Denne serien presenterer ultra-essensielle gitarplater. Høyst subjektivt, men selvsagt handler det om plater alle elskere av moderne gitarmusikk bør eie.
Min musikksmak begrenser seg til soul, blues, psykedelia, rock ‘n roll, folkrock, country, indierock, “vanlig” rock, new wave, punk, jazz og garasjerock. Gitarstjerner innen death metal, black metal, fusion, thrash, trash, puddelrock, prog og polsk frijazz får derfor ha meg unnskyldt.
Essensielle gitarplater, del 1. Buddy Guy: «A Man and the Blues»
Buddy Guys “A Man and the Blues” kom ut på det New York-baserte selskapet Vanguard i 1968. Guy var da et godt etablert navn på bluesscenen; han hadde spilt med mange av de største stjernene og påbegynte sin solokarriere alt på 1950-tallet. Han var en av Jimi Hendrix’ absolutte favorittgitarister.
Guys spillestil er umiskjennelig: kneppete, tørr, følsom, eksplosiv og ekvilibristisk. På mange måter et krysningspunkt mellom B.B King og Jimi Hendrix – men Buddys stil er like idiosynkratisk: kjappere og mer rocka i stilen enn BB, mindre forvrengt og brutal enn Jimi.
“A Man and the Blues” er moderne, urban storbyblues: funky, soulinspirert, ofte mollstemt. Låtmaterialet en fin og svært variert blanding av originaler og covere, som “Worry, Worry”, “Money (that’s what I want)” og “Mary had a Little Lamb” (!). Soundet er det samme gjennom hele plata: Guys brennheite Stratocaster (trolig med pickupene i mellomposisjon og sannsynligvis spilt på en Fender Twin Reverb) og engasjerte, men begrensede vokal akkompagnert av et varmt ensemble med blant andre pianogeniet Otis Spann og Fred Below på trommer. Noen blåsere her og der. Guy er skarpere i uttrykket på sine 50-tallsinnspillinger, men dette er så slepent, avbalansert og elegant som denne musikkformen kan bli.
Guy er en sånn gitarist som aldri spiller en tone for mye (uøkonomiske gitarister er bannlyst i denne serien..), og en sylskarp representant for storbybluesens utvikling utover på 1960-tallet. Dette er hans beste album-”statement”. Nøkkellåter: “Just Playing my Axe”, “Worry, Worry”, “I Can’t Quit the Blues”.
Sjekk for all del også ut albumene “Left my Blues in San Francisco” (1967- på Chess) og “Hold that Plane” (1972 – Vanguard). Sjekk også gjerne ut samlinger med 50-tallsinspillingene hans og platene han gjorde sammen med Junior Wells.
