette. Nordmenn elsker ELO. Albumet «Discovery» fra 1979 lå som nr. 1 på VG-lista i 12 uker. Nå var de kommet for å få med seg en ekte ELO-konsert, selv om dette er Jeff Lynne’s ELO og ingen av de andre medlemmene er igjen. Til og med den dyktige tangentspilleren Richard Tandy er ikke med i denne runden, selv om han spilte i Hyde Park sommeren 2014 da Jeff Lynne fant igjen lysten til å turnere.
Det manglet såvisst ikke på kvalitet på scenen. Eksempelvis Mike Stevens, kjent som mangeårig turnémusiker i Graham Gouldman-utgaven av 10cc, sørget for at det var et klokkeklart lydteppe som nennsomt ble brettet utover publikum etter hvert som jukeboksen trillet sine riller.
Kanskje mest imponerende var stemmen til frontmannen selv. Når du har passert 70 er det en viss mulighet for at spesielt de høye tonene blir spakere. Ja, han hadde med to meget dyktige korister, men det var ikke mye de trengte å fylle inn. Spesielt «Telephone Line» fra knallalbumet «A New World Record» satt som et skudd.
Jeg holdt på å gå etterpå, fordi han og bandet overhodet ikke kunne overgå denne nydelige låten – den er en personlig favoritt. Heldigvis ble jeg sittende, noe som sikkert søsteren min satte pris på, siden vi hadde gått på konserten sammen. Det var hun som introduserte meg til ELO på 70-tallet, jeg spilte rett og slett i stykker hennes plate «A New World Record».
Noe går det sikkert an å kritisere. Morten Ståle Nilsen i VG mente at Lynne har «innstråling», at han spilte sine hits og gjorde ikke noe mer enn det. Kan godt hende at Lynne liker seg best i studio, men å forvente noen sprell fra Jeff på scenen er for mye å forlange. Han er en musikernes musiker og svært dyktig produsent, med sin distinkte signatur, inkludert solbrillene som han gjemmer seg bak.
De 7.500 publikummerne i et fullsatt Spektrum sang til tider med av full hals og var mer enn fornøyd med nettopp dette (selv om det kun var sitteplasser). De forventet ikke pyroeffekter, tatoverte gitarister som drar av gårde i lange, meningsløse gitartirader eller halvnakne dansere. Det er ganske befriende med en konsert hvor du kan lene deg tilbake, kose deg med musikken og heller lokke frem dine egne bilder fra en oppvekst som begynner å bli fjernere.
Derfor trenger vi heller ikke musikken i ny innpakning i slike settinger. Det er helt ok å konstatere at arrangementene fra den gang fortsatt holder mål, et tegn på kvalitet og tidløshet. Det finnes nok av 70- og 80-tallsmusikk som helst burde ha blitt spilt inn på ny i dag.
Det eneste skuffende ved konserten var at det kun ble ett ekstranummer, den tradisjonelle coveren av «Roll Over Beethoven» (Chuck Berry), med ELOs strykeintro fra Skjebnesymfonien. Den avsluttet også Drammens-konserten i 1982 som den 26. låten.
Jeff Lynne’s ELO spilte halvannen time og kunne garantert ha tatt noen perler til, men det blir detaljer i det store bildet. Ikke én vi traff etterpå grein på nesa. Det betyr vel at Jeff Lynne har gjort noe riktig de siste 48 årene. I hvert var det et bedre karrierevalg enn grunnlegger Roy Wood, som forlot skuta allerede i 1972 for å danne Wizzard. I dag har han ikke et spesielt kjent navn utenfor Storbritannias grenser – selv om han egentlig er en like dyktig snekrer av snedige poplåter, med tre nummer 1 hits i perioden 1967-1974 og 15 singler på topp 10 i UK.
Her er et større utdrag fra konserten
Her er spillelisten fra Oslo Spektrum
