Ekte hat-trick

2B8BCB17-0B9A-401A-A771-65FC89951067Plateanmeldese: Kiwi Jr. – «Chopper» (album, 2022)

«Unspeakable things», synger vokalist og låtskriver Jeremy Gaudet i Kiwi Jr. i innledningslåta på «Chopper», bandets tredje langspiller. I de mer «militante» delene av gitarpop-verdenen er synther og digitale duppeditter nettopp det: noe man ikke vil ha og ikke snakker om…

Men, nå må vi snakke om det. For indie-rockerne fra Toronto har tatt en liten venstresving fra indie-veien mot hovedveien på «Chopper». Lydbildet er ikke lenger like hakkete i kantene, gitarene noe mer dempet, Gaudets vokal mykere og, ja nettopp: de har introdusert et lett slør av synther gjennom albumet.

Vi kan kanskje si at der debuten «Football Money» var et blikk tilbake mot Pavements nittitallisme og oppfølgeren «Cooler Returns» en oppgradering av 2000-tallets power-pop, så mikser «Chopper» gitarene til The Strokes med åttitalls-vibbene hos The Cars.

Dette må ikke misforstås som at Kiwi Jr. har gått helt mainstream, men at gitarpopen deres låter litt mer voksent og skapt for et større publikum. For: dette er ikke blitt synth-pop, heller anelsen mer intrikat produsert og arrangert gitarpop enn tidligere. De er rett og slett klare for større scener, kan vi kanskje si.

Uansett. Alt dette hadde vært uinteressant om låtene ikke holdt mål. Det kan vi trygt si at de gjør! «Chopper» har tatt anelsen lenger tid å dykke ned i enn de to tidligere platene, men nå sitter de ti låtene som et skudd!

Åpningssporet «Unspeakable Things» setter tonen, med keyboard-intro i en klassisk mid-tempo gitarpop’er der Gaudets hang til litt kryptiske tekster nok en gang åpenbarer seg. «Parasite II» følger opp med det som kanskje er nærmest uttrykket på den forrige plata og «Clerical Sleep» er et halvt minutt med perfekt temperert pop ornamentert av et nærmest drømmende refreng.

I «Night Vision» og «Kennedy Curse» gås det rett på med catchy The Strokes-gitarer, mens «Contract Killers» leker seg med et mer åttitalls-orientert arrangement hvor resten av bandet også bidrar sterkt med koring og til låtens lett dramatiske uttrykk.

Gaudet er på reise i Europa – metaforisk eller virkelig vites ikke – i «The Sound of Music» der Julie Andrews navnedroppes og europeiske politisirener trekkes fram i det som er albumets mest catchy nummer. Til slutt får vi den litt mer langsomme og seks minutter lange avslutningen i «The Masked Singer». En perfekt avslutning på en litt uventet utvikling for et band vi kommer til å følge tett i årene som kommer.

Espen D.H. Olsen
Espen D.H. Olsen
Artikler: 169