I dag er 50 år siden The Who ga ut glimrende “Who’s Next” (1971). Deres aller beste etter min mening.

Tekst: Martin Johannessen

Mesteparten av plata er spilt inn i Olympic Studios i London og bandet (særlig Pete Townshend) sto for produksjonen. Rutinerte Glyn Johns skrudde knotter. Han forteller:

“When I was cutting it, I was really thrilled with it. But I never imagined it would become as important as it became, because one’s a little bit insecure, obviously, when you’re making a record. You don’t really know how the public are going to receive it.”

Egentlig hadde de startet arbeidet med en ny rockeopera; “Lifehouse” – en sci-fi-greie som aldri ble realisert. Du kan lese mer om det prosjektet her: https://en.wikipedia.org/wiki/Lifehouse_(rock_opera)

Åtte av de ni låtene på “Who’s Next” stammer fra Lifehouse-prosjektet. Bare «My Wife”, en låt skrevet av John Entwistle, var helt ny. Resultatet ble deres beste plate i mine ører. Faktisk en av de beste rockeplatene i musikkhistorien.

Plata er dessuten den eneste som klatra helt til topps på listene i England (de ble vippet ned fra toppen av Deep Purples “Fireball” uka etter).

“A filler-free explosion of guitar-powered riffs, generation-sparking lyrics and larynx-shredding anthems,” skrev Ultimate Classic Rock mange år senere.

Tre låter ble gitt ut på single: “Won’t Get Fooled Again», «Baba O’Riley» og «Behind Blue Eyes». 

Episke «Won’t Get Fooled Again» er helt klart på pallen over de beste låtene. Jeg er egentlig ikke så glad i «Baba O’Riley» – den synthgreia er mest masete i mine ører. Men herregud, en knall låt likevel.

De begynte å jobbe med låtene i Mick Jaggers Stargroves i London i begynnelsen av april 1971. Deler av «Won’t Get Fooled Again» ble spilt inn der.

Lydtekniker Glyn Johns var ikke helt fornøyd, og foreslo at de fortsatte innspillingen i Olympic Studios.

Uka etter var de i gang. Det første de gjorde i det nye studioet var å legge grunnlaget for “Bargain”. Helt klart en av de beste låtene på plata.

Gitargreiene til Townshend er formidable på denne. «One of Townshend’s most beautiful songs,” skrev Rolling Stone.

De brukte mai måned på å få ned resten på teip. Nicky Hopkins kom innom og spiller piano på «The Song Is Over» og «Getting in Tune». Dave Arbus fra East of Eden stakk også innom og spiller fiolin på “Baba O’Riley”.

Glyn Johns var en viktig person for bandet, en lydkunstner som kunne få fram det beste i bandet. Townshend forteller:

“We were just getting astounded at the sounds Glyn was producing.»

Johns var også opptatt av at det ikke skulle bli et dobbeltalbum. Faktisk fikk han carte blanche fra bandet på å velge ut de låtene han mente var de aller beste og hvilken rekkefølge det skulle være.

Townshend er ikke redd for å eksperimentere. Nå var det diverse synther han ville prøve ut. Resultatet av eksperimenteringen hører vi på «Baba O’Riley», «Won’t Get Fooled Again», «Bargain», «Going Mobile» og «The Song Is Over». Det er vel bare det masete greiene på «Baba O’Riley» som ikke var helt på topp.

Alle låtene er skrevet av Townshend, unntatt “My Wife som er skrevet av John Entwistle. Han synger og spiller piano på låta også, men jeg kunne ønsket meg en versjon der Roger Daltrey synger.

“Getting in Tune” er en favoritt. Tromminga til Keith Moon har et vanvittig driv. Tangentene til Nicky Hopkins er med å skape et atmosfærisk lydbilde. Låta handler om musikkens kraft.

En fin ting med The Who er at de ofte har vanvittig gode vokalharmonier. “Behind Blue Eyes” er et godt eksempel.

De avslutter med åtte minutter lange “Won’t Get Fooled Again», den klart beste låta på plata. Den har hatt en selvfølgelig plass på settlista siden. Og det er den aller siste låta Keith Moon fremførte på en scene.

The Who-biograf Dave March beskriver skrikene til Daltrey som «the greatest scream of a career filled with screams».

Plata ble en stor suksess og toppa som sagt listen i England en hel uke, før de ble vippa ned av Deep Purple. I USA kom de på 4. plass og i Norge kom de på en hederlig 6. plass.

Village Voice skrev at den var «the best hard rock album in years».

Rolling Stone mente den var “superbly-performed, brilliantly-produced, and sometimes even exciting».

Mange med meg mener “Who’s Next” er den beste fra bandet. Andre mener den er tidenes rockeplate. Plata har uansett en udiskutabel plass som en klassiker og er med på alle topp 100-kåringer.

Platecoveret har også en festlig historie som du kan lese om her: https://www.loudersound.com/…/album-artwork-the-who…