Dette intervjuet ble publisert første gang 23. april 2007.

Hjemme i Sverige er rockebandet Eldkvarn en institusjon elsket av både kritikere, publikum og musikkolleger. Som for eksempel Håkan Hellström, som bidro med sang på bandets forrige skive «Atlantis». I det svenske musikkbladet Sonic kåret Hellström «Atlantis» til årets album i 2005 og konkluderte på følgende måte: «Att et band fortfarande kan överraska och förvåna etter trettio år är otroligt».

Og ja, det er nesten utrolig. Men bare nesten. For nå banker Eldkvarn på døra med nok et album, «Svart Blogg». Som foruten å hylles av svenske og norske musikkjournalister, også topper listene i Sverige akkurat nå. Eldkvarn, mest kjent for albumene «Himmelska dagar», «Kungarna från Broadway», «Limbo» og liveskiva «Cirkus Broadway», der bandet blant annet opptrådte med  Joakim Thåström, har gjort det igjen. Og som på Atlantis har bandet fått drahjelp av musikkoraklet Jari Haapalainen. Mannen, som blant annet har produsert Moneybrother rett til himmels.

– På «Atlantis» hadde Jari som målsetting å forandre lydbildet folk flest forbinder med Eldkvarn, forteller låtskriver og vokalist i Eldkvarn Plura Jonsson som ifølge mange forståsegpåere er en av Sveriges ypperste musikkpoeter. Vi sitter på konditoriet Gunnarson i Stockholm ikke langt fra platebutikken Skivfönstret der Eldkvarn skal opptre og signere plater senere på kvelden.

– Enkelte Eldkvarn-fans jeg har pratet med synes låtene på «Atlantis» er kjempebra, men at det låter for jævlig, fortsetter Plura og plasserer den svarte capen på bordet.

– Atlantis er jo veldig lo-fi. Men på «Svart Blogg» ville Jari at det skulle låte «lyxigt». Plura smaker på ordet før han fortsetter:

– Jari bestemmer faktisk veldig mye i studio; han er utrolig sta. Noe jeg synes er bra. For selv om vi har pratet om alt på forhånd er det viktig å ha en person i studio som holder litt i roret. Dessuten er Jari utrolig begavet når det gjelder lyd og hvordan ting skal låte. Og på «Svart Blogg» ville han at det skulle høres ut som 2007. Og det gjør det jo.

Plura ler og etterligner Jaris Haapalainens stemme: – «Jag tycker det låter hæælit». Werner (Modigår, trommeslager i Eldkvarn) og Jari var for eksempel veldig uenige om trommelyden. Når Werner syntes det låt «skittråkigt» svarte Jari: «Jeg synes det låter 2007, det låter som en drøm».

Eldkvarn anno 2007 låter definitivt som en drøm. Men viktigst av alt; flere av sangene på «Svart Blogg» er, uavhengig av den fete og tidsriktige produksjonen, Eldkvarn på sitt beste. Og da tenker jeg spesielt på «Fulla för kärlekens skull» og «Blues för Bodil Malmsten».

– «Fulla för kärlekens skull» jobbet jeg med lenge, forteller Plura om det jeg opplever som en hyllest til kjærligheten og livet.

– Med enkelte låter er det bare sånn. Jeg jobber ikke med teksten, jeg bare spiller på gitaren, nynner og bygger frem komposisjonen. Gir låta tid fordi jeg vet den vil bli bra til slutt. «Fulla för kärlekens skull» hadde jeg arbeidet med i cirka et halvt år før jeg dro til Koster for å skrive flere låter. Og plutselig falt bare låta på plass. Da jeg satte meg i bilen og kjørte av gårde gikk tankene til et slags Springsteen-epos. Låta ble skapt ut i fra det jeg gjorde og opplevde; den ble en slags roadmovie der jeg reiste mellom Stockholm, Norrköping og Koster, forteller Plura som vokste opp i Norrköping på 50-tallet. Byen som har gitt liv til mange av Pluras beste tekster.

