Denne serien presenterer ultra-essensielle gitarplater. Høyst subjektivt, men selvsagt handler det om plater alle elskere av moderne gitarmusikk bør eie.
Min musikksmak begrenser seg til soul, blues, psykedelia, rock ‘n roll, folkrock, country, indierock, “vanlig” rock, new wave, punk, jazz og garasjerock. Gitarstjerner innen death metal, black metal, fusion, thrash, trash, puddelrock, prog og polsk frijazz får derfor ha meg unnskyldt.
Essensielle gitarplater, del 5: Television: “Marquee Moon” (1977)
På grunn av New York på 1970-tallet/CBGBs-tilknytningen blir Television ofte puttet i punkbagen, som dels er veldig misvisende. Riktignok fant bandet sin form blan annet gjennom uttallige spillejobber på den knøttlille, men akk så innflytelsesrike scenen på nedre Manhattan.
Men musikken de presterte ble til gjennom innstendige, svært øvingskrevende, intrikate arrangementer, sær smak, en intellektuell tilnærming til tekst og en musiker-virtuositet som på sett og vis er det stikk motsatte av hva like geniale The Ramones sto for.
“Marquee Moon” er i min bok en av rockens fire-fem beste plater – antakelig den jeg har hørt aller mest på. Den ligner ingenting annet og jeg blir aldri ferdig med den.
Fra Richard Lloyds innledende akkorder og riffing på “See no Evil” til Tom Verlaines overjordisk vakre, klagende solo og koret “Tears” fader ut “Torn Curtains”, er dette en reise i et helt eget univers. Åtte låter av helt skremmende høy kvalitet. Tekster om lyn som slås ned av lynet, Venus fra Milo og markisemåner, slike ting – Verlaines tekster er av og til ren persepsjon og ikke så enkle å finne ut av. Musikken er impresjonistisk rock med en identitet så sterk at den kaster lange skygger på omtrent alt godt som kom i kjølvannet. Og det var ikke så rent lite.
Television skal ha vært styrt med temmelig hard hånd av leder Tom Verlaine (aka. Thomas Miller, som tok sitt kunstner-etternavn fra den franske 1800-tallspoeten Paul Verlaine, bohem og kompis med Arthur Rimbaud). Den originale perioden varte da også bare to album, før Verlaine innledet solokarrieren, som også omfatter mange veldig bra album.
De franske idealene var en del av en impresjonistisk bølge i poesien kalt symbolisme – det handlet i stor grad om å bryte gamle regler. Dylan og Patti Smith var også veldig opptatt av Rimbaud. Som de norske bohemene på samme tid, drakk franskmennene også mye absint, og de ble arrogant avvist av sine samtidige kritikerne.
Jeg vet ikke hvor mye absint som sto på rideren til Television, antakelig ganske lite, og kritikerne slaktet ikke Tom Verlaine og Television: anmeldelsene var til dels nesten like ekstatiske som gitarsoloene på plata. Men noen kommersiell suksess a la Ramones eller The Clash ble Television aldri.
Nåvel. Gitarspillet! Det er ikke så mye blues å spore i Verlaines spillestil. Om røttene ligger i svart musikk, er det heller den avantgarde-orienterte delen av bebop-jazzen; som Coltrane, Ornette Coleman – ikke gitarister altså, men blåsere på langtur.
Jeg synes faktisk det er vrient å få øye på hvilke gitarister Verlaine er inspirert av – som er høyst uvanlig – blant hans uttalte favorittartister (iflg. Wikipedia) er psykedelia-nestorene i The 13th Floor Elevators og jazz-saksofonisten Albert Ayler. Jeg syns også man kan ane spor av Roger McGuinn i The Byrds på sitt mest utflippa, og av den gitarestetikken The Beatles er innom på Revolver.
Verlaines gitartone er skarp (Fender Jaguar/Twin Reverb), med en unik venstrehåndsvibrato – melodisk vandrer han helt egne veier. Han er “flink” til å spille, men poenget er heller selve vandringen – utenom allfarvei – hvis Clapton er den gule stripa midt på veien, er Verlaine den krokete stien bort til månelandskapet i horisonten.
Men det virkelige unike med Television er samspillet mellom ham og Richard Lloyd, også han en virkelig skapende gitarist. Lloyd har beskrevet det slik (fra Wiki): «There weren’t many bands where the two guitars played rhythm and melody back and forth, like a jigsaw puzzle».
Og det er sant: de to veksler uforutsigbart og tilsynelatende uanstrengt mellom solo og rytme i intrikate mønstre. Det kan virke tilforlatelig og improvisert, men er trolig grundig innøvd. Det er ikke mange band med to gitariter som kan oppvise til maken til alkemi.
Litt gitarfag-nerdete kan det forklares slik: «Most of the solos on Marquee Moon followed a pattern wherein Verlaine ran up a major scale but regressed slightly after each step. On «See No Evil», he soloed through a full octave before playing a blues-influenced riff, and on the title track, he played in a Mixolydian mode and lowered the seventh by half a step.[21] Lloyd opened «Friction» by playing octaves before Verlaine’s ringing harmonics and series of descending scales.» (fra Wikipedia)
Verlaine insisterte på å produsere albumet selv – han godtok så vidt assistanse fra en tekniker – Andy Johns, som bl.a. hadde jobbet med Stones. Trommeslager Billy Ficca trodde opptaket av tittellåta “Marquee Moon” (drøyt 10 min) var en øving, og Johns ville ha et take til, men Verlaine blånektet. Både den og det meste av de andre låtene er spilt inn live, med minimalt av “pynting” i miksen. Låtene og rekkefølgen var bestemt på forhånd – bandet hadde øvd i ukesvis, 6-7 timer hver dag.
“Marquee Moon” er pur kunst. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene – det lukter ikke mye punk, med andre ord. Samtidig er den estetiske tilnærmingen mer i tråd med punkens – ikke noe unødvendig “flab” – ærlige opptak, fri for pynt, rå lyd rett på tape: sånn sett opererte Television mer i tråd med Velvet Underground, Stooges og Modern Lovers enn sin samtids flinkiser i metall- og progrock-avdelingen.
Og både denne innstillingen og de særegne musikalske og gitarestetiske kvalitetene har gjort «Marquee Moon» til et av de mest innflytelsesrike albumene noensinne. Hvis du ikke kjenner denne plata, kan du se fram til et livslangt forhold du aldri kommer ut av.
Beste låter: hele albumet!
