I dag er det 45 år siden David Bowie ga ut «Low» (1977).

Tekst: Martin Johannessen

«Low» er den første plata i den såkalte Berlin-trilogien, som egentlig består av fem plater. Bowie ga ut tre egne plater, men jobbet også med Iggy Pop på to av hans plater i samme periode.

1977 var nemlig et vanvittig produktivt år for Bowie med utgivelsen av «Low» og «Heroes», i tillegg til Iggy Pops «The Idiot» og «Lust For Life»!

«Low» er ikke bare spilt inn i Hansa Studio by the Wall, i Berlin. Den er også spilt inn i Château d’Hérouville i Frankrike, på folkemunne bare kalt Honky Château. Bowie er produsent sammen Tony Visconti.

Tony Visconti og David Bowie var gamle samarbeidspartnere som startet å jobbe sammen allerede i 1969. Sammen lagde de en rekke av Bowies klassiske utgivelser. Og samarbeidet fortsatte på de siste platene Bowie ga ut før han døde i januar 2016.

Brian Eno var også en  viktig samarbeidspartner på denne plata, det samme var gitaristen Carlos Alomar.

«Low» skiller seg ut på mange måter. Her er det mange instrumentale låter, men også hits som «Sound and Vision». Den klatra opp til en tredjeplass i England. I USA ble den derimot ingen hit, og Bowie måtte vente helt til 1983 med «Let’s Dance» før han fikk noen gode listeplasseringer der.

Men på «Low» og resten av Berlin-trilogien er det ganske langt fra låtene som kom på 80-tallet med ny superstjerne-status som bivirkning. I 1977 ville Bowie bort fra det. Han ville eksperimentere og lage en annen type musikk.

Bowie var en artist som aldri sluttet å utvikle seg; fra Major Tom til Ziggy Stardust til Aladdin Sane til The Thin White Duke. Nå var det nå på tide med noe nytt enda en gang.

Plata blir av mange regnet som den viktigste i karrieren. Og den var definitivt et steg i en annen retning.

Bowie var veldig inspirert av solo-arbeidet til Edgar Froese fra Tangerine Dream. Og særlig albumet «Epsilon in Malaysian Pale» fra 1975, som allerede var en inspirasjon på «Station to Station» (1976) også. Froese bodde i Berlin og man kan si at Bowie flytta etter for å komme nærmere inspirasjonskilden. Men det var jo mye annet som også var av interesse. Bowie forklarer:

«When I was there the whole new German expressionist period had started, and all of the German electronic bands were starting to come down to Berlin to work.»

Bowie flyktet så og si fra dop og livet som superstjerne i Los Angeles. Han tok med seg Iggy og de to flyttet inn i samme bygård i Schöneberg i vest-Berlin. På den tiden var Schöneberg et spennende sted med outsidere og folk som ikke passet inn. Og dermed et perfekt sted å passe inn for folk som Iggy og Bowie.

Bowie var i rettssak med manageren sin på denne tiden, Michael Lippman. Bruddet med manageren ga Bowie full kunstnerisk og økonomisk kontroll. Men det var ikke gratis. Så i 1976 og tiden fremover var det ikke så mye penger i omløp og i Berlin var det billig å bo. Iggy forklarer:

«Most importantly, there was very cheap space. There was no economy. The whole premise was being propped up artificially by political pressures of the time, and that’s what made it interesting. And Bowie’s wise investment was that he’d gotten to a point that he could afford to go there.”

Arbeidstittelen på albumet var «New Music Night and Day» og det kunne jo ha vært en passende tittel. I følge Tony Visconti spiller tittelen «Low» på at Bowie selv var «low» på denne tiden. Men det er aldri godt å si når det gjelder Bowie. Selv skal han ha sagt at det handlet en en “low” profil. Brian Eno forteller:

“Berlin at that time was this peculiar juncture between two cultures and, in a sense, we were quite consciously trying to fuse two cultures.»

Hansa Studio var tidligere et konsertsted som lå i nærheten av Berlinmuren. De kunne se vaktene fra studioet, noe som gjorde inntrykk på alle. For Bowie gjorde det at han begynte å tenke på musikk på en annen måte. Hvis ett instrument hadde en feil tone, skulle de andre instrumentene også spille den samme tonen feil.

Denne eksperimenteringen med musikk og å tenke komposisjoner på ble selvfølgelig støttet av Eno og Visconti. Bowie begynte å se på selve albumet som et instrument:

“I started using the album as an instrument. If a note or sound effect would go wrong I’d keep it, and get another four instruments to play the same wrong note. Then it sounds like an arrangement, and an integral part of the composition.”  

Plata fikk svært varierte omtaler da det kom ut, og ble både hyllet og slakta.

Rolling Stone skrev at «Bowie lacks the self-assured humour to pull off his avant-garde aspirations.»

The Village Voice beskrev «the movie music on side two» som banalt.

Los Angeles Times var ikke særlig imponert. Heller ikke de likte B-siden: «Side 2, deal with a spacy art rock style that is simply beyond mass pop sensibilities for it to build much enthusiasm.»

Men New York Times likte det de hørte og beskriver plata som vakker: «The whole thing strikes this listener as remarkably, alluringly beautiful.»

Og i England var kritikeren fra NME ganske fornøyd. De mente at «Low» var: «Stunningly beautiful […] the sound of Sinatra reproduced by Martian computers.»

Og jeg er meget godt fornøyd med plata 45 år etter utgivelsen – rett og slett et mesterverk!

Les mer om Bowies tid i Berlin her: A tour of Bowie’s Berlin years: https://fotostrasse.com/david-bowies-berlin/