I sju år ventet jeg på Olle Ljungströms «Sju». Sju år som ble brukt til å spille de gamle platene hans i filler. Olle er nemlig en av Sveriges best bevarte skatter.

Noe album som «Världens räddaste man», «Det stora kalaset», «En apa som liknar dig» og låter som «Hjärta, lust & smärta», «Nitroglycerin», «Som man bäddar», «Jag & min far», «Kaffe & en cigarett», «Sthlm, Sthlm» og «Nu är det jag som är kung», er usedvanlig gode eksempler på.

Jeg kunne med letthet nevnt minst 20 låter til som gang på gang har forvandlet hverdagene mine til en fest. For Ljungström evne til å parre merksnodige, intelligente, ironiske og morsomme tekster med iørefallende og listige melodier, er sjelden vare uansett hvor man befinner seg i verden.

«Sju» (2009) trenger litt tid. Det skranglete og tidvis demopregede lydbildet åpner opp låtene på en helt spesiell måte. Låter som «Forsökskanin», «En förgiftad man», «Svensk stål», «Jag äger något du inte har», «Blända livet» og «Upphöra» er langt over gjennomsnittet. De to førstnevnte er, mye takker være tekster der glede, sorg og humor blandes på elegant vis, veldig, veldig «Olleljungströmske».

Flere av Ljungströms utgivelser er ofte preget av et tidvis lekent, åpent og velprodusert lydlandskap. På «Sju», produsert av Torsten Larsson (The Soundtrack of Our Lives), er det fargerike og veldreide byttet ut med en nedstrippet produksjon som sender tanker til Ljungströms første skiver, og platene han ga ut med Reeperbahn. Nå og da tenker jeg også på Velvet Underground og Thåström.

Dette er et grep som på skranglete vis både sjarmerer og forfører. Av og til får man nesten følelsen av å sitte ved siden av bandet i et lite skur på en åker langt pokker i vold. Noe som står bra til tekstene som trolig bærer i seg mye av Ljungströms egne livserfaringer. «Sju» er et modig album som viste at Olle Ljungström var tilbake igjen for fullt.