Da jeg dagen før så Eldkvarn fremføre «Blues för Bodil Malmsten» på den lille baren Söders hjärta konkluderte jeg med at dette var noe av det fineste jeg hadde opplevd på lang, lang tid. Den vemodige men like fullt livsbejaende teksten, der Plura med kjærlighet i røsten synger om gamle venner og kjærester som har forsvunnet ut av livet hans, lokket når sant skal sies fram en liten tåre i øyekroken.

– Jag hadde melodien til «Blues för Bodil Malmsten», men jeg visste ikke hva den skulle handle om, sier Plura som introduserte låta med å fortelle at sangen i en periode het Blues for Bodil Malmström. Men at bassist og våpendrager Tony Thorèn heldigvis hadde stilt det oppklarende spørsmålet: «Si meg, heter hun ikke Bodil Malmsten?»

– I en periode skulle låta være et slags Thin Lizzy-epos à la «The Boys Are Back In Town». Men fordi jeg ikke kan spille piano ble det alltid feil akkord, hvilket betydde at jeg måtte ta ned tempoet. Da jeg så et program med Bodil Malmsten, som jeg kjente for mange år siden, kom ideen om å skrive en sang om mennesker jeg har kjent som helt plutselig forsvinner ut av livet mitt.

Da Plura skrev låtene til «Svart Blogg» reiste han som vanlig til en øy. Noe som av enkelte kolleger, deriblant Thåström, beskrives som «å gjøre en Plura». En arbeidsmetode Plura har benyttet seg av ofte etter at han i med hell jobbet fram «Utanför lagen» (1986) på en liten øy i Stockholms skjærgård.

-Jeg reiser helt enkelt bort. Må ha fred og ro. Det blir alltid en eller annen øy, og fra 1998 har det blitt Syd-Koster. Enkelte av låtene, som «Blues för Bodil Malmsten», har jeg nesten ikke forandret etter oppholdet, mens andre låter har blitt helt annerledes etter at jeg returnerte til Stockholm. «En ledig man» het for eksempel «Skott från hjärtat» i en periode og var helt annerledes en sluttproduktet. Jeg endrer ofte på låtene. Selv når jeg jobber i studio, sier Plura før han drikker den siste slurken kaffe fra en kopp som har sett bedre dager.

– Jeg er veldig intuitiv når jeg jobber. Når jeg får en idé skriver jeg den bare ned. Jeg skriver ofte feil ting som likevel blir rett. På «Ett fall av kärlek» forteller jeg for eksempel om en konge fra Kina. Først senere fortalte Carla (bror og gitarist i Eldkvarn), under et intervju, at det er typisk Plura, det finnes jo ikke konger i Kina. Plura ler. For ordet konge er en metafor han ofte bruker i tekstene sine.

– På «Svart blogg» dukker kongen opp på «Ledig man», sier Plura som sammen med Carla og bassist Tony Thorèn, pryder coveret på en av Eldkvarns største kommersielle utgivelser så langt, «Kungarna från Broadway» (1988).

Samtidig som Plura jobbet med «Svart Blogg», etablerte han seg som blogger med en sjeldent god penn. En blogg som mye på grunn av sine ærlige, direkte og hverdagslige tekster har fått mye oppmerksomhet i Sverige.

Jeg forsøker å skrive tekster mer i den retningen, ja, svarer Plura når jeg hevder at flere av sangene på det nye albumet bærer preg at han har blitt blogger.

– Noe jeg vel egentlig begynte med allerede på låta «27» fra «Limbo» der jeg også beskriver ting i fra hverdagen. Ikke nødvendigvis dype tanker. Det blir som en dokumentarfilm. Bloggen er bare en videreføring av tekstene mine som alltid har vært veldig private. Mye av det folk opplever som selvutleverende i tekstene skjedde for veldig lenge siden. Og fordi åttitalls-Plura var en helt annen person enn den jeg er i dag, føler jeg ikke at jeg utleverer meg. Det er et annet menneske, det er ikke meg. Det blir mer som en romanfigur, en fantasifigur.

