I går var det 50 år siden Yes slo gjennom med «The Yes Album» (1971).
Tekst: Martin Johannessen
Plata er spilt inn i Advision Studios i London med Yes og Eddie Offord som produsenter. De kjente hverandre fra før. Offord var lydtekniker på «Time and a Word» (1971). Han hadde dessuten vært lydtekniker for Emerson, Lake & Palmer, Taste og Rory Gallagher.
Strenge-virtuous Steve Howe hadde erstattet Peter Banks på gitar. Begge er selvfølgelig strålende gitarister, men Howe har et mer variert repertoar. Og det var noe bandet trengte.
«When I got in with Yes, I said, ‘This feels good. We’re all equals, and everybody’s outstanding.’ It was like joining an orchestra, where all of the members are of a very high level,» sa Steve Howe.
Ifølge Jon Anderson kunne Steve Howe «jump from one thing to the other, very fast, very talented.»
Dette skulle dessuten bli den siste plata med keyboardist Tony Kaye før «90125» i 1983.
Tony Kaye har gips på beinet på coverbildet. Det stammer fra november 1970 da hele bandet havna i en bilulykke på vei hjem fra en konsert i Basingstoke. Bandet var i sjokktilstand og Kaye brakk foten.
De to første platene hadde ikke svart til Atlantics kommersielle forventninger. Og bandet hadde kniven på strupen. Nå måtte de levere – og gjorde det elegant. «The Yes Album» ble bandets gjennombrudd.
Det er nesten bare bra låter på plata. De kunne spart seg for «The Clap» (spilt inn på Lyceum Theatre i London). Det var den aller første sangen Steve Howe skrev: “It’s the first song I ever wrote, and I think it’s really a good piece. I wrote it on the 4th of August in 1969, when my oldest son, Dylan, was born.»
Resten av plata er nemlig strålende, spennende og overraskende. Det er liten tvil om at Yes besto av en de mest imponerende samling musikere tidlig på 70-tallet. Ja da, det var mange andre også. Ingen nevnt, ingen glemt.
På «The Yes Album» er alle låtene for første gang skrevet av bandet. Og mange mener at dette er den egentlige debuten. “Felt like the first real Yes album,” ifølge Jon Anderson.
På åpningslåta «Yours Is No Disgrace» er hele bandet kreditert som låtskrivere; Chris Squire, Jon Anderson, Steve Howe, Bill Bruford og Tony Kaye. Låta tikker inn på nesten 10 minutter – uten et kjedelig sekund.
«Starship Trooper» er delt inn i tre deler: «Life Seeker», «Disillusion» og «Würm». Også denne er nesten 10 minutter lang. Det er en låt som for det meste oppsto i studio og sier litt om hvilke kreative krefter som var i sving.
Yes-biograf Chris Welch skriver at den er «one the most astonishing pieces in Yes’ repertoire.» Han er særlig imponert over «Würm»-delen.
Side 2 åpner med «I’ve Seen All Good People». Den er delt i to deler: «Your Move» som ble gitt ut på single og ble en hit i USA, og «All Good People».
Se » I’ve Seen All Good People » live Beat Club 1971 her https://www.youtube.com/watch?v=Vb3eHs5eHx4…
Tekstlinjen «send that instant karma to me» er et lite vink til John Lennon, som hadde gitt ut «Instant Karma» på single året før. De følger opp Lennon-referansene i del to også med «All we are saying is give peace a chance».
«A Venture» er skrevet av Jon Anderson og er enda en låt som oppsto i studio. Steve Howe liker den veldig godt: “I’ve always liked it. We’ve tried it on stage in different guises. In the early years, we used to jam on it a lot and make it quite complicated – just massive things happening.»
Plata avslutter med nesten ni minutter lange «Perpetual Change», skrevet av Anderson og Squire. Og dermed har den mye innovativt bass-spilling. Chris Squire var opplagt en av verdens beste bassister. Men det er jo mye annen fryd for øret her, akkurat som det er på resten av plata.
Musikkjournalist Preston Frazier omtaler låta som «a wonder of polyrhythms, poetic lyrics, tight harmonies, elegant and non-obtrusive piano and organ, and sometimes melodic, always innovative guitar.»
Jon Anderson var bekymret for hvordan plata skulle bli tatt imot av fansen. Men etter at publikum sang med på de nye låtene da bandet la ut på turne kort tid etter utgivelsen, forsvant bekymringene.
