Eldstedatteren min nynnet på en kjent låt forleden. Hun er ikke den mest musikalske, men jeg synes jeg gjenkjente tonene – uten at jeg kunne plassere hvor jeg hadde dem fra.
Så gikk det opp for meg: Hun var på en musikalsk reise tilbake til da jeg var 17 år. Det var den gang jeg fant ut at det var artister på andre siden av den store dammen som var så ultra-amerikanske at de aldri tok turen til Europa.
Johnny Cougar aka John Cougar aka John Cougar Mellencamp aka John Mellencamp var én av disse. Født og oppvokst i Midtvesten, var han så opptatt av å komme seg ut av bibelbeltet at han dro østover til New York City for å bli kjent.
Det ble fullstendig mislykket.
Den britiske manageren Tony Defries skulle hjelpe Mellencamp til stjernestatus og ba ham skifte navn som tok fra ham all troverdighet. Defries var ingen ‘nobody’, han var nært knyttet til stjerner som David Bowie, Iggy Pop, Lou Reed og Mott the Hoople på 70-tallet, men for Mellencamp ble dette helt feil.
Det første albumet, «Chestnut Street Incident» (1976), solgte kun 12.000 eksemplarer, mens oppfølgeren «The Kid Inside» ikke ble sluppet i det hele tatt. Johnny Cougar ble droppet fra plateselskapet MCA.
Det gikk noe bedre da han dro til London og kom i kontakt med Rod Stewarts manager Billy Gaff. Det endte i en nummer 1 hit i Australia («I need a lover», som også ble en slager med Pat Benatar), men fortsatt fant han ikke formelen.
Cougar Mellencamp dro tilbake til USA og teamet opp med Booker and the MGs Steve Cropper (også kjent fra The Original Blues Brothers Band). Han ga ut to singler som havnet på Topp 40 i USA, men herr Cougar var fortsatt lite happy med karrieren:
– The singles were stupid little pop songs, fortalte han til et musikkmagasin tre år etter utgivelsen.
Men så, i 1982, fikk han endelig full klaff. Da kom nemlig gjennombruddsalbumet «American Fool» med hitsinglene «Hurts So Good» og «Jack & Diane». Den siste lå på toppen av den amerikanske singellisten i fire uker (Billboard Hot 100) og er Mellencamps mest solgte låt til dags dato.
Det var denne datteren min nynnet på.
Hvorfor? Jo, hun hadde hørt den amerikanske duoen MKTO synge strofen «Cause Jack left Diane 30 years ago» i låten «American Dream» og lurte på hvor den tekstlinjen stammet fra. Som et barn av Google-generasjonen var det en smal sak for henne å grave opp den gamle klassikeren.
Det hun IKKE visste var at dette var også hennes fars favorittsang med Mellencamp i nesten 35 år. Og at artisten var en medvirkende faktor til at valget falt på delstaten Indiana noen år senere. Jeg dro til studentbyen Bloomington hvor John Mellencamp faktisk hadde slått seg ned (like utenfor). Året før ankomst holdt han en stor konsert på den amerikanske fotballstadion til Indiana University, men dessverre gjentok han aldri det i de tre årene jeg studerte i Bloomington.
Det nærmeste var «Farm Aid», som Mellencamp dro i gang i 1985 med Neil Young og Willie Nelson. Farm Aid var en diger innsamlingsaksjon for å hjelpe amerikanske bønder, og i 1990 var turen kommet til Indianapolis, én times kjøretur fra Bloomington. Nesten 80 kjente og mindre kjente artister og band skulle spille en hel dag i Hoosier Dome, som var hjemmebanen til det amerikanske fotballaget Indianapolis Colts. Publikumsrekorden var 62,167, men den enorme hallen ble også brukt til konserter. I dag er den borte.
Så min musikk-kompis Geir og jeg dro opp for å se Willie Nelson, Neil Young, Jackson Browne, Crosby, Stills and Nash, John Denver, Steve Earle, Joe Ely, Nanci Griffith, Guns’n’ Roses, John Hiatt, Don Henley, Kris Kristoffersen, Lou Reed, Iggy Pop, Elton John, Taj Mahal, etc, etc.
Problemet var bare at begivenheten var en gedigen innsamlingsaksjon hvor artistene kun fikk lov til å spille i ti minutter hver.
Vi følte oss snytt med den fantastiske lineupen i hallen den lørdagen. Det var som å komme inn i godtebutikken og kun få smake en liten bit av hver sort.
Paper in Fire – Farm Aid – 1990
Gitaristen til John Mellencamp, Larry Crane, spilte på Farm Aid i 1990, og han traff jeg flere ganger ved senere anledninger. Blant annet på en konsert med blueslegenden Lonnie Mack (som forøvrig døde tidligere i år). Crane lå mange divisjoner under Mack i gitarspilling, men var en hyggelig Hoosier (kallenavn på folk fra Indiana). I tillegg hadde han og jeg lunsj på en restaurant i Bloomington, hvor jeg intervjuet ham som journaliststudent og samtidig forsøkte å tipse ham om et lokalt talent og kompis fra Norge som jeg kjente. Jeg ga ham en demokassett med noen låter. «What am I going to do with this?» spurte han. Behold den, repliserte jeg og visste at jeg aldri verken ville se ham eller kassetten igjen,
Heller ikke John Mellencamp fikk jeg altså se. Det ble etter hvert noen legendariske album, hvor han introduserte både fele og andre tradisjonelle instrumenter i musikken. Det låter fortsatt knallbra.
Han har sjelden dratt på europaturné. Og har han tatt flyet over, har det i hvert fall ikke vært for å dra til Norge. Så det blir å høre Jack & Diane på Spotify og se videoen på YouTube, eventuelt en liveopptreden. Den legendariske Bowie-gitaristen Mick Ronson var med på originalinnspillingen og reddet topphiten fra å bli vraket fra albumet. Ronson foreslo den karakteristiske klappingen, som Mellencamp selv hatet. Og teksten ble visstnok også endret fra et par på tvers av rasegrensene (og de er dype i USA) til en mer tradisjonell historie om et amerikansk kjærestepar. Det bestemte plateselskapet den gang, for 34 år siden:
Little ditty about Jack and Diane
Two American kids doing the best they can
