Plateanmeldelse: Katy Kirby – «Blue Raspberry» (album, 2024)

 Er det lov å legge ned påstand om at Katy Kirby lager intelligent musikk? Én ting er i hvert fall sikkert; Katy Kirby, eller Kathryn Ellison Kirby som hun heter, fortsetter en tradisjonell linje innen amerikansk og britisk folk/americana og jazz. På «Blue Raspeberry» viser Kirby seg virkelig som en sann mester i harmonier og fiffige arrangement, og tar med dette et langt steg videre fra debutplata «Cool Dry Place» (2021).

Katy Kirby er også bare en helt vanlig New York-basert singer-songwriter, opprinnelig fra lille Spicewood i Texas. Som LGBTQ-person har hun mye på hjertet, og ikke alt av tekster er egnet for sarte sjeler. Herved er dere advart.

At hun har et eget lag med låtskrivingen og produksjonen er det derimot ingen tvil om. Åpningslåten, «Redemption Arc», kanskje skivas beste spor, er et strålende eksempel. Skalabaserte vers som glir umerkelig over i bridge før det korte og nærmest proklamerende refrenget. Tankene går i retning Suzanne Vega og Aimee Mann.

Plata er innspilt i Nashville, uten at det er så mye Nashville over det, for å si det sånn. På «Hand to Hand» og «Wait Listen» er bruken av perkusjon og kontrabass så fremtredende at de gir assosiasjoner til Tom Waits. Av en eller annen grunn tenker jeg også på Velvet Underground. Gode referanser der, altså.

For en steinsamler er det hyggelig å se at Kirby har titler som «Cubic Zirconia» og «Salt Crystal» (kubisk zirkon er riktignok kunstig fremstilt og har vært brukt som imitasjon av diamant i en årrekke). Kanskje har Kirby sansen for amatørgeologi? Blå bringebær derimot, er også et kunstig produkt, så kanskje ikke…

Etter et litt corky midtparti på plata, er det direkte forløsende med sistelåten «Table», som nærmest høres ut som Weezer eller Eels med gitaren på maks vreng.