Plateanmeldelse: Cordovas —«Destiny Hotel» (album, 2020)
Noen ganger kan glade sanger, gjøre meg nettopp glad. Herlig countryrock som tar opp arven etter The Band og også har snev av Blue Rodeo og The Black Sorrows, kanskje?
«Destiny Hotel» er Cordovas tredje studioalbum, men det er først nå jeg har blitt hekta. Gjeteordene har gått om fantastiske konserter, men siden jeg ikke falt pladask for albumene, har jeg ikke tustet meg av sted på annet enn en strømmekonsert. Og rett skal være rett: Strømmekonserter er ikke det samme som «The real thing».
Cordovas har sin base Tennessee og ble stiftet i 2011 av vokalist og multiinstrumentalist Joe Firstman. Firstman spiller piano og bass på dette albumet. Han har siden 2003 gitt ut egne album, og siden 2011 gitt ut tre studioalbum med Cordovas inkludert årets «Destiny Hotel». Foruten Firstman består Cordovas av keyboardist Sevans Henderson, gitarist ogvokalist Lucca Soria og vokalist og multiinstrumentalist —blant annet gitarer, mandolin og herlig fele— Toby Weaver. Låtene er i hovedsak skrevet av Firstman i samarbeid med bandmedlemmer og andre.
Jeg nevnte The Band, og det er flere grunner til det. De rufsete og skakke harmonivokalene, orgelet og pianoet som leker seg og ei fele som sender deg langt ut på landet. De spiller tilsynelatende uanstrengt —er det så nøye, da — men så treffer de likevel. Dette er ikke overlatt til tilfeldighetene. Aldri er Cordovas mer «The Band» enn på «Fine Line», en låt som kunne vært laget i det store rosa huset for over femti år siden. Det er vel dette som kalles organisk musikk?
Selv om det er de herlig sprudlende rockerne «Fine Line», «Rain on The Rail», «Destiny» og «I’ma Be Me» som særlig setter seg fast og gjør det vanskelig å sitte rolig, er det også enkelte ballader av den mer ettertenksomme sorten. Stillfarne «Afraid No More» er platas nydeligste låt. Hør på den mandolinen til Toby Weaver. Her smelter også stemmene til omtrent alle gruppas medlemmer sammen.
Vi har også låter som «Warm Fareweell» og ikke minst «Man In My Head» om den apekatten på ryggen som ikke lar en være i fred og som ødelegger for et grunnleggende ønske om å gjøre de gode tingene. Firstman uttalte til American Songwriter at albumet handler om en mann som vokser opp og prøver å tjene i stedet for å ta, og dette summeres ypperlig opp i siste låt på albumet, «I Do More Good», der det heter “gonna do more good, gonna talk less shit because that’s just about all I can do.”
Plata varer bare en halvtimes tid, til tross for alle mulighetene det finnes til å strekke låtene i alle retninger med enda flere instrumentalpartier. Plata har dermed en «less is more»-holdning som det aner meg vil bli gjort herlig til skamme live. Neste gang Cordovas er i Oslo, regn med meg!
Foto: Cordovas hjemmeside (promo)
