Plateanmeldelse: Jens Carelius – «OPSI» (album)
Ammeldt av Espen D.H.Olsen
Jens Carelius ga ut noen veldig fine folkpop-album for et tiår siden. Nå er han tilbake med eget solomateriale etter en periode der han har gitt ut musikk med bandet Atlanter.
Og for en plate «OPSI» er!
Vi anbefaler andre medier og jenscarelius.no for mer grunnleggende informasjon om bakgrunnen, men dette handler i korte drag om låter som bygger på tekster skrevet av Carelius’ tyske tippoldefar! Fritz Dörries, som han het, tilbrakte store deler av livet i Sibir som entomolog, altså sommerfuglforsker.
Denne bakgrunnshistorien er i seg selv så fascinerende at det burde kvalifisere til prøvelytting bare det. Det virkelig interessante er likevel at Carelius og hovedkompanjong, produsent og multi-instrumentalist Lars Horntveth (Jaga Jazzist og hundreørten andre prosjekter), har skapt et lydbilde som sømløst fletter historiene sammen til en betagende helhet.
Carelius synger med klart mer autoritet enn på tidligere plater, det er større bredde. Dette kjennes som et helhetlig verk som bør lyttes til i ett strekk. Lyden er «stor». Den rommer både akustisk klimpring, «konkrete» popsekvenser og langt mer utflytende, nærmeste proggete rock. Produksjonen er skrudd sammen til et komplekst lydbilde som bør ha lang holdbarhet for de som tar tiden til hjelp.
«Hunting Butterflies» starter som en akustisk pop-låt som etterhvert trekker oss ut i rommet med atmosfærisk vokal, en dempet baryton-saksofon, eufori og store følelser.
Instrumentalen «Amur» er en velkommen pause fra de mer lydtunge låtene. Amur er en elv i Øst-Sibir, og låta høres ut som en frisk vårdag på vei nedover en stille elv i kanoen. Akustiske gitarer og slide-gitarer gir oss «luften», mens kompet formelig sildrer av gårde som krusninger på elveoverflaten. En nydelig låt!
«All I Know» er nok platas høydepunkt. Her brukes studio til det fulle og er nærmest som et instrument i seg selv. Carelius imponerer vokalmessig nok en gang, en groovy bassgang driver alt framover med stor autoritet og låta snirkler avgårde med alskens instrumentelle krumspring og synther.
«OPSI» er en stor overraskelse og en bragd av et album. Jeg leter etter referanser, men de er egentlig overflødige. Dette holder fjellstøtt som en plate i seg selv. Eller for å bli litt pompøs (det må være greit i denne sammenhengen!) og parafrasere tysk filosofi: «OPSI» er Ding an Sich.
Plateanmeldelse: Jens Carelius – «OPSI» (album)
Anmeldt av Eivind Sigurd Johansen
«OPSI» er et særlig gjennomarbeidet album. Kassegitarene låter fantastisk, og det er nydelig spilt gjennom hele albumet. Produksjonen virker samtidig noe sammenpresset i sin søken mot teknisk perfeksjon. Dette gir en lett klaustrofobisk karakter. Jens Carelius har en lys stemme som fungerer godt med velformulerte sang-harmonier av beste merke.
Han har en prog-rockers begeistring for arpeggio-plukking og en nesten russisk hengivenhet for mørkere stemninger. Jeg synes han er best når pop-ambisjonene legges til side og han rendyrker dette uttrykket. Min favoritt er «The Weight» hvor grenseflaten mot progressiv rock synes mest tydelig. Låta har et mektig arrangement og en fascinerende filmatisk oppbygging.
Den orkestrerte slutten på «Hunting Butterflies» er også særlig flott. Gitarspillet i første del og mot slutten av «Bone-fire» beveger seg som krusninger, der morild gløder under overflaten. «Even Beauty Grows Old» får meg til å tenke på Kraftwerk, uten at det på noen måte er feil. Kombinasjonen av kassegitarer og synther er spennende.
Synthene har en kirurgisk presisjon i uttrykket, men kan føles i overkant spisse eller lukkede. Sånn sett savner jeg mer i retning av åpenhet, spontanitet og analog varme. Den innadvendte litt statiske karakteren i sangene, bærer i seg et spennende potensial for utvikling, med større innslag av uventede eller overraskende melodiske valg.
