På søndag var det 52 år siden The Byrds ga ut milepælen “Sweetheart of the Rodeo” (1968). 

Tekst: Martin Johannessen

Plata er spilt inn i Columbia Studios i både Nashville og Hollywood med Gary Usher som produsent. Han hadde produsert de to foregående Byrds-platene, og solodebuten til Gene Clark i 1967. I tillegg hadde han skrevet låter sammen med The Beach Boys.

The Byrds besto nå av Roger McGuinn, Chris Hillman, Kevin Kelley (fetteren til Hillman) og den unge fremadstormende Gram Parsons.

Man må være døv for å ikke høre hvilken innflytelse Gram Parsons hadde på denne plata. Og det var her den 21 år gamle Gram Parsons ble kjent for et større publikum.

“The Notorious Byrd Brothes” (1968) ga god pekepinn på hvor bandet var på vei med utgivelsen av «Sweetheart of the Rodeo», som ble gitt ut bare syv måneder senere.

The Byrds var definitivt et produktivt og kreativt band til tross for trøbbel og stadig skiftende besetning.

Bob Dylan var fortsatt en av låtskriverne. Året før var Dylan i kjelleren sammen med The Band og spilte inn det som etter hvert skulle bli “The Basement Tapes”. Dylan sendte et par demoer til The Byrds: “You Ain’t Goin’ Nowhere” og “Nothing Was Delivered”. The Byrds spilte inn begge to. Den ene åpner plata, den andre avslutter.

Plata var opprinnelig ment som en musikalsk historie gjennom amerikansk popmusikk frå 1900-tallet, og skulle omfatte stiler som country, jazz og rhythm & blues. Men det ble et rent country-album til slutt.

Gram Parsons viktigste oppgave i livet var tross alt å gjøre countrymusikken populær hos et ungt publikum. Man kan si at han lykkes ganske godt. Men da plata kom ut hadde han allerede forlatt bandet.

Men det er andre folk med på plata også. Lloyd Green og JayDee Maness briljerer på pedal-steel. Clarence White legger til ekstra gitarer her og der og kontrabassen til Roy Husky er ganske kul. Pianistene Earl P. Ball og Barry Goldberg løftere låtene med spretne tangenter.

Men hvem som spiller hva på hvilken låt har jeg ikke oversikt over.

Låtene på plata er stort sett skrevet av andre, som Bob Dylan. Hillman og McGuinn arrangerte den gamle trad-låta “I’m A Pilgrim”, “Pretty Boy Floyd” er skrevet av Woody Guthrie og “Life in Prison#» er skrevet av Merle Haggard.

Faktisk er det bare Gram Parsons som skrev nye låter til plata: “Hickory Wind” og “One Hundred Years from Now”.

McGuinn likte ikke at Parsons tok såpass stor plass på plata. Produsent Gary Usher forteller:

“McGuinn was a little bit edgy that Parsons was getting a little bit too much out of this whole thing… He didn’t want the album to turn into a Gram Parsons album.”

Om det var kontraktsforhold eller kniving om oppmerksomhet er ikke lett å bli klok på. Men Parsons var faktisk under en annen kontrakt med Lee Hazlewood, og tre av låtene han sang på ble tatt opp på nytt med vokal fra McGuinn. Parsons forteller:

 «He erased it and did the vocals himself and fucked it up.”

Ikke helt fornøyd med resultatet der altså. Men vokalen forsvant ikke helt, og vi kan fortsatt høre stemmen til Parsons på “Sweetheart of the Rodeo”.

Plata var den første fra The Byrds som bare ble gitt ut på stereo i USA (mens den kom i både mono og stereo i Europa).

Til tross for at plata til da var den plata som solgte minst, er den i dag regna som en av de aller viktigste countryplatene.

Rolling Stone skrev: «The new Byrds do not sound like Buck Owens & his Buckaroos. They aren’t that good. The material they’ve chosen to record, or rather, the way they perform the material, is simple, relaxed and folky. It’s not pretentious, it’s pretty. The musician-ship is excellent.”

Litt bra og litt dårlig.

Melody Maker skrev: «Not typical Byrds music, which is rather a pity.”