1. november var det 48 år siden Slade ga ut «Slayed?» (1972).

Tekst: Martin Johannessen

Plata er spilt inn i Olympic Studios i London med Chas Chandler som produsent.

I mars 1972 hadde de gitt ut en av verdens beste liveplater med «Slade Alive!». Med «Slayed?» kom de opp med en perfekt oppfølger:

«You can rest assured that it’s going to rock. With ‘Slade Alive!’ we got into a particular channel and it’s not the time to start changin,» sa Don Powell i et intervju før plata kom ut.

Slade turnerte mye på den tiden og låtene er skrevet på veien, i bilen, ved bassengkanten, på flyet, kort sagt overalt. Det var tydeligvis nok for å overbevise fansen. For en vanvittig bra låtskriver-duo Noddy Holder og Jim Lea er.

«Slayed?» gikk helt til topps i England og ble værende på listene i åtte måneder. Den klatret helt opp på tredjeplass i Norge.

«Mama Weer All Crazee Now» ble gitt ut på single i august 1972 og ble en stor hit før plata kom ut. Den gikk faktisk rett inn på andreplass samme uka som den ble gitt ut. Ikke verst for en rufsete gjeng fra Wolverhampton. Fremdeles en av de kuleste låtene fra 70-tallet.

«How d’You Ride» åpner festen. En tøff rocker med et strålende refreng.

«The song’s so simple you’ll kick yourself for not having thought of it first, which is part and parcel of the band’s greatness – no rock operas, much less complex song arrangements, for the boys in Slade,» skrev nettstedet The Vinyl District senere. En grei oppsummering.

Neste låt har et kjent og kjært tema i Slade-katalogen; «We’ve come to drive you crazy!» På «Look at Last Nite» roer de det litt ned, men ikke helt. En litt Beatles-aktig låt. Og som (nesten) alltid med Slade byr de på et allsangvennlig refreng.

«I Won’t Let It ‘Appen Agen». Tøff bassgitar, kule riff, fengende som bare det. Jeg skjønner at det må ha vært vanskelig å velge singler fra denne skiva.

Side 1 slutter med en coverlåt. «Move Over» er kanskje bedre med Janis Joplin, men ganske tøff med Slade også. Rett og slett en kul versjon! Den ble gitt ut som single i Japan.

Åpningslåta på side 2 er «Gudbuy T’Jane». Den ble også gitt ut som single og ble nok en stor hit for bandet. En super-catchy-låt! Men ikke hele bandet likte låta:

«We all hated ‘Gudbye T’Jane’ when we made it. It was knocked up in half an hour at the end of one of our studio sessions,» sa Jim Lea senere, mens trommeslager Don Powell har den som sin personlige favoritt.

«Gudbuy Gudbuy» er minst like bra i mine ører, men ble ikke gitt ut på single. Litt roligere, litt Beatles-ish, men fremdeles typisk Slade.

«I Don’t Mind» byr på glimrende rocke-lyrikk:I danced on your face//It seemed the best place

Så lenge det er tøft og det rimer så er det bra!

Plata avslutter med øs-pøs-rock-and-roll og «Let the Good Times Roll/Feel So Fine», som er en cover fra 1956 med Shirley and Lee. Den ble gitt ut på single i USA.

«One of the greatest rock ‘n’ roll releases ever,» skrev NME da plata kom ut.

«Slayed? is an excellent LP because Slade kept things brutally simple,» skrev en skribent  i The Vinyl District senere.

Enig med begge to. Helt klart den beste studioplata fra Slade og en av de kuleste rock n’ roll-platene på hele 70-tallet.