Gå hem, for en plate! En 23-år gammel bergensjente har blåst meg av banen, smelt meg i veggen og klæsset meg ned.

Jeg har lenge hatt Anja Elena Viken fra Bergen i øyenkroken. De knallskarpe in your face, ikkje føkk med meg, asfaltlåtene «Klæssar deg ned» og «Født forbryter» fikk blodet til å strømme og feministhjertet til å dunke ekstra hardt. Likevel var jeg redd for at det kanskje var snakk om noen tilfeldige lykketreff. Enkeltstående singler, uten at det nødvendigvis var mer å hente under det ekstremt tøffe trynet.

For å si det sånn: Jeg tok så grunnleggende feil. Og godt er det. Å høre på debutplaten «Herfra til i morgen» er noe av det største oppsiget jeg har vært med på på lenge. Fra de første strofene av «Bergens Sovjet» er jeg solgt. Jeg befinner meg plutselig mentalt i en mørk og herlig bergenshøst. Jeg kan lukte blandingen av våte blader og eksos. Jaggu drar hun ikke på med strykere også. Det er nydelig. Herlige poplåter, med skakke tekster. Tristesse, identitetskriser, angst.

«Dagen etter natten kall meg komatøs», synger hun mens hun sitter på et forlatt busstopp (dette ser jeg for meg) og plutselig blir jeg satt femten år tilbake i tid.

Brått blir jeg lei meg. Hvorfor var det ingen sånne artister da jeg vokste opp? I Bergen på tidlig 90-tall var det nok av mannlige menn i alle bandene jeg digget. Jeg vasset rundt på Garage og Hulen til tonene fra Barbie Bones, Popium, Alzheimer/Silverspurs og De musikalske Dvergene. Finfine artister, men som ung jente skulle jeg gjerne ha hatt noen andre idealer å se opp til. For noen enorme gavepakker ærlige og tøffe artister som Razika og Viken er til dagens jenter som sårt trenger en motvekt til alt det rælet av lettkledde lettvektere som fins der ute.

Det var en digresjon. Beklager. Poenget er at både menn og damer, gutter og jenter, bergensere og oslofolk bør gi denne platen en sjanse. Ellers fortjener dåkkar en klæssing.

Hør den her:

http://wimp.no/album/36110949
Forsidefoto:Ellen Rødland