Randy Newman- «Dark Matter» (Nonesuch/ Warner, 2017)

«Norgesvennen» Luke Elliott elsker å sitere Randy Newman. Han gjør det med en perfeksjon og et språklig gehør som gjør at du tror at du hører Newman selv. Det er selvsagt Newman på det mest knusende ironisk giftige som er Lukes preferanse og jeg har ledd på meg brokk når jeg har hørt Luke «være» Newman.

Nå er Los Angeles-fødte Randy Newman, originalen, 75, og etter et opphold på ni år slapp han endelig oppfølgeren til Harps and Angels. Han har utgitt tolv album siden den selvtitulerte debuten fra 1968. Legg til 12 Songs (70), Sail away (72), Good Old Boys (74) og Little Criminals (77) og vi har en av de beste «hendene» i sanger/ låtskriver-bransjen.

Selv om Newman etter hvert hadde hits, ble han plaget av at musikken hans ikke fikk den kommersielle oppmerksomheten som han, med god grunn, håpet på.

Underveis var det noen som gjorde den mest selvfølgelige observasjonen at Newman var en filmmusikkkomponist forkledd som nerdete ironiker med brilleinnfatninger fra feil stativ. Resultatet er en haug med såkalte «film scores», inkludert Disneys vilt fremgangsrike Toy Story og Cars. Dermed har økonomien vært sikret.

Dark Matter starter med ni minutter lange «The great debate» der vitenskapsmenn debatterer de store spørsmålene med «troende», global warming og evolusjon, den slags. Newman selv blir dratt inn i debatten.

«Brothers» handler om Kennedyene kvelden før det katastrofale forsøket på å invadere Kuba i 1961, som slår over i en hyllest til den kubanske sangerinnen Celia Cruz i rumbatakt.

«Sonny Boy» ser for seg at bluesangeren Sonny Boy Williamson kikker ned på jorda og oppdager at det finnes copycats.

«Lost without you» er en nydelig melodi, sånne som Newman alltid har kunnet riste ut av ermet og ned på tangentene.

«She chose me» handler om en evig loser som blir «truffet» av den rette, og ikke riktig kan forstå sin egen lykke. Nok en slik «evergreen»-feeling sang, fra Newmans hylle for oppriktighet. Vakkert.

«On the beach» forteller historien til en evig surfer, pianodrevet jazz, med en tassende groove. Med å understreke Newmans tidløshet.

«Wandering boy» er Newmans personlige kommentar til det amerikanske samfunnets manglende evne til å ta seg av alle sine innbyggere, skaffe alle et sikkerhetsnett. Newman på det mest melankolske.

Opprettholder han dette utgivelsestempoet, kan vi vente den neste plata når Newman er rundt 82. Dark Matter understreker hvor dypt han er savnet når han holder seg borte, en av de mest amerikanske stemmene av dem alle.