Steve Earle har alltid vært skikkelig tøff i trynet. Og ganske sikkert i pysjamas også. Men selv om han kan være både kritisk, innbitt og forbanna, slenger han også mer enn gjerne inn låter som vibrerer av medfølelse og sårbarhet.
Etter ”Copperhead Road” (1988) var Earle i en kort perode verdens tøffeste person i kameratgjengen min. En outlaw med pannebånd og hoftene fulle av bly.
Da vi så mannen i kjelleren på Chateau Neuf sånn cirka 1987, er jeg ganske sikker på at jeg gråt. Låtene, fra det som fremdeles er to av Earles beste album; ”Guitar Town” og ”Exit 0”, tvang kameratene mine og meg ned i knestående. Jeg kan ennå huske at jeg sang så høyt til ”Someday” at stemmen min var fullstendig ubrukelig dagen derpå.
Etter ”Copperhead Road” ramlet vi litt av lasset, men på midten av 90-tallet var Earle tilbake i toppform. Spesielt ”I Feel Alright” fra 1996 traff oss midt i hjertet.
Å følge Earles musikalske reise fra begynnelsen av 2000-tallet og fram til i dag, har vært litt som å heie på Liverpool. Noe fantastisk, mye nesten, og en og annen badeball.
Men nå er Earle endelig tilbake igjen. Hans nye album, ”So You Wannabe An Outlaw”, er utvilsomt hans beste på mange, mange år. Med en uslåelig kombinasjon av hardtslående låter og hjerteskjærende ballader, har han nok en gang klatret opp på hesteryggen og kastet seg inn i kampen om hvem som er den tøffeste cowboyen i byen.
På tittellåta, som også er åpningssporet, slenger Earle, godt hjulpet av en av countrymusikkens største outlaws, Willie Nelson, lassoen så langt at den fremdeles henger i lufta. På de to neste låtene, ”Lookin’ for a Woman” og ”The Firebreak Line”, har han så mye hår på brystet at han nesten ramler ut av saddelen. Men bare nesten.
På spor fire, ”News From Colorado”, synger Earle hele hjertet ut av kroppen. Det er så uendelig sårt og vakkert at selv coyotene holder kjeft.
Og sånn fortsetter det. Et par-tre ekte rockere og en liten skokk vidunderlige countryballader, står i kø og sikrer at balansen mellom tøft og ”tungt” og sårbart og ”lett” opprettholdes albumet igjennom.
Personlig liker jeg (og ganske sikkert kompisenen mine, også) Earle best når han slenger skinnjakka rundt stolryggen og skrur ned volumet. Når kassegitarene, felene og steelgitarene får dominere lydbildet.
For det er på ettertenksomme og vare låter som ”Girl Upon a Mountain”, ”You Broke My Heart”, “Sunset Highway” og Guy Clark-hyllesten “Goodbye Michelangelo”, at Earle virkelig viser at han har funnet tilbake til det beste i seg selv.
Om jeg digger den lekende og svinsete «Walking in LA», og den vakre duetten med Miranda Lambert, «This Is How It Ends»?
Absolutt.
Om jeg synes Earle tøffer seg i overkant mye på «Fixin’ To Die»?
Definitivt.
Men nå er det din tur til å ri inn i solnedgangen (og tilbake igjen).
