I dag er det 40 år siden Iron Maiden ga ut debutalbumet “Iron Maiden” (1980).
Tekst: Martin Johannessen
Plata er spilt inn i løpet av 13 dager i januar 1980 i Kingsway Studios i London med Wil Malone som produsent. Han hadde jobbet med Black Sabbath og Rick Wakeman tidligere og dessuten gitt ut et par egne plater på 70-tallet.
Plata har enorm betydning i historien om heavy metal. En bauta med fete riff og tøffe låter og starten på hva som skulle bli et av verdens aller største band.
Den har en ganske rå produksjon og en punka edge. Men punk var temmelig langt unna det Steve Harris ville oppnå med bandet. Kanskje var det heller “raw aggression” du hørte?
“I couldn’t have started a punk band, that would have been against my religion,” sa han i en av de første store intervjuene han gjorde med Sounds etter at plata var ute.
Men det var ikke var bare rå aggresjon. Det var melodi og komplekse låtstrukturer også. Og fete gitarsoloer. Og da er du allerede ganske langt unna punk.
For Paul Di’Anno var det annerledes:
“I came from more of a punk background than a rock background. I didn’t even know who Iron Maiden were back then. Then a friend of mine told me about them. At first I didn’t know what to think, but their music grew on me,” sa han. Så det er kanskje det som skinner gjennom.
“Prowler” er helt klart en av tidenes tøffeste åpningslåter. Både den,“Strange World» og «Iron Maiden» var med på “Soundhouse Tapes” som kom ut i 1979.
Det var mange band som var med på NWOBHM-bølgen, som Diamond Head, Def Leppard og Saxon. Men Iron Maiden skilte seg ut. De hadde mer kompliserte låter og en mye tøffere sound i mine ører. Det var rett og slett mer moro å høre på Maiden enn på Saxon.
“Running Free” ble gitt ut på single et par måneder før plata var i hyllene. Den kom inn på topp 40 i England uten å bli spillt på radio. Paul Di’Anno skrev teksten:
«A very autobiographical song, though of course I’ve never spent the night in an LA jail. It’s about being 16 and, like it says, just running wild and running free. It comes from my days as a skinhead.”
Se “Running Free” fra Top of the Pops 1980 her:
Plata ble gitt ut samme dag som Judas Priest ga ut “British Steel” og fikk sitt store gjennombrudd med en fjerdeplass i England som høyeste listeplassering. Men debuten til Iron Maiden klatra også helt opp til fjerdeplass i England og lå på listene i 15 uker. Slett ikke verst for en debutant.
Det kom som et sjokk på bandet. Dennis Stratton forteller:
“We were in a pub and someone from EMI came round and said, ‘You’ve gone straight in at Number Four,’ and we all went out and started screaming!”
Steve Harris tenkte først det måtte være en feil: “We didn’t expect it to go in that high. At first I thought someone had made a mistake… I made them go and check twice and even then I still couldn’t quite believe it.”
Debuten er favoritten til Paul Di’Anno: «I liked ‘Killers’ a lot, but it didn’t have as much impact on me as the first album. Some of the songs on there were a bit… and I couldn’t give 100% of myself, which was not fair on the band, on the fans, or on me.»
Überfete “Phantom of the Opera» er fortsatt en av Steve Harris’ favoritter og spilles ofte live fremdeles. Her viser de virkelig hva som bodde av musikalske kvaliteter i bandet. Syv episke minutter.
«The first song I’d written that was a bit more proggy,» sier Harris selv om låta.
Den instrumentale “Transylvania” er også fet – og ganske “proggy”.
Det er Steve Harris som skriver det aller meste av musikken. Men kule “Charlotte the Harlot” er skrevet av Dave Murray. Det er også en låt med mange detaljer og som gjorde at Maiden var det mest spennende nye bandet på den tiden.
Seks uker etter at plata kom ga de ut en ny låt på single, “Sanctuary». Det var tydelig at bandet var på vei mot noe stort. Men hvor stort det skulle bli var det ingen som visste. Up the Irons!
