Retrokick: Richard & Linda Thompson: «Sunnyvista» (album, 1979)
Richard og Linda inviterer til fest. En ellevill sufi-fest. Men. I et dystert leilighetskompleks.
Etter fantastiske plater på plateselskapet Island trakk Richard og fruen seg tilbake i tre år for å studere sufi-tradisjonen i islam. Men etter hvert fikk produsent, venn og iherdige Thompson-supporter Joe Boyd, lokket Richard tilbake i studio. Dette resulterte i to skiver «First Light» fra 1978 og «Sunnyvista» året etter.
Det er den siste det skal handle om her. Men dette er to album som hører sammen, omtrent som et par sokker eller Bob Marleys «Catch A Fire» og «Burnin’» Begge ble gitt ut på Jethro Tull og Procol Harums plateselskap Chrysalis – og solgte akkurat like lite som vanlig.
Omslaget på «Sunnyvista» er noe misvisende. Coverkonseptet viser til den Brecht/Weill ironiske tittellåta, og er ikke representativt for de andre sangene. Det kan nesten virke som om de er gjemt bort i Sunnyvistas leilighetskompleks. Noe som kan gi en viss mening. Men hvis «First Light» hadde noe tentativt eller groggy over seg, inviterer Richard og Linda til hjemme-alene fest på nummer to. Alle er velkommen!
«Civilisation» er en energibombe av en velkomstdrink. Det instrumentale mellompartiet får meg til å måpe henrykt i svingene, mens jeg faller av i svimmel beruselse. Milde himmel! Richard Thompson spiller mer energisk og løssluppent enn på forgjengeren. Til tider, helt ellevilt. Det er slik jeg elsker å høre ham. John Kirkpatricks trekkspill er strålende integrert i sangene. Fantasifullt, musikalsk og mer eksotisk enn direkte britisk. Rockefoten sitter løst i dette selskapet.
«Saturday Rolling Around» er særlig sprelsk med strengekrydderier fra skuffen som er merket med «C» for «Cajun». På «You’re Gonna Need Somebody» korer søstrene McGarrigle. Lykke-kjemikaliene i kroppen fyrer heftig. Og bare så det er sagt; «Gud» på både arabisk, og Jesus eget språk arameisk – er «Allah». «Why Do You Turn Your Back» fører temaet videre, i en spennende og elegant komposisjon. Det sufi-insipirerte i Thompsons tekster strekker seg tilbake til «A Heart Needs A Home», en av hans beste sanger fra den første perioden, der han skrev om det aller meste her i livet, men med en forkjærlighet for omreisende knivslipere og reparatører av kjøkkenredskap.
Tekstene på «Sunnyvista» derimot, er fulle av sufi-referanser. Dette er kjærlighetssanger. Noe annet ville vært underlig. Rumi sa det for snart 800 år siden: «All you need is love». For sufi-dikterene var den fysiske beruselsen, forelskelsen og elskoven det nærmeste vi kommer en beskrivelse av møtet med det tidløse. Den søte overgivelsen. Gjenkjennelsen. Den opprinnelige tilstanden. Tilgjengelig. Alltid åpent. Alltid ledig plass. Livene våre lener seg til hverandre. Hvor begynner du og hvor slutter jeg? Kjærligheten lever i hjertet. Selvfølgelig; er det ikke det alle kjærlighetssanger handler om?
Linda synger «Two Lonely Hearts» med Gerry Rafferty på refrenget. Dette er herlig popmusikk. Richard river av en smakfull solo som ville passet perfekt på en nesten hvilken som helst Beatles- låt. «Sisters» er kanskje i seigeste laget, men jeg hører flotte vendinger, McGarrigles rundt mikrofonen og mer stilig gitarspill. På «Justice In the Streets» blir det funky, med noen spinn-ville kompiser fra sufi-kollektivet som har kommet på besøk.
Avslutningslåta «Traces Of My Love» er nydelig hjertesang. Linda Thompson hadde en en naturlighet og dybde i stemmen som formidlet Richards sanger, ofte bedre enn ektemannen. Thompson selv har i ettertid ikke være så begeistret for disse to skivene. Lyden blir digitalt spissere på mer geniforklarte «Shoot Out the Lights» men da er vi også inne i åttitallets produksjonsverdier. Dette kommer vi tilbake til. Følg med.
