Robert Plant- «Carry Fire) (Nonesuch/ Warner)
Da Led Zeppelin for tolv år siden spilte minnekonserten for legendariske Atlantic Records-grunnleggeren Ahmet Ertegun, var det mange som krysset fingrene for en mer permanent Zep-gjenforening. Det er lett å forstå, Zeppelin hadde noe helt eget ved seg. Det fikk jeg erfare til gangs i 1988, da jeg overvar 40 års jubileumskonserten til Atlantic records i Madison Square Garden og Zeppelin spilte til slutt som uannonserte headlinere. Milde himmel, deres fem-seks sangers sett var wagnersk rock som gikk gjennom marg og bein.
Robert Plant solodebuterte i 1982 med Pictures at Eleven og i 2017 slapp han sitt ellevte studioalbum, Carry Fire. Tre år etter Lullabye and the Ceaseless Roar.
På de trettisju årene som har gått siden solodebuten, har Plant vist seg som en rastløs artist som sjelden har stoppet opp ved noe, uansett om det har vært suksessfullt eller ikke. Således har det ikke kommet noen oppfølger til Raising Sand, hans mest fremgangsrike post-Zeppelin utgivelse, som han utga sammen med country/ bluegrass-sangerinnen Alison Krauss.
Etter dette gjorde han albumet Band of Joy sammen med blant andre Buddy Miller og sin daværende kjæreste, Patti Griffin.
For sju år siden var han «plutselig» hjemme i England igjen og samarbeidet med bandet som nå heter The Sensational Space Shifters, med de to glimrende gitaristene Justin Adams og Liam Tyson.
Det er ikke feil å oppfatte Carry Fire som en videreføring av Lullabye, her gis det rikelig med plass og tid til å male opp mer abstrakte lydbilder, vekslet med elementer som har fulgt Plant helt fra Zeppelin-dagene. Et kompass som med betydelig eleganse og egenart svever mellom Afrika, dype amerikanske sørstater og rockens mer uunngåelige urbanitet. Plants stemme er mer enn noensinne et instrument. Som utfyller og flyter over og under på et vis som er Plant sentrale særpreg.
Plant er en våken og pasjonert observatør av Verdens Gang, han synger om vår tids migrasjoner i «New world» og om militarisme i «Carving up the world again».
«Bluebirds over the Mountain» er platas eneste cover, en rockabillylåt fra 1950-tallet, skrevet av Ersel Hickey, her spaceshiftet til noe ganske annet med hjelp av Chrissie Hynde. Seigt og suggererende.
Helt til slutt, «Heaven sent», en ballade som ytterligere utdyper og mystifiserer platas ene tema, kjærlighet i livets høst. Vakkert, som i vakkert.
Jeg tenker at vi får veldig mye mere ut av Robert Plant ved at han fortsetter ned sin egen kronglete sti, enn ved at han hadde bøyd av og blitt en sanger som hadde trafikkert i tung nostalgi. Her er han 71 år og er hverken på noe påtakelig vis tynget av alderen eller av kreativ famling. Et av 2017s beste album fra en veteran-artist, et forbilde når det gjelder å rock’n’roll-eldes med stil.