Plura tenker seg om før han fortsetter:

– Problemet er at andre mennesker rundt meg ikke opplever det på samme måten. En annen ting med bloggen er at folk leser dårlig; de misforstår og oppfatter for eksempel ikke selvironien i tekstene mine. Når det gjelder tekstene på albumet lignet de mer og mer på en dagbok eller en blogg, forteller Plura som i tittellåta griller makrell, drikker vodka og fryser på dass.

– Låta ble dessuten veldig svart. Det var regnfullt og alt rundt meg var grått da jeg skrev den i min ensomhet på Koster. Steinmassene, havet – alt var grått.

Pluras sanger handler ofte om nostalgi og vemod. Noe album som «Sånger från Nedergården» og «Limbo» er gode eksempler på. Men på «Svart blogg» virker det som om Plura har et mer forsonende syn på livet, som om han gir litt mer faen.

-Enkelte av låtene på «Svart blogg» er veldig ærlige og rett fram. Sånn er livet, om du vil. Jeg er så gammel at jeg faktisk driter litt mer i ting nå. Jeg aksepterer i større grad enn tidligere hvordan ting har blitt og hvem jeg er. Er kanskje mer forbanna enn vemodig, undrer Plura og flytter den slitne koppen bortover bordet.

– Jari lo ofte av meg i studio fordi han syntes jeg var så sint når jeg sang. Men jeg må bli berørt av tekstene. Enkelte ganger når jeg spiller eller øver inn låtene er det nesten så tårene kommer. Det er en fantastisk følelse når man får kontakt med sitt indre, sier mannen som i 1987 skrev eposet om «Alice» som ofte popper opp i hodet mitt når jeg hører på «Svart blogg».

– Jeg hørte mye på Springsteen da jeg skrev «Alice» og låtene til «Himmelska dager». Da vi var ferdige med «Atlantis» snakket jeg en del med Kjell Andersson på EMI om ideer til den nye skiva. Og ganske snart dukket de to første Springsteen-skivene opp i hodet mitt. Noe Jari syntes var et dårlig idé. Han ville lage to lange låter (!), noe EMI selvfølgelig ikke var spesielt interessert i. Men selv om Springsteen-ideen ble lagt til side, var den hele tiden med meg da jeg begynte å skrive sangene til «Svart blogg».

Plura har aldri lagt skjul på at han lot seg inspirere av Dylans «Time Out of Mind» da han skrev sangene til det kritikerroste albumet «Limbo» fra 1999. I løpet av intervjuet snakker han også varmt om «Blonde On Blonde» og «Highway 61 Revisited». Når jeg forteller at «Blues för Bodil Malmsten» får meg til å tenke på Dylan-sangen «Brownsville Girl» titter Plura på meg og gliser.

– Uten «Brownsville Girl» hadde jeg ikke skrevet «Alice», sier han og skyver stolen nærmere bordet.

– Det var etter å ha hørt den at jeg bestemte meg for å skrive lange låter.

Som for eksempel «Alice» og «Ta min hand» på «Himmelska dagar». Og en haug andre klassikere, tenker jeg og titter på klokka. Her sitter jeg og snakker med en mann som har spilt i det samme bandet siden 1971! Jeg skulle hatt to døgn for faen. Men så må jeg brenne av det siste spørsmålet: Hva er hemmeligheten? Hvordan makter et band å levere gang på gang etter så mange år i manesjen?

– Hvert album vi lager blir bare viktigere og viktigere, svarer Plura samtidig som han leter fram røykpakka si.

– Lista ligger høyt. Vi må hele tiden forbedre oss. Og sånn sett har man et press på seg. Jeg vet hvor mye arbeid det er å skrive nye tekster. Har man rimet på natt i ett hundre år, som jeg synger på «Svart blogg», krever det himla mye arbeid for å få tekstene til å leve, avslutter Kung Plura før vi rusler sammen ned til Skivfönstret der Eldkvarn noen minutter senere entrer scenen, nærmere bestemt salgsdisken, til full jubel fra en fullsatt platebutikk.