PLATEANMELDELSE: Bob Dylan – More Blood, More Tracks / The Bootleg Series Vo. 14 (album)
Bob Dylan har aldri helt vært min greie. Jeg har stor respekt for fyren, låtene hans, tekstene og formidlingen. Men med unntak av noen skiver var vi aldri på samme lag.
I ettertid tror jeg dette mest skyldtes stahet fra min side. De ihuga Dylan-fansene var gjerne folk jeg ikke kom overens med. Neil Young var mer min mann. Det har likevel alltid vært noen Dylan-plater i samlingen; «Blonde on Blonde» (men jeg spiller bare de korte sangene!), «Desire» (fordi «Hurricane» er der), «Street Legal» (fordi den minte meg om en tid – som jeg ikke turte å slippe), «Slow Train Coming» (fordi den er så fryktelig ensom, sint og kompromissløs), ja, og også alt fra «Hard Rain» perioden. Og så er det denne da. Selve sjefsplata; «Blood On The Tracks» utgitt i 1975.
Det har alltid vært myter rundt «Blood On The Tracks», noe artikkelen på omslaget langt på vei framhevet. At det fantes alternative versjonene av låtene er således gammelt nytt. Det er et nennsomt utvalg av disse innspillingene vi møter på denne utgivelsen.
Ved inngangen til syttitallet var Bob Dylan på knærne i en kreativt svak periode. Det var først med «Planet Waves» fra 1974, at han begynte å komme seg på beina igjen. Så skjer det noe interessant. Liveplata «Before the Flood», spilt inn med The Band under den påfølgende turneen, byr på høyspente og nærmest hysteriske versjoner av de mest kjente låtene hans, konsekvent gjennomført i et rasende tempo. Det er en voldsom utblåsning som fungerer som en renselse.
Etter dette vender den kreative skaperkraften tilbake, og finner sitt uttrykk i sangene på «Blood On The Tracks». Flere av disse er blant Dylans aller beste, som «Shelter From The Storm», «A Simple Twist of Fate» og «If You See Her, Say Hello».
Men hvorfor sanger om brutt voksen kjærlighet, til de grader skulle treffe en ungdom som nettopp hadde begynt på videregående er et mysterium. Men slik ble det. Musikk var luften jeg pustet i, blandet med den rare smaken av å ikke høre hjemme noen steder. Under lå dragsuget og en uro som alltid var på nippet til å sluke meg. Det var her «Blood On The Tracks» entret scenen. Jeg hørte skiva på en fest, tok den med hjem, og en dag skal jeg levere den tilbake.
«More Blood, More Tracks» åpner med en nydelig versjon av «Tangled Up In Blue», som varierer ørlite fra den utgaven vi kjenner. Men det er en dybde i samspillet mellom Dylans gitar og bassgitaren, som jeg vil driste til meg til å si at originalversjonen manglet. Dette kan skyldes at låtene på «Blood On The Tracks» var speedet opp noen få prosent for å sikre momentum og holde lytterens oppmerksomhet. Det var en produksjons-ide som ikke var helt uvanlig, og en forløper til langt mer ubehagelige «the loudness war» noen tiår senere. Her er låtene i riktig hastighet, slik de ble spilt inn i studio i New York, før han gjenskapte dem i Minnesota for den opprinnelige utgivelsen.
Dylans metode, som han senere alltid holder fast ved starter her. Det er ikke presentasjonen eller album-utgivelsen som er interessant. Men derimot den kontinuerlig skapende prosessen, med alle sine famlende forsøk, feil og mangler. Alt som bringer prosessen videre, der sangene i seg selv ikke lenger er statiske, men kontinuerlige i dynamisk bevegelse.
Jeg liker nærheten i dette uttrykket. For det er hyggelig å ha Dylan på besøk, sammen med bassisten Tony Brown. Den rent akustiske settingen innebærer en reise tilbake til utgangspunktet og de aller første platene. Sånn sett opplever jeg «Blood On The Tracks» som en begynnelse. Tilbake til start, men med alt han har lært underveis stappet ned i gitarkassa. Noen steder er det hørbar gnikking fra en eller flere knapper mot gitar-kroppen. Sånn sett burde han tatt av seg vesten før han satte seg ned med gitaren. Det er alltid lurt, og vesten blir ikke borte.
«You’re A Big Girl Now» er Bob Dylan alene i et særlig inspirert øyeblikk. Dette er sublimt transcenderende eller rett og slett bare veldig flott. På «If You See Her Say Hello» er det en merkbar tristesse i stemmen til Dylan. For det er en oppgitt bitterhet å høre. Den ikke helt optimalt stemte gitaren understreker dette ytterligere. Sånn sett kan jeg forstå at han valgte å vrake denne innspillingen. Men den bærer mye kraft i seg.
I «Lily, Rosemary And the Jack of Hearts» savner jeg det avsindige kompet som bare går og går. I natt fikk jeg en idé om at jeg skulle jeg sette meg ned, med et stort ark og tusjpenner, for rett og slett å illustrere og sortere ut hvem som var hvor og når – etter hvert som handlingen utvikler seg. Et storyboard rett og slett. Det kunne kanskje forklart mye. Men jeg orket ikke det, som Einar Rose nok ville sagt.
«Meet Me In The Morning» er den låta jeg alltid har likt minst. Denne versjonen rokker ikke ved det. «Idiot wind» derimot, fungerer relativt godt i neddempet tapning. Det kler låta noe bedre. Men den er heller ikke blant mine favoritter av His Bobness. «Up To Me» kom ikke med på den opprinnelige skiva og er bonusspor her. Jeg kjenner den i Roger McGuinns tolkning. Det er en halvhjertet og tidstypisk Dylan-låt, som mest står og stamper.
En personlig frustrasjon er munnspillet. På disse innspillingene synes jeg han spiller akkurat det samme i hver eneste låt. Det er ikke nødvendigvis noe galt i det. Huey «Piano» Smith bygget en karriere rundt en slik tilnærming. Det er nå mye som tyder på at Bob Dylan, Graham Nash, Van Morrison og Neil Young har gått på den samme munnspill-skolen, men avsluttet i god tid før eksamen.
Ellers er det veldig mye som skinner flott her. «A Simple Twist of Fate», «Shelter From the Storm» og «You’re Gonna Make Me Lonesome When You Go» gjør akkurat det. Vinyl-utgaven kommer i det irriterende doble formatet, med håpløs kort spilletid per side. At plateselskapene graver dypt i arkivene sine er vel først og fremst en nødvendighet. Men snart er det neppe mer å finne fra gullalderen, som kan pakkes om og selges enda en gang. Det betyr ikke så mye heller. Når alt kommer til alt er den den levende musikken som teller, og ikke minst prosessen framfor presentasjonen.
