I går var det 52 år siden King Crimson debuterte med ett av progrockens absolutte mesterverk, “In the Court of the Crimson King” (1969)!
Tekst: Martin Johannessen
Ikke verst for et band som ikke hadde begynt å øve før desember 1968 og som spilte sin første konsert i april 1969. På den konserten var en entusiastisk Jimi Hendrix tilstede. Han tok Robert Fripp i hånda og sa høyt og tydelig «to anyone who would listen that Crimson were the best group in the world.»
På sommeren det året spilte de for temmelig mange publikummere i Hyde Park. Selv om de fleste kom for å se Rolling Stones, ble det en nervepirrende ilddåp for King Crimson.
“I’d never seen that many people in my life – for any reason. I mean, you’d need a war to see that many people!» sa Greg Lake.
«In the Court of the Crimson King» (1969) ble spilt inn i Wessex Sound Studios i London med bandet som produsenter. Men de aller første opptakene ble gjort med Tony Clarke (som produserte The Moody Blues). Bandet var imidlertid ikke fornøyd og tok derfor over innspillingen selv med Robin Thompson som tekniker.
21. juli 1969, dagen etter at Neil Armstrong og Buzz Aldrin satte sine føtter på månen, gikk King Crimson i studio for å spille inn debutplata. Innspillingen tok bare 10 dager.
Bandet besto av Robert Fripp, Greg Lake, Michael Giles og Ian McDonald. Og Peter Sinfield skrev tekster. Alle sammen meget dyktige musikere.
Året før hadde Robert Fripp, Michael Giles og broren Peter Giles gitt ut «The Cheerful Insanity of Giles, Giles and Fripp», som ifølge Fripp bare solgte i 500 eksemplarer. Greg Lake hadde bare vært med på et par singler. Og Ian McDonald var et nesten ubeskrevet blad.
Åpningslåta «21st Century Schizoid Man» var den siste låta de spilte inn. Den ble faktisk spilt inn live på første forsøk. En vanvittig musikalsk bragd!
I ekte progstil ble det brukt mange ulike instrumenter: saksofon, fløyte, klarinett, mellotron, harpsichord, vibrafon og selvfølgelig gitarer, bass, trommer, orgel og piano.
Loudersound/Classic Rock har en grundig artikkel som tar for seg historien til «In the Court of the Crimson King», med en låt-for-låt-gjennomgang med Ian McDonald og Peter Sinfield:
https://www.loudersound.com/…/king-crimson-how-we-made…
Selv om plata ble møtt med varierende kritikker da den kom ut, er den en solid klassiker i dag. Kritikeren i Village voice kalte det for «erzats shit», altså en slags erstatningsdritt.
Mens kritikeren i Rolling Stone var mer positiv og skrev at bandet «combined aspects of many musical forms to create a surreal work of force and originality.»
Derfor hjalp det godt at Pete Townshend var entusiastisk og omtalte plata som «an uncanny masterpiece.»
Plata gikk faktisk rett inn på Topp 5 på listene i England – og det uten at verken tittelen eller bandnavnet var å finne på det ikoniske coveret.
I 2015 kåra Rolling Stone plata til den nest beste progalbumet gjennom tidene, bare slått av «Dark Side of the Moon».
