Plateanmeldelse: King Hannah – «I’m Not Sorry, I Was Just Being Me» (album, 2022)

King Hannah er et forfriskende bekjentskap fra selveste Liverpool, men har fint lite tilknytning til The Beatles, The La’s eller Echo & the Bunnymen – det denne duoen, som består av Craig Whittle og Hannah Merrick (opprinnelig fra Wales), derimot har til felles med 60-tallets britiske invasjon er en dominerende innflytelse fra dype amerikanske røtter – blues, folk og sørstatsnovelle-feeling, ørkenstemning og voodoo-groove – like deler «Paris, Texas» og Dr. John, ispedd bøtter av inspirasjon fra mesterlige americana-fortolkere som P.J Harvey og Nick Cave.

Jeg synes dette er en av årets mest spennende debuter. Eksistensielle tekster fremført, stort sett med Merricks karaktersterke stemme krydret av riktig så spenstig og spennende gitarspill fra Whittle. På sett og vis er de ektefødte barn av 1990-tallet. Slik musikere født på 1960-tallet ofte ble spenstige fortolkere av tiåret de ble født noen tiår seinere, tar King Hannah til seg estetikken fra den særbritiske  trip hop-bølgen fra tiåret jeg antar de er født i.

Merrick kan i blant minne kraftig om Beth Gibbons fra legendariske Portishead i den svakt drømmende, poetiske sangstilen, men også musikalsk lånes rytmer og eksperimenter fra denne spennende og ofte litt glemte perioden i britisk indie-historie. Aller best er den lange og sugende «The Moods That I Get In» med noen særdeles sløye og nær hypnotiske gitarminutter i et slags Pink Floyd-landskap.

Ved første lytt lan plata virke en smule langsom og ugjennomtrengelig, men det er en en løfterik og tiltalende langsomhet som ber om stadig flere lyttinger. Anbefales!

Foto: City Slang (promo)