Acquiring the Taste: Popklikks guide til Gentle Giant!
De tre Shulman-brødrene hadde bakgrunn fra sekstitallet i et hardtslående RNB-orkester med det lite fengende navnet Simon Dupree and The Big Sound. En tvilsom flørt med psykedelia førte gruppa likevel inn på hitlistene. Brødrenes begeistring for «Kites» var imidlertid mest avmålt, men ikke verre enn at de prøvde en gang til. Nå som The Moles. Ved utgangen av tiåret redefinerte Shulman-brødrene prosjektet til Gentle Giant, og ga oss noen av progrockens mest elskede album.
I den progressive rockens innerste krets, blant eldre herrer med grå manker og Sun Ra t-skjorter, debatteres fremdeles hvilke skiver som er de beste. Vi skal ikke gå inn i den opphetede diskusjonen, annet enn å hevde at det synes enighet om at de siste tre, der gruppa prøvde å tilpasse seg den gjeldende musikalske temperaturen, i mindre grad settes pris på. En parallell kan trekkes til popsangene fra ti år tidligere. Forenkling behøver ikke å være galt i seg selv. Men i dette tilfellet var det nettopp det. Låta «Thank You» er en hyllest til lojale fans, samtidig som gruppa halvhjertet prøver å nå ut til nye lyttere. Noe de altså i liten grad lykkes med.
Gentle Giant-katalogen er begrenset til skivene i perioden mellom 1970 og 1980. Med unntak av Three Friends-prosjektet, har det ikke vært gjenforeninger eller nye utgivelser verken fra bandet, eller noen av de medvirkende partene. Gentle Giant er det ultimate progressive rockebandet, med begrenset kommersiell suksess og tilsvarende høy kultstatus.
Musikken ble skrevet av yngstebror Shulman som spilte bass og fiolin i utmerket samarbeid med Kerry Minnear som var å finne bak tangenter, vibrafon og en hvit cello. I tillegg til virtuositeten svingte det av Gentle Giant. For trommis John Weathers og Gary Green på gitarer, spilte med sjel og hjerte for rock and roll. Noen store vokalister var verken Derek Shulman eller Minnear, men alle gutta i bandet behersket sangharmonier som få andre.
Det er den kollektive inspirasjonen som bærer Gentle Giant. Alle de finurlige detaljene er strålende integrert i helheten. Det er annerledes rytmisk rockmusikk, som oppdager og utforsker seg selv, i like bølger av kreativ og robust energi. Og nå kommer poenget! For Gentle Giant er kjempegøy; med mulig appell langt utover kjernegruppen av eldre herrer med grå manker og Sun Ra t-skjorter. Dette er musikken fra den progressive rockens storhetstid som underlig nok har stått seg best!
Jeg kan si mye om remiksing av etablerte utgivelser. Jeg vil ikke gjøre det denne gangen heller, men Steven Wilson versjonen av «Power And The Glory» løfter fram kvaliteter i albumet jeg ikke hørte første gangen. Et ekstra stort Giant-øyeblikk til slutt; 2:50 minutter inn i «I Lost My Head» Du verden! Du finner den på spillelista.
